Redigerer Den nasarenske bevegelse (avsnitt)

== Historie ==
I [[1809]] dannet en gruppe på seks studenter ved akademiet i [[Wien]] et kunstnerisk fellesskap, Lucasbrødrene (''Lukasbund''), et navn med opprinnelse fra et vanlig navn på middelalderens malerselskap. I [[1810]] flyttet fire av dem, [[Johann Friedrich Overbeck]], [[Franz Pforr]], [[Ludwig Vogel]] og [[Johann Konrad Hottinger]], til [[Roma]] hvor de bosatte seg og levde i et etterlatt [[kloster]] i [[San Isidoro]]. Senere kom også [[Philipp Veit]], [[Peter von Cornelius]], [[Julius Schnorr von Karolsfeld]], [[Wilhelm von Schadow|Friedrich Wilhelm Schadow]] og en løs gruppe av andre tyske kunstnere. De oppsøkte den [[Østerrike|østerrikske]] romantiske landskapsmaleren [[Joseph Anton Koch]] ([[1768]]–[[1839]]) som uoffisielt ble deres lærer. I [[1827]] fikk også selskap av [[Joseph von Führich]] ([[1800]]–[[1876]]).

Gruppens hovedmotivasjon var reaksjonen mot neoklassisismen og den nedlatende og rutinepregede undervisningen på de tradisjonelle kunstskolene. De håpet å vende tilbake til en kunst som omfavnet åndelige verdier og søkte inspirasjon fra kunstnere fra [[senmiddelalderen]] og den tidlige [[renessansen]], og avviste det som de anså som overfladisk virtuositet i senere kunst.

I Roma levde broderskapet i en tilnærmet asketisk munketilværelse som en måte å gjenskape ånden i middelalderens arbeidsfellesskap. Nasarenene valgte vanligvis fortellinger fra [[Bibelen]] eller historiske scener som minnet om romantisk middelalder, og to betydelige bestillingsopprag tillot dem å forsøke å gjenskape middelalderens [[freskomaleri]]. 

[[Friedrich Overbeck]] ([[1789]]&ndash;[[1869]]) og [[Franz Pforr]] ([[1788]]&ndash;[[1812]]) var ledereskikkelsene, men det plutselige dødsfallet til Pforr i en alder av kun 24 år holdt på ende fellesskapet. De gjenværende fikk selskap av nye unge kunstnere fra Tyskland, noe som revitaliserte gruppen. De viktigste av de nye var [[Peter von Cornelius]] ([[1783]]&ndash;[[1867]]) og [[Julius Schnorr von Carolsfeld]] ([[1794]]&ndash;[[1872]]).

To freskoserier ble fullført i Roma. Det ene for [[Casa Bartholdy]] i tidsrommet [[1817]]&ndash;[[1829]], senere flyttet til [[Nationalgalerie]] i [[Berlin]], fortalte den bibelske historien om Josef i [[Egypt]]. Den andre, for [[Casino Massimo]] i samme tidsrom, illustrerte arbeidene til [[Dante Alighieri|Dante]], [[Aristo av Pella]] og [[Torquato Tasso]]. Begge oppdragene ga den nasarenske bevegelse internasjonal oppmerksomhet. 

I [[1830]] hadde dog samtlige av dem, unntatt Overbeck, reist tilbake til Tyskland og gruppen ble oppløst. Ironisk nok reiste de tilbake for å bli lærere på de institusjoner som de opprinnelig hadde opponert mot.