Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

==1945–1950==
===Etterkrigstiden===
[[Fil:College of Europe.jpg|thumb|[[Europa-colleget]], et av de første resultatene fra [[Haag-kongressen]]]]
I 1946 uttalte den britiske statsministeren [[Winston Churchill]] i en tale på universitetet i [[Zürich]] et ønske om å etablere et «Europas forente stater». I sin tale beskrev han flere steg mot en europeisk geopolitisk [[føderasjon]], hvor det første steget ville være å etablere et europeisk råd.<ref>{{Kilde avis|tittel=Winston Churchill's speech to the academic Youth - Churchill's Rede 1…|avis=archive.is|url=http://www.europa-web.de/europa/02wwswww/202histo/churchil.htm|besøksdato=2018-06-23|dato=2010-08-20|url-status=død|arkivurl=https://archive.today/20100820031147/http://www.europa-web.de/europa/02wwswww/202histo/churchil.htm|arkivdato=2010-08-20}}</ref> I [[1949]] ble [[Europarådet]] som Churchill skisserte, en realitet. 

[[Brussel-traktaten (1948)|Brussel-traktaten i 1948]] etablerte [[Vestunionen]], en forsvarspakt mellom [[Storbritannia]], [[Frankrike]] og [[Be-Ne-Lux-landa|Be-Ne-Lux]]-landene. Den var en oppfølger etter [[Dunkerquetraktaten|Dunkerque-traktaten]] mellom Storbritannia og Frankrike, fra året før.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cvce.eu/de/obj/die_westunion-de-05480ccb-d421-440e-bb57-5867d27154f4.html|tittel=Die Westunion|besøksdato=2020-07-26|dato=2016-08-07|språk=de|verk=CVCE.EU by UNI.LU}}</ref>

[[Haag-kongressen]] i 1948  med delegater flere europeiske land, [[USA]] og [[Canada]], foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa,<ref>Haas, E. B. (1948). The United States of Europe. ''Political Science Quarterly'', 63(4), 528-550.</ref> og ble i 1949 fulgt opp med etablering av [[Europarådet]].<ref>Grantham, J. T. (1981). British Labour and The Hague ‘Congress of Europe’: National Sovereignty Defended. ''The Historical Journal'', 24(02), 443-452.</ref> [[Europabevegelsen]] og [[Europa-colleget]] ble som følge av Haag-kongressen opprettet på slutten av 1940-tallet.<ref>Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» (å utdanne ledere for Europa), ''Fédération'', januar 1950, nr. 60</ref>
<ref>Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» (å utdanne ledere for Europa), ''Fédération'', januar 1950, nr. 60</ref> Dannelsen av [[OEEC]] i 1948 og [[Europarådet]] i 1949 innebar en gryende splittelse mellom Storbritannia og [[EFTA]]-landene på den ene siden og de seks landene som dannet [[EEC]] på den andre. Storbritannia var mot det overnasjonale innslaget i OEEC og flertallsløsninger. Storbritannia gikk mot det fransk-belgiske forslaget fra Haag-kongressen om en europeisk parlamentarikerforsamling som skulle basere seg på flertallsavgjørelser.<ref name="Rike" />

I 1948 ble også [[Brussel-traktaten (1948)|Brussel-traktaten]] underskrevet, hvor man etablerte forsvarsalliansen [[Den vesteuropeiske union]], som omfattet [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Italia]] og [[Benelux]]-landene. Avtalen var en utvidelse av den anglo-franske militærpakten fra 1947 (Dunkerque-traktaten), og hadde som mål å hindre Vest-Europa fra å falle under kommunistisk styre. Året etter ble [[NATO]] etablert; en forsvarsallianse som omfattet Brussel-traktatlandene, så vel som Canada, [[Danmark]], [[Island]], Italia, [[Norge]], [[Portugal]] og USA. Videre integrasjon i NATO, hvor man ønsket å inkludere [[Vest-Tyskland]], ble fort et viktig tema som et resultat av den første sovjetiske atombombesprengingen, og [[Koreakrigen]]s utbrudd.

[[Bilde:French_Proposal_4_April_1946.jpg|thumb|Kart over Monnet-planens forslag fra 1946. Ruhr-området skulle utvides mot den nederlandske grensen ved å innlemme deler av Rhinland. Hele territoriet skulle underlegges fransk kontroll.]]
Det ble i 1948 også skissert en plan for en skandinavisk forsvarsunion mellom Norge, [[Sverige]] og Danmark, men planen ble lagt på is som et resultat av at Norge og Danmark gikk inn i NATO året etter. Likevel ble det etablert en skandinavisk komité for økonomisk samarbeid, som førte til en tollunion under det nordiske råd, som holdt sitt første møte i 1953. [[Benelux|En liknende union]] ble også etablert mellom Benelux-landene. Allerede siden krigen hadde Belgia, Nederland og Luxembourg hatt en tollunion, som i sin tur førte til en økonomisk union i 1960.

===Kull- og stålunionen===
Siden 1947 hadde [[Ruhr]]-området og [[Saarland (1947–1956)|Saarland]] vært under fransk overherrdømme, med bakgrunn i Monnet-planen. Denne planen gikk ut på å umuliggjøre en tysk militær gjenopprustning ved å ta kontroll over landets viktigste kullområder. Dette ville gi Frankrike et sterkt løft i sin industriproduksjon, på bekostning av Tyskland. Den franske statsministeren, og senere utenriksministeren [[Robert Schuman]] ønsket imidlertid å styre fransk politikk overfor Tyskland vekk fra en gaullistisk tilnærming. Dette førte til opprettelsen av den internasjonale Ruhr-autoriteten i 1949. Området ble styrt etter det såkalte [[Ruhrstatuttet]].

