Redigerer Einar Gerhardsens første regjering (avsnitt)

== Bakgrunn ==

[[Johan Nygaardsvold]] tiltrådte som statsminister i mars 1935, etter at Arbeiderpartiet og Bondepartiet hadde inngått det såkalte [[kriseforliket]]. Regjeringen fortsatte etter valget i 1936. Frem til da hadde det vært stortingsvalg hvert tredje år, men endring av valgloven betydde at neste valg skulle gjennomføres høsten 1940. [[Angrepet på Norge i 1940|Den tyske invasjonen]] våren 1940 førte til at det ikke ble gjennomført noe stortingsvalg dette året.

Fra juni 1940 til mai 1945 var regjeringen Nygaardsvold i eksil i [[London]]. Under krigshandlingene våren 1940 tilbød Nygaardsvold flere ganger å vike plass for stortingspresident [[Carl Joachim Hambro d.e.|Carl J. Hambro]], noe denne avviste av hensyn til eksilregjeringens behov for legitimitet. 

Under krigen var det en viss uklarhet om regjeringens stilling i et frigjort Norge, og blant annet etter ønske fra [[Hjemmefronten]] gjorde Nygaardsvold i en radiotale 26. desember 1942 det klart at han ved hjemkomst ville søke avskjed og støtte opprettelsen av en tverrpolitisk samlingsregjering. 

Slik gikk det da også. 12. juni søkte regjeringen avskjed. Arbeiderpartiet, som var det største og best organiserte partiet på dette tidspunktet, gikk inn for at Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]] skulle få oppdraget med å danne samlingsregjeringen, et oppdrag han fikk av [[Haakon VII|kong Håkon]] to dager seinere. Berg gav imidlertid opp etter få dager, da han innså at det var sterk motstand mot hans kandidatur i en del kretser – særlig NKP og Bondepartiet, og ikke minst fra stortingspresident Hambros side.