Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Gresk-italienske forbindelser i begynnelsen på det 20. århundret ===
Helt siden [[Risorgimento|Italias samling]] hadde landets intellektuelle og elite drømt om å oppnå stormaktsstatus og eneherredømme i Middelhavet. Senere med den italienske [[fascisme]]n ble etablering av et nytt romersk imperium som omfattet Hellas, tatt fram som et slagord for å understreke ambisjoner inkludert nasjonal ekspansjon. Mussolini proklamerte sine hensikter om å skape et italiensk [[imperium]] og etter erobringen av [[Abessinia]] stolt erklært at et imperium var født i 1936. De italienske ambisjoner siden 1871 var som en rød tråd gjennom historien fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Allerede i [[1911]] til [[1918]] støttet de italienske og greske interesser sammen over spørsmålene om [[Albania]] og [[Dodekanesene]]. Albania som det nordvestlige nabolandet for Hellas var etter sin grunnleggelse i praksis et italiensk [[protektorat]]. Albania og Hellas gjorde krav på det nordlige [[Epiros]], som hadde en stor gresk befolkningsgruppe i det omstridte territoriet. Dessuten hadde Italia etter den [[italiensk-tyrkiske krig]] 1911-1912 besatt de overveiende greskbefolkede dodekanesiske øyer i den sørøstlige delen av [[Egeerhavet]]. Selv om Italia hadde lovet å gi dem til den greske staten som avtalt i [[Venizelos]]-[[Tittoni]] overenskomsten i 1919, valgt italienerne senere å trekke seg fra sine forpliktelser ved å si opp overenskomsten. Det kom til sammenstøter mellom soldatene fra de to lander under [[Freden i Sèvres|besettelsen av Anatolia]], senere valgt Italia å gi støtte til de tyrkiske nasjonalistene i deres [[Den gresk-tyrkiske krigen 1919-1922|krig mot Hellas]]. Denne krigen sluttet med et smertelig gresk nederlag med påførende deporasjon av samtidige gresktalende innbyggerne i den nye staten [[Tyrkia]].

Mussolinis nye fascistiske regjering som overtok regjeringsmakten i 1922, ønsket å fullføre den italienske [[irredentismen]], og forsøkt å utnytte et mord på en italiensk general ved den gresk-albanske grensen for en besettelse av den greske øya [[Korfu]]. Den største av [[De joniske øyer]] hadde vært under [[Venezia|venetiansk]] styre inntil slutten på 1700-tallet, for dette ble øya et mål for de italienske irredentister. Det ble en kortvarig krig fra august 1923 som ble avbrutt av [[Folkeforbundet]] som fremdeles fungerte brukbart. Mussolini var nødt til å oppgi eventyret, og startet en periode med normalisering med det greske nabolandet. [[Eleftherios Venizelos]] som statsminister i Hellas (1928–1932) var ledende i arbeidet om å normalisere forholdet med Mussolini som allerede den [[23. september]] [[1928]] underskrevet en vennskapsavtale med Venizelos.

På gresk side gjorde Venizelos store anstrengelser for å normalisere Hellas' forholde til sine naboer. Etter den gresk-tyrkiske vennskapstraktaten i 1930 og [[Balkanpakten]] i [[1934]] med de andre nabolander var trusselen fra den tradisjonelle fienden Tyrkia fjernet. Albania var for svak til å utgjøre en trussel, og Jugoslavia som av og til hadde presset på for å få en «frisone» i [[Thessaloniki]], hadde valgt å opprettholde et godt forhold til Hellas. Dessuten følte begge lander seg truet av muligheten for [[bulgaria|bulgarsk]] revisjonisme. Bulgarske tanker om å gjenvinne den vestlige [[Thrakia]] var den alvorligste utenrikspolitiske trusselen grekerne stod overfor i 1930-årene. Etter at Metaxas kom til makten i [[1936]], ble det lagt fram planer om en reorganisering av landets væpnede styrker med en befestet linje langs den gresk-bulgarske grensen. Denne linjen ble bygget og oppkalt etter lederen: [[Metaxas-linjen]].

