Redigerer Den første Balkankrigen (avsnitt)

== Krigens forløp ==
Krigen ble innledet den 25. september 1912 ([[den julianske kalender|g.s.]], den 8. oktober gregoriansk kalender - n.s.), da Montenegro som første stat i Balkanligaen erklærte krig mot Det osmanske rike. Deretter stilte de øvrige medlemmer i Balkanligaen en serie krav på landavtredelser fra osmansk hold, som osmanene naturligvis ikke ville gå med på, og krigen var et faktum.

De allierte hadde ikke satt opp noen formell felles krigsplan, foruten Serbia og Montenegro, som skulle samarbeide med å innta [[Novi Pazar]], en by i det sørlige nåværende [[Serbia]], som var av stor strategisk betydning idet Østerrike-Ungarn hadde uttrykt planer om å bygge en jernbane via den til [[Mitrovica]] for å opprette en forbindelse til Det osmanske rike. 

Krigen var egentlig fire forskjellige kriger, utkjempet av forskjellige stater, men mot samme fiende, samtidig. Den osmanske krigsplanen var basert på å transportere sin «elitearmé» fra [[Syria]] til [[Balkan]] for å kunne bygge opp et sterkt forsvar, men den gikk galt da greske marineoperasjoner satte stopp for overskipningen av soldater. I stedet måtte osmanerne klare seg med de regulære arméer som fantes i området, men disse viste seg å være av lav kvalitet.
[[File:Map_of_the_First_Balkan_War.png|left|thumb|]]
Krigen ble utkjempet hovedsakelig på to fronter: i Trakia på sørøstre Balkan, og i Makedonia i vest. På begge fronter var osmanene tallmessig underlegne: i øst ble det mobilisert 200.000 bulgarske soldater mot 115.000 tyrkiske og i vest var de alliertes styrker på 273.000, mot osmanernes 175.000. Montenegro fokuserte sine innsatser mot [[Shkodra]] i nordlige [[Albania]], og Novi Pazar, der man ble assistert av serberne.

Bulgaria angrep østre Thrakia, der de bulgarske 1., 2. og 3. arméer under kommando av [[Ferdinand av Bulgaria|kong Ferdinand]] rykket frem mot den tyrkiske østarmé under [[Kölemen Abdullah pasja|Abdullah pasja]] som hadde fire armékorps til sin disposisjon. Angriperne rykket frem mot [[Adrianopel]] - [[Kirkkilisse]]. Ved sistnevnte sted stod 22.–23. oktober (n.s.) et slag der tyrkerne ble beseiret, og 27.–31. oktober ble de på nytt beseiret i et slag hvis tyngdepunkt lå ved [[Lüle Burgaz]]. Tyrkerne måtte trekke seg tilbake til den i fredstid forberedte Tschataldschastillingen, der de senere klarte å holde sine stillinger til tross for gjentatte stormingsforsøk. Fremfor denne front holdt seg fortsatt det beleirede Adrianopel.<ref>{{bokref |redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1929 |titel=Svensk uppslagsbok. Bd 2 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk uppslagsboks förlag AB |sid=1206-07}}</ref>

Serbia angrep Makedonia med en armé kommandert av kong Peter bestående av de 1.–3. arméer samt Ibararméene med sammenlagt 200.000 mann mot omkring fire tyrkiske korps under [[Ali Riza pasja]]. Serberne rykket frem til en linje Novibazar–[[Kumanovo]] og beseiret tyrkerne i et slag ved Kumanovo den 24. oktober (n.s) og rykket inn i [[Üsküb]] den 26. oktober og i [[Monastir]] den 18. november. To av de serbiske avdelningene gle deretter forflyttet til Thrakia for å hjelpe bulgarerne med beleiringen av Adrianopel.<ref name="ReferenceA">{{bokref |redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1929 |titel=Svensk uppslagsbok. Bd 2 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk uppslagsboks förlag AB |sid=1207}}</ref>

I sørlige Makedonia rykket den greske armé under kronprins Konstation med omkring 110.000 mann fram i retning mot [[Saloniki]] og mot [[Ioannina|Janina]] (Ioannina). Grekerne beseiret den svært underlegne fienden i slaget ved Selfidze den 24. oktober og i slaget ved Jenidze-Vardar den 3. november, hvorpå Saloniki ble inntatt den 9. november.<ref name="ReferenceA"/>

Slik var stillingen da ved stormaktenes megling en delvis våpenstillstand inntrådte fra den 3. desember 1912. Hellas om Montenegro, som enda ikke hadde oppnådd sine krigsmål (å innta Janina respektive Skutari) fortsatte stridene. De deretter i London innledede fredsforhandlinger førte ikke til resultater, og derfor brøt stridene ut igjen på alle fronter i begynnelsen av februar 1913. Den 6. mars overgav Janina seg til grekerne, den 26. mars falt Adrianopel, den 22. april erobret montenegrinerne Skutari.<ref name="ReferenceA"/>

Den greske flåten forstyrret samtidig osmanske forsøk på å mobilisere sine sjøstridskrefter for en fornyet offensiv på [[Balkan]], noe som fikk til følge at den osmanske flåte ble liggende i havn under så å si hele krigen, og Hellas i uforstyrret kunne drive tyrkerne fra øy etter øy. Etter en våpenhvile med Bulgaria, Serbia og Montenegro forsøkte den osmanske flåte to ganger å ta seg ut av det sund der den hadde sin base, men ble beseiret begge ganger av den greske, i slagene ved Eller og Lemnos. I januar bestemte osmanerne seg for å fortsette krigen, men fienden var dem overmektig. Da bulgarerne inntok Adrianopel og grekerne [[Ioannina]] innså de at krigen var tapt, og sluttet en våpenhvileavtale den 16. april 1913. Deretter begav delegater seg fra de inblandede land til London, for å forhandle frem en fredsavtale.