Redigerer Eleatene (avsnitt)

==Filosofi ==
[[Fil:SNGANS 1202.jpg|thumb|[[Drakme]]r fra 535-510 f.Kr.]]
Eleatene fornektet den [[epistemologi]]ske gyldigheten i [[bevissthet]]ens [[erfaring]], og trakk isteden fram [[matematikken]]s klarhet og dens formelle kriterier for å skille ut den nødvendige sannheten. Av dette bygde Parmenides og Melissos opp sine argumenter gjennom å utgå fra udiskutable [[premiss]]er. Zenon på den andre siden henfalt til ''[[Reductio ad absurdum]]'' i sine forsøk på å vektlegge andre argument ved å vise til at deres premisser førte til [[Selvmotsigelse|kontradiksjoner]].

Eleaternes grunnpremiss ble utviklet fra en motstand mot de tidligere naturfilosofenes teorier, som forklarte alt i begreper av alle tings [[urstoff]], og mot [[Heraklit]]s teorier som gikk ut fra at [[materie]] kan sammenfattes som en evig forandring. Eleaterne fastslo at den sanne forklaringen av tingen hviler på forståelsen av materie som en universell enhet. I henhold til deres lære kan kunnskap om denne enhet ikke oppnås gjennom bevisstheten ettersom menneskets inntrykk ikke er til å stole på; det er gjennom fornuften alene som mennesket kan overskride disse falske representasjonene og nå fram til kunnskap om materie, gjennom en grunnleggende sannhet at Altet er Ett. Videre kan det ikke forekomme noen [[Skapelsesmyte|skapelse]] ettersom væren ikke kan komme fra ikke-væren og ettersom ting ikke kan oppstå fra noe som er av en annen vesen enn det selv er. De argumenterte for at feilslutning i dette henseende vanligvis berodde på den motsigelsesfylte betydningen av verbet «å være», noe som kan innbefatte «eksistens» eller kun være en [[kopula]] som binder sammen [[subjekt]] og [[predikat]].

Til tross for at eleatene slutninger ble motbevist av de senere [[førsokratene]] og av [[Aristoteles]], fortsatte deres argumenter å bli tatt alvorlige og de gis ofte æren for å ha hevet standarden på argumentene og argumentasjonen i [[den greske antikken]]. Deres betydning var likeledes langvarig, [[Gorgias]], en [[Sofistene|sofist]], argumenterte med en eleastisk stil i sitt arbeid Om naturen eller Hva som ikke er, og [[Platon]] ga dem sin anerkjennelse i bøkene ''Parmenides'', ''Sofisten'' og ''Politikken''. Mye av den senere filosofien i antikken lånte både metoder og prinsipper fra eleaterne.