Redigerer EISCAT (avsnitt)

== Historie ==
EISCAT ble opprettet som organisasjon i desember [[1975]], med [[Tor Hagfors]] som direktør.

De opprinnelige medlemslandene i organisasjonen var:
*[[Frankrike]] (25%), ved [[Centre national de la recherche scientifique]];
*[[Storbritannia]] (25%), ved [[Science Research Council]];
*[[Vest-Tyskland]] (25%), ved [[Max Planck-instituttet]];
*[[Norge]] (10%), ved [[Norges almenvitenskapelige forskningsråd]];
*[[Sverige]] (10%), ved [[Statens Naturvetenskapliga Forskningsråd]];
*[[Finland]] (5%), ved [[Suomen Akatemia]].

Det første radaranlegget, UHF-radaren, ble innviet av [[Carl XVI Gustav av Sverige]] den [[26. august]] [[1981]], mens de første observasjonene ble gjort allerede i juni samme år.

Murray Baron overtok som direktør i 1982.

Sommeren [[1985]] ble [[#VHF-radaren|VHF-radaren]], organisasjonens andre radar, innviet. Den befinner seg også på Ramfjordmoen.

Prof. Jürgen Röttger overtok som direktør i [[1987]].  Under hans ledelse ble EISCATs tredje radar &mdash;
EISCAT Svalbard Radar (ESR) &mdash;
planlagt og bygget utenfor [[Longyearbyen]] på [[Svalbard]].

<!-- Overtakelse av [[Heating]]-anlegget fra MPAe -->

[[Japan]], representert ved det nasjonale polarforskningsinstituttet [[National Institute of Polar Research|NIPR]], sluttet seg til organisasjonen i [[1996]], og det samme året ble ESR innviet.  I første omgang hadde denne radaren kun den
styrbare 32&nbsp;m antennen, og en sender som kunne levere en maksimal effekt på ca. 0.5&nbsp;MW.  Japans inntreden i organisasjonen gjorde det mulig å utvide anlegget på Svalbard med ytterligere én antenne, samt å oppgradere senderen til sin maksimale effekt på ca. 1&nbsp;MW, som ble oppnådd [[1. februar]] [[1998]].  Den nye antenna ble først tatt i bruk
8.&ndash;9. oktober [[1999]], og ble formelt innviet under et møte i EISCAT Council i mai [[2000]].

Fra [[1. januar]] [[1998]] overtok Prof. Tauno Turunen fra Sodankylä Geofysiske Observatorium som direktør.

Perioden [[1998]]–[[2001]] var ellers preget av omfattende oppgraderinger og ombygging av anleggene på fastlandet.
I slutten av [[1998]] måtte senderen til UHF-radaren erstattes, og i løpet av første halvår i [[2000]] ble senderen fullstendig ombygget, og utstyrt med to nye [[klystron]]er, som ga en maksimal sendereffekt på over
2&nbsp;MW.

I [[1999]] ble mottakersystemene på fastlandsradarene erstattet med systemer lik de som ble brukt på Svalbard. De opprinnelige systemene for datainnsamling, prosessering og sanntidsstyring hadde da vært i bruk sammenhengende (med mindre oppgraderinger) siden anlegget ble satt i vanlig drift i [[1982]].

Prof. Anthony (Tony) van Eyken overtok som direktør fra [[1. januar]] [[2003]].  Ettersom den opprinnelige EISCAT-avtalen ville utløpe i [[2007]] har en av hans viktigste oppgaver vært å sørge for en fornyet avtale slik at organisasjonen skulle fortsette å virke.  Under Prof. van Eykens periode ble prosjektet [[EISCAT 3D]] igangsatt med støtte fra [[EU]], for å designe en neste generasjons inkoherent spredningsradar for det nordlige Skandinavia.

Frankrike kunngjorde i [[2005]] at de ville trekke seg fra organisasjonen. Tyskland ville fortsatt delta, med et redusert bidrag, og [[Deutsche Forschungsgemeinschaft]] (DFG) overtok som medlemsorganisasjon idet [[Max Planck-instituttet]] ikke lenger har noen aktivitet innen atmosfæreforskning.  Til gjengjeld har de nordiske landene mer enn doblet
sine bidrag til EISCAT.

[[Kina]], representert ved «China Research Institute of Radio Wave Propagation» (CRIRP), ble formelt medlem i til EISCAT i [[2007]], men har bidratt til organisasjonen siden [[2006]].

[[Japan]] er siden [[1997]] også representert ved «Solar Terrestrial Environment Laboratory» (STEL) ved [[Nagoya universitet]].

[[Ukraina]], representert ved det Ukrainske vitenskapsakademiet, underskrev høsten [[2005]] en intensjonsavtale om å slutte seg til EISCAT fra [[2008]].  Landet vil bli representert av «Institutt for radioastronomi».

[[Storbritannia]] annonserte i [[2008]] at de akter å trekke seg fra samarbeidet, etter en nedskjæringsrunde i det sammenslåtte [[Science and Technology Facilities Council]] hvor alt av bakkebaserte anlegg for romfysikk ble skåret vekk for å dekke opp et underskudd på nær 80 millioner pund i forbindelse med byggingen av [[Diamond Light Source|Diamond]]-[[synkrotron]]en i [[England]].

Dr. [[Esa Turunen]] overtok som direktør i EISCAT [[1. januar 2009]].