Redigerer Den estiske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Krigens gang==
===Den sovjetiske vestoffensiven===

[[Fil:Polish-soviet propaganda poster 1920.jpg|thumb|left|250px|Sovjetisk propagandaplakat fra [[den polsk-sovjetiske krig]]: [[Andre polske republikk|Det hvite Polens]] nederlag]]

[[28. november]] trengte to sovjetiske divisjoner, til sammen 12&nbsp;000 mann, over den estiske grensa. På den nordlige fløyen av den [[Den sovjetiske vestoffensiven (1918-1919)|den sovjetiske vestoffensiven i 1918-1919]] angrep [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|sovjetrussiske]] styrker fra den 6. røde rifledivisjon [[Estlands forsvarsliga|den estiske forsvarsligaen]], Estlands paramilitære styrker, og det 405. tyske regiment nær grensebyen [[Narva]] [[28. november]] 1918. Dette markerte den estiske uavhengighetskrigens start. Estland kunne nå sende mindre enn 2000 soldater uten artilleri til fronten.

Den røde divisjonen inntok byen samme dag med 7000 [[infanteri]]soldater, 22 feltkanoner, 111 [[maskingevær]], ett [[pansertog]], to pansrede kjøretøyer, to fly og én ''Bogatyr''-[[krysser]] kalt ''Oleg'', støttet av to [[jager]]e. Det 405. tyske regiment trakk seg deretter vestover. Den andre fronten ble åpnet sør for [[Peipus]]-sjøen rundt [[Petsjory|Petersi]]. Der hadde den 7. røde armé utplassert den 2. Novgorod-divisjon med 7000 infanterisoldater, 12 feltkanoner, 50 maskingevær, to pansergtog og tre pansrede kjøretøyer. De estiske militærstyrkene var på denne tiden kommet opp i 2000 men med lette våpen og omtrent 14.500 menn fra forsvarsligaen, det estiske hjemmevernet, utstyrt på samme måte.

I løpet av krigens første måned trakk de estiske troppene seg tilbake, og Den røde armé Nordøst- og Sørøst-Estland. [[29. november]] inntok den 6. røde rifledivisjon [[Narva-Jõesuu]] og på [[julaften]] tok de jernbaneforbindelsen til [[Tapa]] og rykket fram til de var 34 kilometer fra hovedstaden [[Tallinn]]. Estiske [[bolsjevik]]er erklærte [[De estiske arbeideres kommune]] (''Eesti Töörahva Kommuun'') som en regional lokalregjering. [[18. desember]] tok det 49. røde [[Latvia|latviske]] rifleregiment jernbaneforbindelsen til [[Valga]], mens de inntok byen [[Tartu]] på julaften. Ved årets slutt kontrollerte den 7. røde armé under A.K. Remezov Estland langs frontlinja 34&nbsp;km øst for Tallinn, vest for Tartu og sørvest for [[Ainaži]].

[[Fil:VambolaMarines1919.jpg|thumb|right|253px|Estiske marinesoldater fra ''Vambola'', mai 1919]]
[[Oberst]] [[Johan Laidoner]], som ble utnevnt til [[øverstkommanderende]] for de estiske væpnede styrker, hadde rekruttert 600 offiserer og 11&nbsp;000 frivillige innen [[23. desember]] [[1918]]. [[5. januar]] 1919 hadde han 14&nbsp;000 mann. Han reorganiserte styrker ved å utplassere den andre divisjon i Sør-Estland under oberst Viktor Puskar, sammen med kommandoenheter, som Tartumaa-partisanbataljonen og Kalevi Malev. Den nasjonale regjeringa mottok også viktig utenlandsk støtte. [[5. desember]] sendte [[Finland]] 5000 rifler og 20 feltkanoner med ammunisjon. Den [[Storbritannia|britiske]] [[Royal Navy]] sendte en skvadron kommandert av kontreadmiral Edwyn Sinclair Alexander-Sinclair, som kom fram til Tallinn [[31. desember]] og leverte 6500 rifler, 200 maskingevær og to feltkanoner. Skvadronen fanget to russiske jagere, ''Spartak'' og ''Avtroil'', og ga dem til estlenderne, som omdøpte dem ''Vambola'' og ''Lennuk''. [[2. januar]] [[1919]] ankom 3500 finske frivillige. Tre pansertog ble også bygget i Tallinn under [[kaptein (grad)|kaptein]] Anton Ivrs kommando.

