Redigerer Det nasjonale gjennombrudd (avsnitt)

== Utdyping ==
{{refforbedreavsnitt}}
Anvendt på norsk kulturliv på 1800-tallet er forestillingen om det nasjonale gjennombrudd å forstå som kulminasjonen av en søken etter det genuint norske som grunnlag for å bygge en selvstendig kultur.{{omstridt}} Denne søken oppsto i kjølvannet av 1814 da Norge igjen ble en nasjonalstat med egen grunnlov. Norge unngikk ikke en personalunion med Sverige, men hadde i kraft av grunnloven en helt annen posisjon i den nye unionen enn landet hadde hatt i dansketida. Norge skulle gjenreises, ikke bare materielt, men også kulturelt. Den kulturelle gjenreisningen ble stimulert av [[nasjonalromantikken]]{{omstridt}} som bidro til å skape forståelse for verdien av folkelig kultur og folkeminner. Man ble mer og mer klar over at det i Bygde-Norge hadde levd og utviklet seg verdifulle kulturtradisjoner{{omstridt}} i hele dansketida, så som norske dialekter, rosemaling, folkemusikk, dansetradisjoner, treskjæring, draktskikker, sagn, eventyr, viser m.m. Disse tradisjonene ble oppfattet som et egnet grunnlag for å bygge en selvstendig norsk kultur. Innsamling av [[sagn]], [[eventyr]], [[folkevise]]r/[[ballade]]r, [[ordtak]], [[gåte]]r, folketoner, etablering av norsk selvstendig historieskriving og gransking av [[sagalitteratur]]en var del av et større politisk prosjekt. Interessen for alt som var opprinnelig og norsk førte også til at skjønnlitterære forfattere, kunstmalere og musikere så det som en oppgave å ta for seg emner med røtter i folketradisjonen og bearbeide dem kunstnerisk.

Begynnelsen til innsamling av muntlige folketradisjoner var [[Andreas Faye]]s ''[[Norske Sagn]]'' (1833).<ref>[http://www.tekstforlaget.no/AAA2003.pdf tekstforlaget.no ''Andreas Faye og det nasjonale gjennombrudd''] {{Wayback|url=http://www.tekstforlaget.no/AAA2003.pdf |date=20070927220218 }} (PDF)
</ref> Faye ble fulgt opp av Asbjørnsen og Moe som tok brødrene Grimm til forbilde. Asbjørnsen og Moe begynte på 1830-tallet, og den første serien med [[Asbjørnsen og Moe]]s ''[[Norske Folkeeventyr]]'', utkom heftevis i 1842-1844. Ivar Aasen samlet inn og skriftfestet norske dialekter og grunnla det såkalte [[landsmål]]et. [[Knud Knudsen]] arbeidet for et norsk [[riksmål]], og oppfattet seg som viderefører av Henrik Wergelands språksyn.  Jørgen Moe var tidlig ute med å gi ut en samling folkelige viser. Men i Telemark var allerede Olea Crøger og M.B. Landstad i gang med å samle inn folkeviseballader, stev av ymse slag og bygdeviser på slutten av 1830-tallet. L. M. Lindeman begynte å nedtegne folkemusikk.
 
Den politiske og kulturelle utviklingen på [[1830-tallet]] styrket bøndenes selvfølelse (jf. [[bondestortinget]] i 1833<ref>{{snl|Bondestortinget}}</ref>), og norske [[dialekt]]er fikk økt status. Interesse for norske dialekter og det norske var tilstedeværende i [[Henrik Wergeland]]s diktning fra tidlig ungdom av, blant annet i farser han skrev på 1820 og tidlig på 1830-tallet, altså før nasjonalromantikken for alvor nådde Norge. Han framstår først og fremst som venstreradikal høyromantiker.{{omstridt}} Men fra slutten av 1830-tallet ble også han berørt av nasjonalromantikken. [[Johan Sebastian Welhaven]] debuterte som sentrallyriker mye senere enn Wergeland. Han hadde imidlertid et mer konservativt og estetiserende bondesyn enn Wergeland og delte ikke dennes syn på norske dialekter som grunnlag for utviklingen av et norsk skriftspråk. (Jf. [[Konflikten mellom Wergeland og Welhaven]]). Men nasjonalromantiker var Welhaven like fullt. En ser det tydelig i «En Tribut til Kunstforeningen» som ble til i 1836 og trykt i hans samling ''Digte'' fra 1839, et dikt der det alluderes til Fayes sagnsamling.