Redigerer Den provisoriske IRA (avsnitt)

==Borgerrettsbevegelse og økt uro i Nord-Irland: 1968/1969==
Katolikker i Nord-Irland var på 1960-tallet utsatt for betydelig diskriminering. Dette var tydelig både innen tilgang til jobb og bolig, men var spesielt tydelig gjennom den nordirske valgordningen, som medførte at katolikker hadde langt mindre representasjon enn protestanter. Mot slutten av 1960-tallet ble borgerrettsbevegelser stadig mer aktive i Nord-Irland, inspirert av amerikansk borgerrettsbevegelse og Martin Luther King. Disse bevegelsene arrangerte store borgerrettsmarsjer gjennom hele Nord-Irland, for å oppnå likestilling mellom katolikker og protestanter. Disse marsjene ble utsatt for omfattende aggresjon fra unionistisk side, og sivile borgerrettighetsaktivister ble ved flere anledninger angrepet av protestanter bevæpnet med klubber. Katolikkene oppfattet det nordirske politiet (som nesten utelukkende bestod av protestanter) som partiske og til dels delaktige i volden mot katolikker.<ref>English, Richard ''Armed Struggle: The history of the IRA'' ISBN 978-0-330-49388-8</ref> Samtidig tiltok unionistisk aggresjon mot katolikker. [[Ulster Volunteer Force|UVF]] ble dannet i 1966 og gjennomførte flere sekteriske angrep mot katolikker i tiden som fulgte. Opptøyene i Nord-Irland tiltok også kraftig. Katolske samfunn ble utsatt for voldsomme angrep fra protestanter, spesielt i Belfast og Derry, og flere familier ble brent ut av sine hjem.

I 1969 var det spesielt voldsomme opptøyer flere steder i Nord-Irland, og i løpet av kort tid ble over 1500 katolske familier brent ut av sine hjem i Belfast alene.<ref>http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2007/jul/31/aboutturn</ref> IRA hadde tradisjonelt hatt rollen som katolikkenes forsvarere i Nord-Irland, men var i 1969 ikke i stand til å beskytte katolikkene mot unionistisk aggresjon. Veteraner i IRA la skylden på den Dublin-baserte ledelsen, som ønsket å presse IRA mer mot en politisk, ikke-voldelig rolle. De hevdet at det i flere år hadde vært åpenlyst at det ville komme til store sekteriske opptøyer og angrep i Nord-Irland, og mente at ledelsen ikke hadde forberedt forsvaret av katolikkene godt nok. Etter denne fiaskoen ble Cathal Goulding (daværende øverstkommanderende i IRA) i september konfrontert av ledende IRA-medlemmer fra Nord-Irland. Dette resulterte i at IRAs avdelinger i nord i stor grad disassosierte seg fra ledelsen i Dublin, og de begynte arbeidet med å forberede forsvaret av katolikker uavhengig av ledelsen. IRA hadde i folkets øyne tapt ansikt som en følge av 1969, men var likevel fremdeles en samlet organisasjon.<ref name="ReferenceA"/>