Redigerer Den svensk-norske union (avsnitt)

== Unionen i praksis ==
[[Fil:Unionsvåpen Oscarshall.jpg|mini|Unionsvåpenet 1844–1905, etter gjengivelse i Tønsbergs plansjeverk om Oscarshall fra 1852]]
[[Fil:Norge-Sverige-Sildesalaten.svg|mini|Unionsmerket «[[Sildesalaten]]» i norske flagg.]]
[[Fil:Jack of Sweden and Norway (1844–1905).svg|mini|Unionsmerket i svenske flagg og som felles [[gjøs]] og diplomatisk flagg.]]

Unionsvilkårene som var avtalt i [[Moss]] og fastlagt i den reviderte Grunnloven og [[Riksakten]] ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kieltraktaten. Norge gikk formelt frivillig inn i en personalunion med Sverige, som et eget kongerike. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske [[utenriksdepartement]]et, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i [[1905]]. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet. For første gang siden 1300-tallet fikk Norge i praksis sin egen hovedstad, [[Christiania]].

Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i [[Stockholm]], måtte en norsk statsrådsavdeling med [[statsministeren]] holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i [[Oslo|Christiania]], og møttes under ledelse av [[stattholder]]en. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet. 

Et viktig poeng under unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige.   

Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin [[Amalgamisme (historisk begrep)|amalgasjonspolitikk]], men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin [[grunnlovskonservatisme]]. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken. Svenske myndigheter så heller at 4. november-grunnloven ble feiret. 

Under sønnen [[Oscar I]] og sønnesønnen [[Karl IV]] var unionen stort sett populær i Norge fordi det ble gjort innrømmelser fra svensk side, og som en følge av [[skandinavisme]]n. Likestillingen mellom statene ble markert blant annet ved kong Oscars «morgengave» til det norske folk i [[1844]] i form av et nytt [[unionsvåpen]] og nye flagg. I unionsvåpenet var Sveriges og Norges riksvåpen sidestilt i et kløvet skjold, under ''to'' kongekroner som markerte to selvstendige kongeriker. Et felles unionsmerke med lik fordeling av svenske og norske flaggfarger, populært kalt «[[sildesalaten]]», ble satt inn i begge lands flagg. Den norske misnøyen med at flagget av [[1821]] fikk et innslag av svenske farger, ble oppveiet av at det svenske flagget fikk et tilsvarende norsk innslag. Et eget norsk [[orlogsflagg]] til erstatning for det felles svensk-norske unionsorlogsflagget av [[1815]] ble godt mottatt.

Men under den siste [[Bernadotte]]-kongen [[Oscar II]] ble motsetningene skjerpet. De politiske bestrebelsene for økende demokratisering i Norge førte til en radikalisering av Stortinget, og til innføring av [[parlamentarismen]] i [[1884]]. Partiet [[Venstre]] forsvarte folkestyret mot kongemakten og ble mer og mer åpent en motstander av unionen, mens [[Høyre]] i det lengste forsvarte unionen, forutsatt at full likestilling kunne bli gjennomført.

Kampen for et eget norsk [[Konsulat|konsulatvesen]] førte i [[1895]] til svenske krigstrusler og norsk retrett. Da den ble gjenopptatt ved århundreskiftet, ble det denne saken som til slutt førte til [[unionsoppløsning]]en.