Redigerer Den meksikanske revolusjon (avsnitt)

==Etterspill==
Kampen mot den føderale hæren varte bare ei kort stund, ettersom Díaz gikk av og dro i eksil fem måneder seinere. Etter dette ble det likevel en maktkamp mellom ulike opprørere og ideologier. Denne krigen kosta en million meksikanere livet, eller ti prosent av hele befolkningen på den tida. Ved havna i [[Veracruz]] arresterte meksikanske tjenestemenn en nordamerikansk sjømann i 1914, noe som førte til at USA okkuperte byen i om lag sju år. I 1916 førte Pancho Villas plyndringstokt på den nordamerikanske sida av meksikanske grensa til at USA sendte en styrke leda av general [[John Pershing]] inn i Mexico. Den brukte elleve måneder på å jage Villa i den såkalte [[Pancho Villa-ekspedisjonen|Straffeekspedisjonen]], før den måtte gi opp.

En interimregjering ledet av [[Francisco León de la Barra]] ble så dannet, noe som gav presidentstillinga til Madero i [[1911]]. Madero hadde ikke støtte fra sine tidligere allierte, som hevdet at revolusjonens mål ikke var blitt nådd, og han hadde heller ikke støtte fra tilhengerne av det gamle regimet. I 1913 ble han avsatt og drept i et statskupp ledet av general [[Victoriano Huerta]], sammen med visepresidenten sin.

Lokale ledere retta nå innsatsen sin mot den nye regjeringa og anklagde Huerta for å ha planlagt mordet på Madero, i ledtog med USAs ambassadør. I et forsøk på å hindre drapet, danna [[Venustiano Carranza]], guvernøren av nordstaten [[Coahuila]], [[Konstitusjonshæren]] med det målet å skape fred ved å oppta de fleste av opprørernes krav i ei ny grunnlov. Den kom i 1917, men Madero klarte ikke å bli kvitt problema som i utgangspunktet hadde ført til voldsomhetene. En etter en blei opprørerne avretta.

Carranza-regjeringa varte heller ikke lenge. General [[Álvaro Obregón]], som var krigs- og marineminister, gjorde opprør mot Carranza da han så sin egen presidentkampanje lide til fordel for Carranza. Obregón lot Carranza avrette den [[21. mai]] [[1920]]. Carranza hadde da alt tatt livet av Zapata i et bakholdsangrep. Obregón greip makta og oppretta ei rekke fagforeninger, (noen av dem skulle han seinere lede). Han blei etterfulgt av den ekstremt [[antiklerikalisme|antiklerikale]] general [[Plutarco Elías Calles]] som seinere skulle innføre antireligiøse lover som provoserte fram [[Cristerokrigen]]. Han grunnla òg PRI (i begynnelsen kjent som Det nasjonale revolusjonspartiet – Partido Revolucionario Nacional, PRN), som skulle ha presidentene de neste sytti åra. PRN lyktes i å overbevise de fleste av de gjenværende generalene i å oppløse sine egne personlige styrker og danne en forent meksikansk hær.

Obregón stilte til gjenvalg i 1928, noe som var forbudt ifølge grunnlova av 1917, og blei faktisk gjenvalgt, men før han fikk tiltre, blei han henretta av en [[Katolisisme|katolsk]] ekstremist.

Triumfen til PRN/PRI markerte begynnelsen på en politisk tradisjon med lojalitet (noen mener underkastelse) overfor presidenten, en tradisjon som varte om lag sytti år, etter som hver president utpekte guvernører til å styre over statene, og utnevne etterfølgerne sine. Dette førte til at PRI i realiteten hadde et monopol på makta.