Redigerer Drivhuseffekt (avsnitt)

=== De første teoriene om drivhuseffekten ===
Etter Foote gjorde den britiske vitenskapsmannen [[John Tyndall]] (1820–1893) flere eksperimenter for å kartlegge strålingsegenskapene til [[gass]]ene i atmosfæren. Han fant i 1859 ut at synlig [[sollys]] går så å si rett gjennom atmosfæren. Sollyset fører til oppvarming av jordoverflaten, noe som igjen leder til utstråling av usynlig [[Infrarød stråling|langbølget stråling]]. Tyndall fant ut at de fleste av gassene i luften slipper også denne strålingen rett gjennom, men at mengden [[karbondioksid]] (CO<sub>2</sub>) påvirker hvor mye langbølget stråling som absorberes, og at dette er merkbart selv for små konsentrasjoner. Han fant ut at denne absorberte strålingen fører til oppvarming av luften.<ref name=SM/><ref name=I/>

I 1896 tallfestet den svenske fysikeren [[Svante Arrhenius]] (1859–1927) drivhuseffektens betydning for oppvarming av jordoverflaten og atmosfæren. Han oppdaget med sine beregninger at en viktig positiv [[Tilbakekoblingsmekanisme|tilbakekobling]] oppstår på grunn av økende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren. Dette oppstår som en respons på høyere temperatur, med det resultat at den opprinnelige forstyrrelsen av klimasystemet forsterkes av indre prosesser. Slik forklarte han at endringen mellom [[istid]]er og varme perioder oppstod som respons på endringer i [[atmosfære]]ns innhold av CO<sub>2</sub>. Den amerikanske geologen [[Thomas Chrowder Chamberlin|Thomas Chamberlin]] (1843–1928) studerte dette på samme tid, og presenterte blant annet en teori om at jordens karbonlagre, i hav og i mineraler, opptar og frigjør CO<sub>2</sub> i sykluser som kunne forklare istidene. Arrhenius beregnet også, basert på sine studier, at fremtidig klimaendringer ville oppstå som følge av menneskeskapte utslipp. Han anslo at en dobling av atmosfærens CO<sub>2</sub>-innhold ville gi en temperaturøkning på {{nowrap|5–6 °C}}.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere =  Rodhe, H., Charlson, R., & Crawford, E.| tittel = Svante Arrhenius and the greenhouse effect | publikasjon =  Ambio | år = 1997 | bind = 26 | hefte = 1 | sider = 2–5 | doi =  | url = http://www.jstor.org/stable/4314542 }}</ref><ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Ramanathan, V., & Vogelmann, A. M. | tittel = Greenhouse effect, atmospheric solar absorption and the Earth's radiation budget: From the Arrhenius-Langley era to the 1990s | publikasjon =  Ambio | år = 1997 | bind = 26 | hefte = 1 | sider = 38–46 | doi = 10.1080/14786440208636602  | url = https://www.jstor.org/stable/4314548  }}</ref>

I 1930-årene viste målinger at temperaturen i Nord-Amerika og nordlige deler av Atlanterhavet hadde økt siden siste halvdel av 1800-tallet. Det ble antatt at dette var et resultat av en naturlig syklus og at virkningen var regional. Disse målingene ble spesielt studert av den britiske ingeniøren og amatørvitenskapsmannen [[Guy Stewart Callendar]] (1897–1964). Han fikk publisert et arbeid om disse temperaturendringene, hvor han hevdet at en oppvarming av jorden kunne forventes som en konsekvens av forbrenning av fossile energikilder. På denne tiden anså både Callendar og andre forskere dette som en fordel.<ref name=I/>{{sfn|Houghton|2009|p=23}}

Den amerikanske geofysikeren [[Edward Olson Hulburt]] (1890–1982) gjorde nye beregninger av drivhuseffekten med oppdaterte data i 1931. I sine regnemodeller tok han med vertikale luftstrømmer (konveksjon) i tillegg til varmestråling. Han kom frem til at dobling av CO<sub>2</sub> ville gi en temperaturøkning på 4&nbsp;°C. Dette var konsistent med resultatene til Arrhenius.<ref name=Tvil>{{Kilde artikkel|tittel=Er det noen tvil om menneskeskapte klimaendringer? | publikasjon=Naturen | doi=10.18261/issn.1504-3118-2018-04-02 | url=https://www.idunn.no/natur/2018/04/er_det_noen_tvil_om_menneskeskapte_klimaendringer|dato=2018-10-24|fornavn=Øyvind|etternavn=Nordli|etternavn2=Hygen|fornavn2=Hans Olav|etternavn3=Benestad|fornavn3=Rasmus|serie=04|språk=no-NO | bind=142 | sider=136–143 | issn=1504-3118 | besøksdato=27. juli 2019}}</ref>

Forskningen som Callendar og andre hadde utført, fikk nye forskere i 1950-årene til å ta saken mer alvorlig. Med bedre teknikker og mer omfattende regnemetoder kunne vitenskapen gå dypere inn i dette enn tidligere. Også militæret i USA fattet interesse for temaet, både for å få kunnskap som kunne være nyttig i fremtidig krigføring, og av hensyn til prestisje. Dermed fikk denne forskningen stor statlig finansiering. Studiene bekreftet at mer CO<sub>2</sub> i atmosfæren ville kunne føre til oppvarming.<ref name=I/>