[[Alcide De Gasperi]], [[Jean Monnet]], [[Robert Schuman]] og [[Paul-Henri Spaak]] så for seg økonomisk samarbeid som tiltak for forsoning særlig mellom Frankrike og Tyskland, og for å motvirke nye kriger.<ref>{{Cite web|title=A peaceful Europe&nbsp;– the beginnings of cooperation|publisher=European Commission|url=http://europa.eu/about-eu/eu-history/1945-1959/index_en.htm|accessdate=25. november 2013}}</ref> [[Italia]] og [[Benelux]]-landene ble trukket{{når}} inn i det fransk-tyske samarbeidet, og disse landene ble samlet kalt [[de indre seks]].<ref>{{Kilde www|url=https://snl.no/De_%C2%ABindre_seks%C2%BB|tittel=De «indre seks»|besøksdato=6. mars 2018|forfattere=|dato=|forlag=Store norske leksikon|sitat=}}</ref>

[[Schuman-planen]] 9. mai 1950 (som senere ble kjent som [[Europadagen]]) var begynnelsen på det som senere ble Den europeiske union.<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://europa.eu/european-union/about-eu/history/1945-1959_da|tittel=Et fredeligt Europa – samarbejdet begynder - Europæiske Union - European Commission|besøksdato=2018-06-10|dato=2016-06-16|etternavn=Anonymous|språk=en|verk=Europæiske Union}}</ref> Frankrikes utenriksminister, Schuman, presenterte en plan om å etablere et overstatlig organ som skulle kontrollere tysk-fransk kull- og stålproduksjon. Deltakelse i dette fellesskapet, som skulle inkludere et felles marked, skulle være åpent også for andre europeiske land.<ref name="Rike" />  Målet med fellesskapet var tredelt: Ved å legge produksjon og handel under en overstatlig myndighet umuliggjorde man en eventuell re-militarisering. (Kull og stål var sentralt i datidens krigsindustri.) En viktig intensjon var at det ville bli vanskelig å forberede krig mellom Frankrike og Tyskland dersom stål- og kullindustrien var lagt under felles institusjoner.<ref name="Tiden" /> Avtalen kunne videre legge et fundament for et øko-politisk samarbeid mellom Frankrike og Tyskland, som lenge hadde vært bitre fiender. Handel mellom landene med kull og stål var ventet å bidra til økonomisk vekst for begge parter.

Schumandeklarasjonen førte til [[EKSF-traktaten|Paris-traktaten av 1951]], hvor Vest-Tyskland og Frankrike, i tillegg til Italia og Benelux-landene gikk sammen om å danne [[Det europeiske kull- og stålfellesskap]] (EKSF).<ref name="Rike" /><ref name=":2" /> Traktaten skisserte et indre felles marked for kull og stål for de seks landene<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1972 | tittel = Traktat om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Utenriksdepartementet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011308069 | side = }}</ref>, som ble etablert i [[1953]].{{tr}} Formålet med kull- og stålunionen var å trappe ned og fjerne handelshindre mellom landene, og på sikt skape en felles handelspolitikk utad. Det langsiktige målet var en stadig tettere sammenslutning (union) mellom europeiske folk. Forebygging av krig mellom Tyskland og Frankrike var et av motivene, frykten for kommunisme og sovjetisk ekspansjon var et annet motiv for samarbeidet. Gjennoppbygging etter krigen var høyt prioritert og økonomer argumenterte for at grenser åpne for handel og dermed større markeder ville stimulere den økonomiske utviklingen. Frankrike ble det ledende landet i samarbeidet og innebar også at Vest-Tyskland kom inn i det «gode selskap».<ref name="Bergesen" />

===De første institusjonene===
[[File:Bundesarchiv B 145 Bild-F001192-0003, Bonn, Besuch Jean Monnet, Konrad Adenauer.jpg|thumb|[[Jean Monnet]], som president for Kull- og stålunionen, besøker [[Konrad Adenauer]] (til høyre) i [[Bonn]], 1953.]]
[[Bilde:Luxembourg0080.JPG|thumb|Den høye myndighets hovedkontor i Luxembourg.]]
De første institusjonene i EUs historie ble etablert gjennom Paris-traktaten. Hovedaktøren var fellesskapets høye myndighet (nå en del av [[Europakommisjonen]]), med [[Jean Monnet]] som dets første president, og totalt ni representanter fra medlemslandene (to fra Frankrike og Vest-Tyskland, én fra resten) med sete i Luxembourg. Hvert enkelt lands regjeringer var representert gjennom [[Ministerrådet]] (nå Den europeiske unions råd), hvori presidentskapet roterte mellom medlemslandene hver tredje måned. Ministerrådets mål var å harmonisere medlemslandenes politikk med hva som ble bestemt i den høye myndighet, samtidig som å være et forum for dialog mellom statenes styresmakter og den høye myndighet. Sammenliknet med dagens råd hadde Ministerrådet dermed begrenset makt ettersom den høye myndighet kun kontrollerte saker som omhandlet kull og stål. 

[[Europaparlamentet]] (EP) ble òg opprettet gjennom Paris-traktaten, og hadde i utgangspunktet 78 representanter. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979, tidligere ble utsendinger til parlamentet utpekt blant representanter i medlemsstatenes parlamenter.<ref name="Rike" />

Det ble også opprettet en [[domstol]] bestående av sju dommere utnevnt av medlemslandenes regjeringer i tillegg til to ''advocates general'', hvis oppgave var å overvåke at kull- og stålfellesskapets lovverk ble fulgt. I tillegg ble det etablert en sosial og økonomisk komité, som representerte produsenter, arbeidere, konsumenter og forhandlere innenfor kull- og stålsektoren.