Redigerer Dionysiske mysterier (avsnitt)

== Tidlig Dionysoskult ==
Den [[ekstase|ekstatiske]] Dionysoskult var opprinnelig antatt å være av sen ankomst til Hellas fra [[Thrakia]] eller [[Anatolia]], grunnet både dens popularitet ved begge steder og Dionysos' manglende deltagelse i [[De tolv olympiske guder|den olympiske gudeverden]]. Etter at guddommens navn ble oppdaget på [[Mykensk kultur|mykenske]] [[Linear B]]-tavler har imidlertid denne teorien blitt forlatt, og det er antatt at kulten har en eldre, stedegen historie som muligens går forut den gresk sivilisasjon. Fraværet av en tidligere olympisk Dionysos er i dag forklart ved mønstrene i sosial ekskludering og kultens marginalisering framfor kronologi. Om kulten hadde sin opprinnelse i den [[minoisk kultur]]en på Kreta (som et aspekt av en oldtidgammel [[Zagreus]]) eller fra Afrika – eller i Thrakia eller Anatolia, som en ur-[[Sabazios]] – er ikke mulig å svare på grunnet mangelen på bevis. En del forskere mener at det var adoptert kult som ikke var stedegen til de greske områdene og kan også ha vært en [[Eklektisisme|eklektisk]] kult i dens tidligste historie, skjønt det er bortimot helt sikkert fått mange kjente trekk fra minoisk kultur.<ref>Rostovtzeff, M. (1960): ''Rome'' (overs. fra russisk av J. D. Duff). London: Oxford University Press, ss. 93-94.</ref>

=== Vinens rolle===
[[Fil:Palatina.jpg|thumb|Vindruer]]
De opprinnelige ritene til Dionysos (slik de ble introdusert til Hellas) var assosiert med en vinkult (ikke ulik [[enteogen]]ske eller [[hallusinogen]]e kulter i oldtidens [[Mellom-Amerika]], opptatt av kultiveringen av vindruer og en forståelse av dens livssyklus (antatt å ha vært en legemliggjøring av den levende gud) og [[fermentering]]en av vin fra dets lemleste legeme (assosiert med gudens essens i [[Dødsrike|underverden]]). Viktigst var imidlertid vinens berusende og hemningsoppløsende effekter ved å ta til seg gudens ånd (og senere som årsak for dens besettelse). Vin ble også øst utover jorden og dens voksende vinranker og således fullførte syklusen. Kulten var ikke utelukkende opptatt av vinrankene i seg selv, men også med de andre komponentene til vinen. Vin omfatter andre ingredienser (planter, blomster og [[harpiks]]) som økte dens kvalitet, aroma og medisinske eiendeler. Forskere har foreslått at, gitt den lave [[Etanol|alkohol]]innholdet i den tidlige vinen, dens effekt kan ha vært grunnet et tilleggstoff av enteogensk art, en ingrediens i den sakramentale form. [[Honning]] og [[bivoks]] ble ofte tilsatt vinen, og introduserte en selv eldre drikk som [[mjød]]. Filologen [[Károly Kerényi]] har hevdet at denne kunnskapen om vinen avløste og delvis absorberte tidligere [[Neolittisk tid|neolittisk]] mjødkunnskap som involverte bisvermer som grekerne assosierte med Dionysos.<ref>Kerényi, Károly (1963): ''Die Religion der Griechen und Römer (The Religion of the Greeks and Romans)''.</ref> Mjød og [[øl]] (med dens kornbase) ble opptatt i Dionysos' område, kanskje gjennom hans identifikasjon med [[Trakere|trakernes]] korngud [[Sabazios]].

Andre planter er antatt å ha vært betydningsfull i vinkultiveringen ble også inkludert vinlæren, slikt som [[eføy]] (antatt å motvirke drukkenskap — således det motsatte av [[Ekte vinranke|vinranken]] — og som blomstrende om vinteren framfor sommeren); [[Ekte fiken|fiken]] (giftrensende) og [[furu]] (vinpreserverende). [[Okse]]n (som man lagde drikkehorn av dens horn) og [[geit]]en (som man lagde vinsekker av dens skinn) var også en del av kulten, eventuelt sett på som manifestasjoner av Dionysos. En del av disse assosiasjonene hadde blitt knyttet til [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhetsguddommer]] (som Dionysos) og ble en del av hans nye rolle. En forståelse av læren om vinkultiveringen og dens symbolisme er nøkkelen til forståelsen av kulten som framsto fra den; det vil si å anta en betydning utover vinproduksjonen som ville omslutte livet, døden og gjenfødelsen og gi innsikt i den menneskelige psykologi.

