Redigerer Edward Augustus Freeman (avsnitt)

== Som historiker ==
Freeman hevet studiet av engelsk historie i to særskilte retninger: ved å insistere på historiens overensstemmelse, og ved å belære viktigheten av primære kilder. Historie er ikke, framhevet han, delt «av en skillevegg midt på» mellom oldtidshistorie og moderne historie, heller ikke brutt opp i fragmenter som om hver nasjon sto uavhengig av hverandre. Historie er mer enn en samling av fortellinger; den er en vitenskap, «vitenskapen om mennesket i hans politiske karakter». En student av historie vil, mens han anerkjenner all historie til å være innenfor hans rekkevidde, ha sin egen personlige rekkevidde hvor han må mestre hver eneste detalj (''Rede Lecture''). Hans egen rekkevidde omfattet [[Hellas' historie|gresk]], [[Romerriket|romersk]] og tidlig engelsk historie, sammen med en del middelalderhistorie som angikk andre nasjoner, men hadde generell akademisk kunnskap om den øvrige europeiske historie. Freeman så på [[Roma]] som «den sentrale sannhet i europeisk historie», knyttet av dens enhet og skrev boken ''History of Sicily'' ([[1891]]&ndash;[[1894]]) delvis ettersom den illustrerte denne enheten. Han mente all historisk forskning var verdiløs om den ikke var basert på kunnskap om d opprinnelige autoritetene og kildene. Pussig nok hadde han aversjon mot å studere gamle manuskripter, og støttet seg heller på sekundære trykte kilder, og han har i ettertid blitt kritisert for at hans forskning ville ha stått bedre om han hadde selv hadde gått i større grad tilbake til originalkildene.<ref>Hallem, Elizabeth M.: ''Domesday Book through Nine Centuries'', London 1986, side 146.</ref>

Hans omdømme som historiker hviler hovedsakelig på hans ''History of the Norman Conquest'' ([[1867]]&ndash;[[1876]]), hans mest omfattende historiske verk. Felles med alle hans verker utmerker den seg for hans inngående forskning og behandling, kritisk og nøyaktig, men også preget av massive detaljer. Han var en politisk historiker og uttalte selv at «historie er fortidens politikk og politikk er nåtidens historie», noe som betydelig var hans begrensning som historiker, da det gjorde ham ensidig i sin behandling. I konstitusjonell emner vektla han ord og formelle aspekter i for stor grad, noe som ga hans argumenter en lukt av pedanteri, og synes å lede bevisene i en annen retning eller ånd enn de opprinnelig hadde vært. Om han bedømte lederne av det nasjonale partiet i England for fordelaktig i tiden forut [[Normannernes invasjon av England|den normanniske invasjonen]], ble det til dels oppveid av dybden av hans detaljerte informasjon.

Freeman var en profilert forfatter og kvantiteten i hans arbeid var enorm, hans seksbinds verk om den normanniske erobring, hans uferdige historie om Sicilia, hans biografi over [[Vilhelm Rufus]] ([[1882]]), og hans [[essay]]er ([[1872]]&ndash;[[1879]]), og dessuten en rekke mindre bøker og artikler for aviser og magasiner. Hans omstendighet ble økt av hans uvilje mot å utelate noen detaljer, hvor enn ubetydelige de enn var. Hans lidenskap for detaljer fikk ikke bare hans verker til svulme til fryktinngytende proporsjoner, men var også skadelidende for bøkenes estetiske oppbygging. Verkenes lengde gjorde hans bøker også vanskelig å selge da kun historiestudenter leste de utallige sider han benyttet for en mindre historisk epoke. I en del av hans mindre bøker viste han dog større fortetning. Hans stil var korrekt, klar og viril, men ikke noe mer, og hans overbevisning om i størst mulig grad kun benytte ord av [[germanske språk|germansk]] opprinnelse begrenset hans ordforråd og gjorde setningene noe ensformige. Mens historikeren [[James Anthony Froude]] ofte avvek fra sine autoriteter, holdt Freeman sine autoriteter tett inntil brystet, og hans fortellinger er derfor tidvis ikke annet enn en oversettelse av deres ord. Sammenlignet med Froude, som kunne være unøyaktig, manglet Freeman den andres langt dyktigere litterære stil.

Den høye kvaliteten av Freemans verker ble anerkjent av alle. Han ble gjort til D.C.L. ved Oxford og LL.D. ved [[University of Cambridge]] ''honoris causa'', og da han besøkte USA på en forelesningsturne ble han varmt mottatt ved flere læresteder. Han tjenestegjorde ved kongelig oppdrag på kirkelig emner, utpekt i [[1881]]. I [[1884]] ble han utpekt til [[regius professor]] i moderne historie ved Oxford, og var for en tid ikke tilstedeværende professor ved [[Cornell University]]. Hans forelesninger var ikke tett besatt da han ikke brydde seg om å tilpasse seg universitetets eksaminasjoner, og han var nok ikke den beste til å undervise unge studenter. Fra [[1886]] tvang dårlig helse ham til å tilbringe store deler av hans tid utenlands og han døde av [[Kopper (sykdom)|kopper]] i [[Alicante]] mens han forleste i [[Spania]].