Redigerer Duer (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:Pigeon range.png|miniatyr|venstre|Duenes utbredelse i verden]]
[[Fil:Treron vernans male - Kent Ridge Park.jpg|miniatyr|venstre|[[Palettgrønndue|Palettgrønndua]] er, som navnet antyder, en multifarget «fargeklatt»{{byline||''Treron vernans''}}]]
[[Fil:Rock dove - natures pics.jpg|miniatyr|venstre|Duene er svært dyktige flygere]]
[[Fil:2016 Singapur, Jurong Bird Park (065).jpg|miniatyr|Noen duer har praktfulle [[fjærdrakt]]er, som denne [[mankedue|mankedua]]{{byline||''Caloenas nicobarica''}}]]
[[Fil:Goura victoria qtl1.jpg|miniatyr|Enkelte duearter har hodepryd og praktfjær, som denne [[påfuglkrondue|påfuglkrondua]]{{byline||''Goura victoria''}}]]
Duene har en [[kosmopolitisk utbredelse]], unntatt i [[polområdene]].<ref name="Baptista, Trail & Horblit (2020)"/><ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/> De okkuperer en rekke ulike [[habitat]] – mest [[terrestrisk]]e – fra tørr [[ørken]] og [[krattskog]] til tett [[tropisk regnskog]], inkludert verdens tettbefolkede urbane leveområder.<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/> Temperatursonene varierer fra kjølig og tørt [[temperert klima]] til varmt og fuktig [[tropisk klima]].<ref name="Baptista, Trail & Horblit (2020)"/>

Duer har en [[gangart]] som fører med seg karakteristiske hode-duppende bevegelser når fuglene spankulerer rundt på bakken. [[Flygefukt]]en har karakteristiske dype vingeslag og oppvendte V-formede vinger under korte glideflukter. Dette er særpreg som gjør duene lett gjenkjennelige, både på bakken og i luften. Duer er også meget hurtige og akrobatiske flygere.

Artene varierer ganske mye i størrelse, fra den knøttlille [[spurvedue|spurvedua]] (''Columbina passerina''), som kun veier rundt {{nowrap|28–40 g}}, til de store [[kalkun]]-lignende [[kronduer|kronduene]] i slekten ''[[Goura]]'' (for eksempel [[gråbrystkrondue]] og [[påfuglkrondue]]) på Ny-Guinea, som kan veie godt over {{nowrap|2 000 g}}.<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/>

Duenes [[fjærdrakt]] mangler [[dun]]. Den består i stedet av løstsittende myke dunaktige [[dekkfjær]] som varierer i ulike farger, for det meste i brune og grå nyanser. Noen arter har imidlertid også slående kombinasjoner av farger og nyanser i grønt, gult, rosa og blått, og noen få har praktfulle [[iriserende]] innslag i deler av fjærdrakten. Kjønnene er ganske like, selv om hannene blant enkelte arter kan ha dristigere mønstre og være mer fargerike.<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/>

[[Kropp]]en er liten til middels stor og ovoid (egg-formet) i formen. [[Vinge]]ne er avrundet og middels lange, mens [[stjert]]en kan variere fra kort eller avkortet hos noen arter, til lang eller gradert hos andre. [[Hode]]t er lite og avrundet, med en tydelig [[kam (zoologi)|kam]] hos noen arter; [[hals]]en er tykk. [[Nebb]]et er kort, tynt og svakt kroket aller ytterst hos mange arter, mens midtpartiet ofte har mindre diameter enn tuppen av nebbet, og [[cere]] (vokshuden på overnebbet) er ofte fremtredende og kjøttfull hos mange arter. [[Nesebor]]ene kan stenges, så duene kan drikke uten å løfte hodet. De undere [[ekstremitet]]ene er korte til middels lange og føttene er utrustet med [[anisodaktyli|anisodatyle]] [[tå|tær]] (tre tær peker framover og ei bakover). Baktåen er velutviklet og gir god gripeevne, spesielt blant de mer [[trelevende]] artene.<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/>