[[Fil:Dionysos_on_a_cheetah,_Pella,_Greece.jpg|thumb|Dionysos ridende på en panter, mosaikk fra [[Pella]]]]
Man antar at vinproduksjon først var mulig i yngre [[steinalder]], en gang mellom 8 500 og 4 000 år f.Kr. Først da var forutsetningene til stede, og først da gjorde foredling av planter og temming av dyr permanente bosettinger mulig både i [[Oldtidens Egypt|Egypt]], [[Midtøsten]] og [[Øst-Asia]]. De eldste bevis for vinproduksjon som noensinne er funnet er i [[Henan|Henan-provinsen]] i [[Kina]].<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2004/desember/1102419112.41 «9 000 år gammelt kinesisk brygg»] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2004/desember/1102419112.41 |date=20061003034918 |df=iso }}, ''Forsking.no'' 9. desember 2004</ref> Verdens eldste vinmakeri som man har funnet spor etter, er blitt avdekket etter 6 100 år i en hule i dagens sørlige [[Armenia]]. De armenske funnene inkluderer en vinpresse, et gjæringskar, rester av vinranker og vindruer, og et drikkebeger.<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/275996 «6 100 år gammelt vinmakeri»] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2011/januar/275996 |date=20140529114658 |df=iso }}, ''Forskning.no'' 15. januar 2011</ref>

Om man antar at Dionysoskulten kom til Hellas sammen med vinproduksjonen, framsto den antagelig en gang rundt 6000 f.Kr. på det ene av to steder — [[Zagros]]fjellene og grenselandene ved [[Mesopotamia]] og [[Persia]] (med en rik vinkultur via [[Lilleasia]]), eller fra de ukultiverte vinrankene i fjellskråningene i [[Libya]] og andre regioner i [[Nord-Afrika]]. Det sistnevnte skaffet vin til [[oldtidens Egypt]] fra rundt 2500 f.Kr. og var lokaliseringen av ekstatiske ritualer som involverte å være besatt av dyr — mest kjent er den senere geit- og pantermenn fra [[Aissawa]]-[[sufisme]]-kulten i [[Marokko]] (selv om denne kulten kan ha blitt påvirket av Dionysoskulten). I uansett tilfelle er den [[minoisk kultur]]en på [[Kreta]] det neste forbindelsesleddet i kjeden, som importerte vin fra egypterne, [[Trakere|trakerne]] og [[Fønikia|fønikerne]], og eksporterte den til sine kolonier (som på fastlandet i Hellas). Mysteriene i det som ble kulten fant antagelig sin form den minoisk kulturen på Kreta fra rundt 3000 til 1000 f.Kr. ettersom navnet «Dionysos» ikke eksisterte andre steder enn på Kreta og i Hellas.

