Redigerer Diana (gudinne) (avsnitt)

== Teologi ==
Bildet av Diana er komplekst og viser ulike arkaiske trekk. Ifølge [[Georges Dumézil]]<ref>Dumezil, G. (1974): ''La religion Romaine archaique'', Paris, del 3, kapittel 1</ref> har hun egenskapene til en «uranisk», dvs. «himmelsk», gud med et særegent vesen, i [[religionshistorie]]n kjent som en «rammegud». Slike guder beholdt sine opprinnelige trekk som fjerne himmelguder, og ble ikke som andre himmelguder ''dei otiosi'',<ref>Eliade, M.: ''Traite' d'histoire des religions''</ref> fortidige eller glemte guder,<ref>[http://www.bookrags.com/research/deus-otiosus-eorl-04/ ''Deus Otiosus'']</ref> ettersom de ikke ble oppfattet som tilstedeværende makter i menneskelivet. 

Diana himmelske aspekt er synlig i hennes forbindelse til lyset, utilgjengelighet, jomfruelighet, bolig på høye fjell og [[hellig lund|hellige lunder]]. Diana representerer den guddommelige verden (''dium'') med sitt uavhengige og ufølsomme vesen, sin likegyldighet eller nøytralitet til jordiske saker som menneskers eller samfunns skjebner, mens hun på samme tid sikret kongers etterfølgelse og menneskehetens overlevelse ved å beskytte fødende kvinner og jordmødre. Disse funksjonene er åpenbare i de tradisjonelle institusjoner og kulter som er knyttet til gudinnen:

#Institusjonen [[rex Nemorensis]], Dianas ''sacerdos'' i den [[Ariccia|arikiske]] skog som holdt sin posisjon inntil noen andre utfordret og drepte ham i en duell etter å ha brukket av gren fra et bestemt tre i skogen. Den åpne etterfølgelsen avslører gudinnens karakter og misjon som en garanti for fortsettelsen av den kongelige status gjennom påfølgende generasjoner.<ref>Ovid: ''Fasti'' III, 262-271</ref> Den samme mening var innbefattet i hennes funksjon som skjenket kongeverdigheten er bevitnet av fortellingen til [[Titus Livius]] om forutsigelsen av at riket gikk til den personen  som kunne ofre til henne en særskilt vakker ku.<ref>Titus Livius: ''Ab urbe condita'' I, 3-7</ref>
#Diana ble også dyrket av kvinner som søkte å bli gravide eller ba om en lett og trygg fødsel. Denne formen for dyrkelse er bevitnet av arkeologiske funn av [[votivgave|votivfunn]] av statuetter i hennes helligdom i [[nemus Aricinum]] foruten også av oldtidskilder, eksempelvis [[Publius Ovidius Naso|Ovid]].<ref>Ovid Fasti III,262-271</ref>

I henhold til Dumezil kan funksjonen til rammeguden bli sporet i den indiske episke helt som er bildet av den vediske guden [[Dyaus Pita]]: etter å ha forsaket verden, det vil si i rollen som far og konge, han igjen fått egenskapen som udødelig vesen, skjønt han behold plikten å sikre at hans dynasti hadde alltid barn og en konge for hver generasjon. Den [[norrøn]]e guden [[Heimdall]] utførte en tilsvarende eller analog funksjon: han er født først og vil dø sist. Også han gir eller oppretter kongeverdigheten og den første konge, og skjenker ham kongelig forrett. Diana er en kvinnelig gud, men har nøyaktig de samme funksjoner, bevare menneskeheten gjennom barnefødsler og sikre kongelig rekkefølge.

Dumezils fortolkning synes å bevisst ignorere den til [[James G. Frazer]] som forbinder Diana i hennes kongelige funksjon med den mannlige gud [[Janus (mytologi)|Janus]] som et guddommelig par,<ref>Frazer, J. (1922): ''The Golden Bough'', kapitlene. 1, 12, 16</ref> hvor hans beskrivelse av typen rammegud vil passe med hans egen fortolkning av den italiske guden Janus svært godt. Fazer gir imidlertid en helt forskjellig fortolkning av paret Diana-Janus: han identifiserer det med det guddommelige, himmelske paret Jupiter-Juno og forbinder disse figurene til den religiøse indoeuropeiske kompleks som binder kongeverdigheten til trærnes kult, særlig eik. I denne fortolkningslinjen er institusjonen [[Rex Nemorensis]] og hans rituale beslektet til temaet om den dødende gud og kongene av mai måned.<ref>Frazer, J. (1912): ''Dying gods; Geza Roheim Animism, Magic and The Divine King'' London, 1972, del 3, (se særlig kapittel «The king of May»)</ref>