Duene har velutviklet brystmuskulatur og ser ut til å ha kraftigere vingemuskler enn de fleste andre grupper av fugler. Vingemusklene utgjør typisk {{nowrap|31–44 %}} av kroppsvekten. Fart under flukt avgjøres av forholdet mellom vingeformen, størrelsen på vingen og frekvensen av vingeslagene, samt angrepsvinkelen på selve flukten. Størrelsesforholdet på vingene avgjør den generelle flygeevnen. En lang og smal vinge tilpasser fuglen for hurtig flukt, mens en kort og bred vinge tilpasser den for å lette hurtig og raske unnamanøvre. Blant duene varierer størrelsesforhold på vingene med arten. [[Bånddue]] (''Patagioenas fasciata'') har et størrelsesforhold på vingene på 1,98 og er en hurtig flyger, mens den lille spurvedua har et størrelsesforhold på vingene på 1,59 og kan lette hurtige og gjøre raske unnamanøvre. Størrelsesforholdet på vingene sier også noe artens migrerende vaner. For eksempel har [[rustvakteldue]] (''Geotrygon montana'') et relativt stort størrelsesforhold (1,85) og regnes som en trekkfugl.<ref name="Baptista, Trail & Horblit (2020)"/>

[[Ernæring]]smessig kan duene generelt deles inn i to grupper; [[frøeter]]e og [[frukteter]]e. Fuglene er derfor viktige i spredningen av frø. Noen få arter eter imidlertid primært [[insekter]], og noen arter inkluderer også [[snegler]] og [[blomster]] i dietten. Alle artene har velutviklet [[krås]].<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/>

[[Atferd]]en varierer med både arten og årstiden, fra å leve solitært eller parvis, til å opptre i små, mellomstore eller enorme [[flokk]]er. [[Klippedue]] er i så måte observert i løse kolonier på opp mot {{nowrap|1 000}} individer i [[klippe]]ne i [[Marokko]]. Noen arter danner flokker når [[hekketid]]en er over, som for eksempel [[picazurodue|picazurodua]] og [[flekkvingedue|flekkvingedua]].<ref name="Baptista, Trail & Horblit (2020)"/> Duene er stort sett å regne som [[standfugl]]er, som typisk kun gjør korte trekk mellom hekkeplassene og ernæringsstedene. Noen arter er også nomadiske og trekker etter hvert som tilbudet av mat endrer seg gjennom året. Arter som livnærer seg i høye elevasjoner trekker også regelmessig ned i lavlandet når vinteren setter inn, for eksempel i [[Himalaya]] og [[Andes]]. Noen få arter, som hekker på høye [[breddegrad]]er, er imidlertid regulære [[trekkfugler]] og kan foreta relativt lange trekk.<ref name="Baptista, Trail & Horblit (2020)"/>

Hekketiden utløses av tilgangen på mat. Er det nok mat hekker mange arter året rundt, kanskje med enkelte hekketopper. Duene er [[monogami|monogame]] og har biparental omsorg av avkommet. Noen arter hekker i [[koloni (biologi)|kolonier]], men de fleste hekker parvis samtidig. Mange arter er [[territorium|territoriale]] og tåler ikke synet av konkurrenter nær redet. Noen er også svært aggressive og kan angripe andre fugler, også fugler som er betydelig større enn dem selv. I så måte fins det eksempler på at den meget aggressive [[socorrodue|socorrodua]] (''Zenaida graysoni'') har angrepet så store fugler som [[påfugler]].<ref name="Baptista, Trail & Horblit (2020)"/> Hunnene legger normalt {{nowrap|1–2}} egg, og det tar cirka {{nowrap|11–30}} dager (noe lenger blant de største artene) å [[inkubasjon|inkubere]]. Noen arter legger også flere ganger gjennom sesongen. Ungene mates med [[kromelk]].<ref name="Winkler, Billerman & Lovette (2020)"/>