=== Ritualer ===
[[Fil:Dancing maenad Python BM VaseF253.jpg|thumb|Dansende mænade. Detalj fra gresk rødfigurvase, gjort av Python, ca. 330-320 f.Kr.. [[British Museum]], London]]
Ritualene var basert på sesongpreget liv-død-gjenfødelse-temaet (felles i jordbrukskulturer) og åndebesettelse; de egyptiske [[Osiris]]mysteriene gikk parallelt med de dionysiske, i henhold til samtidige greske og egyptiske observatører. Åndebesettelse involverte frigjøring fra sivilisasjonens regler og hemninger. Det feiret at hva som var utenfor det siviliserte samfunn og en tilbakevending til eksistensens kilde — noe som senere fikk mystiske overtoner. Det involverte også en flukt fra en sosialisert personlighet og ego til en ekstatisk, gudegitt tilstand eller et opphavelig kollektiv (eller begge deler). I denne forstand var Dionysos en form av den innvendige dyreguden (guden og dyret i ett),<ref>Definition of [http://www.merriam-webster.com/dictionary/beast%20god «Beast God»]: ''a god represented wholly or partly in animal form''</ref> eller i henhold til moderne [[psykologi]] [[underbevissthet]]en.<ref>Aziz, Robert (1990): ''C.G. Jung's Psychology of Religion and Synchronicity''. The State University of New York Press. ISBN 0-7914-0166-9.</ref> Denne aktiviteten har blitt fortolket som gjødning (befruktning), styrkende, rensende, frigjørende og forvandlende, noe som igjen kan forklare hvorfor mange som var hengiven over Dionysos var de som tilhørte det greske samfunnets marginale: [[kvinne]]r, [[slave]]r, fredløse og «utlendinger» (ikke-grekere i henhold til det greske demokrati). Alle var like og likestilte i en kult som speilvendte deres øvrige roller i samfunnet, antagelig tilsvarende med den [[Romerriket|romerske]] [[Saturnalia]]festen hvor samfunnsrollene også ble vendt oppned.<ref>Parker, Robert (2011): ''On Greek Religion'', Cornell University Press, s. 211.</ref> Selv om de greske dionysiske ritualene ble assosiert med kvinner, var de som ledet kulten av begge kjønn — noe som indikerer at kulten ikke var en ren kvinnekult, men kjønnsmessig nøytralt, noe som i seg selv var radikalt i antikkens greske samfunn.

Innføring i [[transe]] som var sentralt for kulten involverte ikke bare «chemognosis» eller antatt bruk av [[Psykedeliske stoffer|psykedeliske rusmidler]], men en «åndepåkallelse» med oksebrøl og kollektiv dansing til trommer og fløyter — kanskje ganske likt dagens «[[rave]]parties». Transene er beskrevet i kjente [[antropologi]]ske begreper med karakteristiske bevegelser (som å kaste hodet bakover som er funnet i alle transeframkallende kulter). Som med [[Afroamerikanere|afroamerikanske]] [[voodoo]]ritualer og andre varianter av dette, er det bestemte rytmer som er assosiert med transen. Rytmer er også funnet bevart i gresk prosa som viser til de dionysiske ritualene, eksempelvis i [[Evripides]]' ''[[Bakkantinnene]]'' og som beskriver ritene utenfor de greske byene og i fjellene.

:«De fulgte faklene som de svingte i mørket, de klatret langs fjellstiene med hodet kastet bakover og med blanke øyne, dansende til taktslagene til trommer som oppildnet deres blod [''eller;'' vaklet full med hva som var kjent som Dionysos' ganglag]. I denne tilstanden av ''ekstasis'' eller ''enthusiasmos'', forlot de seg selv, danset vilt og ropte ''Euoi!'' [gudens navn] og i det øyeblikket av intens henrykkelse ble de identifisert med guden selv. De ble fylt med hans ånd og mottok guddommelig krefter.»<ref>Hoyle, Peter (1967): ''Delphi'', London: Cassell,. Cf. s. 76.</ref>

[[Fil:Peter Paul Rubens 011.jpg|thumb|[[Rubens]]' fremstilling av Bakkanal-feiringen]]
Denne praksis er demonstrert i gresk kultur av [[mænade]]nes, [[thyia]]dernes og ''[[Bacchoi]]s'' [[bakkanal]]. Mange greske ledere betraktet kulten som både skremmende og som en trussel for det siviliserte samfunnet, og ønsket å kontrollere (om ikke også å undertrykke) kultens ekstatiske og hemningsløse fester. Både kontroll og undertrykkelse mislyktes, og Dionysoskulten kom til fortsette i en mer temmet utgave som [[statsreligion]] i [[Athen]]. Det var ėn form av flere av Dionysoskulten — og kulten fikk ulike former i de ulike lokale stedene ved den ofte tok opp i seg stedegne guddommer og deres særegne ritualer, noe som også var tilfelle med Dionysos selv. Den greske ''Bacchoi'' (i henhold til [[de eleusinske mysterier]] de innvidde som bar greinene i prosesjonen langs den hellige veg,<ref>Burkert, Walter (1992): ''Homo Necans: the Anthropology of Ancient Greek Sacrificial Ritual and Myth '', s. 306 f.</ref>) hevdet at som vinen selv hadde Dionysos ulik smak i de ulike regioner, noe som reflekterte deres mytiske og kulturelle jord da han opptrådt under forskjellige navn og skikker på de ulike steder.