I de følgende årene ble det investert meget for å modernisere hæren, som deretter gjennomgikk en teknologisk oppgradering med nytt utstyr som dramatiske forbedret stridsevnen som hadde vært svekket i forveien. På grunn av de voksende trusler om krig i Europa klarte ikke det greske regimet å kjøpe nok våpen til de tre arméer som utgjorde den stående hæren i Hellas, leveransene som var inngått i 1938 og 1939 var dels levert eller avbrutt. Istedenfor ble en stor beredskapsplan utarbeidet med store mengder næringsvarer og hjelpemidler opplagret rundt om i landet til bruk for hæren i krig.

=== Diplomatisk og militær utvikling 1939-1940 ===
Den [[7. april]] [[1939]] ble kongeriket [[Albania]] besatt av Italia som uten synlig motstand veltet det upopulære regimet til kong [[Ahmet Zogu|Zogu]]. Som et resultat av invasjonen og besettelsen fikk italienerne en direkte landgrense til Hellas. Denne handlingen av Mussolini ledet til en britisk og fransk garanti av den greske statens territoriale integritet, men for greskerne betydde dette at alle tidligere forsvarsplaner ikke lenge hadde mening. Etter krigen hadde brutt ut i sentrale Europa begynnelsen på september 1939, forsøkte Metaxas å holde sitt land nøytralt utenfor storkonflikten. Men han var nødt til å lytte på den anglofile kong [[Georg II av Hellas]] som utgjorde den viktigste støtten for diktaturen som hadde tatt makten ved et kupp i august 1936 etter å ha vært utnevnt som statsminister i forveien under en politisk krise av kongen. Metaxas følte seg i stigende grad knyttet til Storbritannia etter hvert som storkonflikten fortsatte, men tviholdte på nøytraliteten helt til det siste. Det var ironisk fordi Metaxas hadde alltid vært tyskvennlig, og hadde knyttet sterke økonomiske bånder til Hitlers Tyskland. Hans politikk overfor Italia var ikke av en sort som skulle virket provoserende på italienerne.

Samtidige begynte italienerne og spesielt guvernøren over Albania, [[Francesco Jacomoni]], å ta fram spørsmålet om den albanske minoriteten i Cham i det greske [[Epiros]] som et middel for å vinne seg albansk støtte. Selv om det hadde vist seg at den albanske støtten til en «befrielse av Chameria» egentlige var noe dempet, sendte Jacomonu gjentatte overoptimistiske rapporter til [[Roma]] om albansk støtte. I juni 1940 ble den lokale lederen Daut Hoxha som hadde kjempet for den albanske minoritetens interesser, funnet drept uten sitt hode ved landsbyen Vrina. Hoxha var stemplet som en banditt av det nasjonalistiske regimet i [[Athen]]. Jacomonu beskyldte hemmelige greske agenter for mordet, og spenningen langs den albansk-greske grensen økte etter han hadde begynte med å bevæpne irregulære albanske bander for væpnet kamp mot greskerne.

Kort etter Frankrikes fall rettet Mussolini sitt fokus mot Hellas. Ifølge notatet for [[3. juli]] [[1940]] for hans svigersønn og utenriksminister grev [[Galeazzo Ciano]]s dagbok:<blockquote>...Britiske skip, kanskje også fly får ly og bli gjenopptanket i Hellas. Mussolini er rasende. Han har besluttet å handle.</blockquote>
Den [[11. august]] var beslutningen om å starte krig tatt:<blockquote>Mussolini fortsetter med å snakke om et lynangrep inn i Hellas i slutten av september. I mellomtiden ble den opprinnelige plan om å angripe Jugoslavia lagt på hyllen på grunn av tysk motstand og mangel på transportmidler.</blockquote>
Den [[12. oktober]] [[1940]] besatte tyskerne de rumenske oljefeltene. Denne handlingen som ikke var forvarslet på forhånd, gjorde Mussolini rasende ettersom han anså det som en tysk inntrengning i det sørøstlige Europa som Italia hevdet var i sitt interessesfære. Tre dager senere innkalte Mussolini et møte i Roma for å diskutere invasjonen av Hellas. Bare generalstabssjefen, marskalk [[Pietro Badoglio]], gjorde innvendinger og påpekte behovet for å samle minst tjue divisjoner før en invasjon vil være mulig. Men den lokale hærsjef i Albania, generalløytnant [[Sebastiano Visconti Prasca]] mente at det vil være nok med tre divisjoner for den første fasen av offensiven (erobringen av Epiros) i første omgang. Mussolini ble forsikret av sin stab om at krigen vil være overstått på to uker, og utenriksminister Ciano fikk oppgave om å finne en ''[[casus belli]]'' for et krigsutbrudd. Ciano hevdet at han skulle være i stand til å finne støtte blant bestemte personer i Hellas for å behjelpe innsatsen. I den følgende uke ble kong [[Boris III av Bulgaria]] invitert til å delta i det kommende felttoget mot Hellas, men han avslo Mussolinis invitasjon.

