Redigerer Det kalydonske villsvin (avsnitt)

== Jakten ==
[[Fil:Calydonian hunt Musei Capitolini MC917.jpg|thumb|350px|Romersk marmorsarkofag fra [[Vicovaro]], utsmykket med den kalydonske jakt (Palazzo dei Conservatori, Roma)]]
[[Fil:Giulio Romano - Meleager et Atalanta.jpg|thumb|350px|''Meleager et Atalanta'', etter [[Giulio Romano]].]]
Kong [[Oinevs]] i [[Kalydon]], en gammel by i vestlige og sentrale [[Hellas]] nord for [[Patrasbukten]], holdt en årlig ofring om høsten til gudene på en hellig høyde. Et år glemte Oinevs å inkludere den store «Artemis av gulltrone» i sine ofringer.<ref> Homer: ''Iliaden'', Niende sang, 543; Homers anliggende er med [[Meleagros]]' rolle i slaget begynner med villsvinets kadaver, som innviklet Meleagros og folket kuretene som angrep byen Kalydon, framfor jakten i seg selv, som han raskt sammenfatter i løpet av en håndfull linjer.</ref> Fornærmet slapp gudinnen løs det største, mest rovgriske villsvin som tenkes kunne i landskapet rundt Kalydon. Den herjet rundt, ødela vinhager og avlinger, tvang folk til å søke tilflukt innenfor bymurene, ifølge [[Ovid]], og hvor de begynte å sulte.

Oinevs sendte budbringere ut for å samle de beste jegerne i hele Hellas og tilbød dem villsvinets pels og hoggtenner som vinnertrofé.<ref>Pelsen ble værende som et trofé i tempelet i [[Tegea]], som ble beriket med en rekke framtredende relieffer av den kalydonske jakten og hvor villsvinet selv fikk en sentral plass i komposisjonen. Tempelet var imidlertid ikke dedikert til Artemis, men til jomfrugudinnen [[Athene|Athene Alea]].</ref>

Blant de som svarte på innbydelsen var en del av [[argonaut]]ene. Oinevs' egen sønn [[Meleagros]] og bemerkelsesverdig nok for jaktens endelige suksess, også en kvinne, jegeren [[Atalanta (mytologi)|Atalanta]], «den utemmelige» som hadde blitt ammet av Artemis som en binne og oppfostret som jeger, en stedfortreder for Artemis selv.<ref> Kerenyi; Ruck & Staples</ref> Artemis synes å ha vært delt i sine motiver, for det er også sagt at hun hadde sendt den unge kvinnelige jegeren ettersom hun visste at hennes tilstedeværelse ville bli en kilde for splid, og slik ble det: mange av mennene, ledet av Kefeos og Ankaios, nektet å jakte sammen med en kvinne. Det ble Meleagros, som var blitt betatt av henne, som overbeviste dem om det motsatte.<ref> [[Evripides]], fragment 520, notert v Kerenyi (1959), s. 119 og note 673.</ref> Det ble også Atalanta som først lyktes å såre villsvinet med en pil, skjønt det var Meleagros som drepte. han tilbød vinnertrofeet til Atalanta som først hadde trukket blod. Sønnene til Thestios betraktet det som vanærende at kvinne skulle vinne prisen hvor menn hadde deltatt, de tok skinnet fra henne og sa at det var mer passende grunnet deres fødselsrett. Rasende drepte Meleagros sønnene til Thestios og ga på nytt skinnet til Atalanta. Meleagros' mor, søster av de drepte onklene, tok en brannkubbe fra en kiste hvor hun hadde oppbevarte den, ettersom ved Meleagros' fødsel hadde [[Moirer|moirene]] (skjebnegudinnene) spådd at han ville leve så lenge som vedkubben brant i familiens ildsted. Hun kastet den på ilden for å oppfylle spådommen. Meleagros syknet hen og døde, og således fikk Artemis hevn over Oinevs' ubetenksomhet i å glemme å ære henne i de religiøse ofringene.

I løpet av jakten kom [[Pelevs]] ved et ulykkestilfelle å drepe sin vert [[Eurytion]]. I løpet av jakten og dens etterspill, var det flere av jegerne som vendte seg imot hverandre, bestridte byttet, og på den måten forble gudinnen fornærmet.<ref> Kerenyi (1959), s. 114</ref> I henhold til Homer:

:''«Engang kjempet kuretenes folk med de tapre aitoler hårdt om Kalydons by, og e felte hverandre på valen. Kjekt aitolerne stred til det yndige Kalydons forsvar, medens kuretenes menn ville jevne hin kongsstad med jorden. Artemis var det på gullsmykket stol som ulykken voldte,  harmfull da Oinevs på avhøstet mark ei bralte offer; ti mens de øvrige guder fikk del i festhekatomber, ofret han inter til henne, til Zevs, den allmektiges datter, enten han glemte det helt eller syndet i tankeløs dårskap.»''<ref>Homer: ''Iliaden'', Niende sang, 543, i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980</ref>

Villsvinpelsen som ble bevart i tempelet til [[Athene|Athene Alae]] ved [[Tegea]] i [[Lakonia]] ble hevdet å være den til det kalydonske villsvinet, «råtten av alder og nå uten bustehår,» kunne den omreisende [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] informere da han så det på [[100-tallet]] e.Kr. Han merket seg at hoggtennene var blitt fraktet til [[Roma]] av [[Augustus]] som krigsbytte fra de beseirede allierte av [[Marcus Antonius]]: «et av hoggtennene fra det kalydonske villsvinet hadde brukket i to,» kunne Pausanias rapportere, «men det gjenværende hadde en omkrets på rundt halvparten av en [[favn]],<ref> En gresk favn — ''orgyia'' — var tilsvarende med seks ''poder'', her på 29,6 cm; omkretsen av relikvien ved dens rot var på rundt 89 cm; en som var over 29 cm gjennom kunne bare ha vært fra en [[mammut]] eller fra en nylig utryddet europeisk [[skogelefant]] ''(Elephas namadicus)'', eller tilsvarende dyr. Adrienne Mayor, i ''The First Fossil Hunters: Paleontology in Greek and Roman Times'' (2000), har foreslått at fossiler som støttennene til en [[deinotherium]], en gigantisk forhistorisk slektning til dagens elefanter, som er funnet i Hellas, kan bidratt til skape byter om gigantiske arkaiske vesener.</ref> var dedikert i keiseren hager, i en helligdom for Dionysos.»<ref> Pausanias: ''Beskrivelser av Hellas'', VIII 47.2.</ref> Den kalydonske jakten var temaet til tempelets [[fronton]].