En propagandakrig overfor den greske staten ble startet i Italia som også startet de første provokasjoner, som overflygning av gresk område og truende angrep med fly mot greske krigsskip. Dette kulminerte med et angrep av en italiensk ubåt som senket den greske lette krysseren «Elli» i [[Tinos]] havn den [[15. august]] [[1940]] (en nasjonal religiøs helligdag). Tross klare beviser om at Italia var ansvarlig for senkningen med stort tap av menneskeliv, kunngjorde det greske regimet om at angrepet var utført av en ubåt av ukjent nasjonalitet. Selv om fasaden av nøytralitet fremdeles ble opprettholdt, var folket i landet og opinionen i verden godt klar over hvem de skyldige var (og beskyldte Mussolini og hans utenriksminister grev Ciano for å stå bak).

=== Italiensk ultimatum og gresk reaksjon ===
{| class_"toccolours" style_"float: right margin-left: 1em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:39em; max-width: 30%;" cellspacing_"5"
| styøe_"text-align: left;" |''Jeg hadde sagt, at vi ville knuse [[Haile Selasse|Negus]]` nyrer. Nå, med absolutte samme sikkerhet, jeg gjentar, absolutt, sier jeg dere, at vi vil knuse Grekenlands nyrer''
|-
| style="text-align: left;" | ''Mussolinis tale i Palazzo Venezia, 18. november 1940''
|}
Om aftenen den [[28. oktober]] [[1940]] avleverte Italias ambassadør i Athen, Emmanuele Grazzi, et ultimatum fra Mussolini til Metaxas. Her krevde Il Duce fri adgang for hans tropper for at disse skulle besette uspesifiserte «strategiske punkter» på gresk område. Hellas hadde vært vennlig stemt overfor det [[Nazityskland|nasjonalsosialistiske Tyskland]], og det var gjensidige handelsrelasjoner, men nå ville Tysklands allierte Italia gå til kamp med Hellas. Metaxas avviste ultimatumet på fransk med ordene: ''«Alors, c`est la guerre»'' (''«Javel, det betyder krig.»'').

Ved dette gjenspeilte han det greske folkets vilje til å yte motstand, en vilje som manifestere seg i betegnelsen «Ohi-dagen» med det greske ordet ''«Ohi»'' som betyr [[nei]]. Få timer senere begynte Italia å angripe mål i Hellas fra sine militære baser i Albania. Krigsutbruddet ble offentliggjort av radioen i Athen tidlig om morgenen den 28. oktober med den berømte meddelelsen på to setninger fra generalstaben: ''«Siden kl. 6.30 denne morgen, angriper fienden våre forposter ved den gresk-albanske grensen. Våre styrker forsvarer fedrelandet.»''

Kort etter talte Metaxas til det greske folket med ordene: ''«Tiden er kommet for Hellas som skal kjempe for sin uavhengighet. Nå må vi vise oss verdig overfor våre forfedre og den frihet de gav oss. Grekerne kjemper nå for deres fedreland, deres koner, deres barn og hellige tradisjoner. Nå, fremfor alt, kjemp!»'' Den siste setningen var et ordrette sitat fra [[Aischylos]] drama [[Perserne]]. Som svar på denne talen gikk den greske befolkningen etter sigende spontant ute på gatene og sang patriotiske greske sang og ropte anti-italienske slagord. Menn og kvinner i hundretusentall over hele landet begav seg til hærens rekrutteringskontorer for å la seg innrulleres. Hele nasjonen hadde med ett blitt samlet mot den italienske aggresjonen. Selv den fengslede lederen av den forbudte kommunistpartiet i Hellas, [[Nikolas Zachariadis]], utsendte et åpent brev der han talte for motstand tross [[Komintern]]s linje om å følge den stadige eksisterende [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] om å avslå fra aggresjon mot Tyskland og hennes allierte. (to år senere beskyldte han Metaxas for å føre en «imperialistisk» krig og oppfordret greske soldater til å desertere og velte regimet.)