Mellom [[2. januar|2.]] og [[5. januar]] 1919 stoppet den nå styrkede estiske hæren den 7. røde hærs frammarsj og gikk til motangrep [[7. januar]]. To dager senere ble Tapa inntatt, fulgt av Tartu [[14. januar]]. Deretter stabiliserte nordøstfronten seg ved [[Narva (elv)|Narva-elva]]. I Sør-Estland drev den estiske Tartumaa-partisanbataljonen det latviske røde rifleregiment ut av Valga [[31. januar]]. Den 7. røde armé var foreløpig drevet utenfor Estlands grenser, og slagfronten lå langs grensen til det historiske estiske bosettingsområdet. Under motoffensiven hadde estlenderne tatt 6000 fanger og over 40 artillerikanoner.

På Estlands første selvstendighetsdag, [[24. februar]] 1919, besto de frihetssøkende estiske styrkene av 19&nbsp;000 mann, 70 feltkanoner og 230 maskingevær. Laidoner meddelte nå at han hadde drevet fienden over Estlands grense. Den 3. estiske divisjon ble opprettet med generalmajor [[Ernst Põdder]] som kommandant. [[16. februar]] startet den 7. røde armé sitt motangrep for å gjeninnta Estland. Den nylig opprettede estiske røde armé samlet seg rundt menighetene i [[Setomaa]], [[Vastseliina]] og Räpina fram til [[15. mars]]. Den 2. estiske divisjon gikk til motangrep og gjeninntok Petseri [[28. mars]]. Lignende kamper fant sted mellom de estiske divisjonene og den latviske røde armés nordgruppe langs frontlinja mellom Ainaži, [[Strenči]] og [[Alūksne]], og fronten stabiliserte seg i det nordlige [[Latvia]]. I sine posisjoner langs Narva slo den 1. estiske divisjon og deres allierte [[den hvite armé|hvite russiske]] nordkorps den 7. røde armés angrep. Ved begynnelsen av mai 1919 talte de estiske styrkene 74&nbsp;000 mann. Den nylig opprettede estiske røde armé hadde samlet 80&nbsp;000 mann, 200 feltkanoner og 230 maskingevær støttet av fem pansertog mot det selvstendige Estlands styrker.

[[Fil:Poland & The New Baltic States.jpg|thumb|left|200px|Et britisk kart fra [[1920]] som viser de fortsatt uklare grensene i [[Baltikum]]. [[Det forente baltiske hertugdømmet]] var ment å dekke Latvias og Estlands fremtidige områder, de tidligere områdene til den [[Middelalderen|middelalderske]] livlandske konføderasjonen.]]
[[Fil:RvonderGoltz.jpg|thumb|right|150px|Gustav Adolf Joachim Rüdiger, Graf von der Goltz i 1919]]
[[Fil:II Vatzetis.jpg|thumb|right|150px|Jukums Vācietis, en latvisk sovjetkommandant som ble Den røde armés første øverstkommanderende.]]

===Landeswehr-krigen===
Landeswehr-krigen brøt ut på den latviske sørfronten [[5. juni]] 1919. Det estlandske motangrepet i februar 1919 var til stor hjelp for [[Latvia]] og [[Litauen]]s arméer. I januar 1919 hadde Den røde armé okkupert nesten hele [[Latvia]], inkludert hovedstaden [[Riga]]. De estiske troppenes fremmarsj tvang Den røde armés kommandanter til å stoppe offensivene sine i Latvia, Litauen og [[Belarus]] [[22. februar]] 1919. Av russernes 285&nbsp;000 mann på vestfronten ble 80&nbsp;000 sendt mot Estland. Fra mars til mai 1919 forsøkte Den røde armé å bryte ned Estlands forsvar, men uten fremgang. Samtidig inntok russerne [[Vilnius]] [[23. april]] og Riga [[22. mai]].

På samme måte som estlenderne hadde de [[Latvia|latviske]] demokratene erklært sin selvstendighet fra [[Det russiske keiserriket|Russland]] og Tyskland, men [[Kārlis Ulmanis]]' pro-britiske regjering hadde blitt styrtet av den [[Tyskland|tyske]] [[general]]en [[Rüdiger von der Goltz]], som deretter innsatte en pro-tysk marionettregjering med Andrievs Niedra som statsminister i [[Riga]] i mai 1919. Dette var hadde blitt gjort mulig av tyskernes våpenhvile med [[Ententemaktene|de vestallierte]], hvor tyskerne hadde blitt tvunget til å opprettholde sine hærstyrker i øst for å oppveie trusselen fra bolsjevikene. Estland hjalp Latvia å opprette et forsvar, og sommeren 1919 opererte to av Estlands tre divisjoner i Latvia, som ble renser for røde styrker. Dette førte til et sammenstøt med Landeswehr, som forsøkte å legge Lativa under seg.

Styrkene fra [[det forente baltiske hertugdømmet]], den tysk-sponsede administrasjonen av [[Latvia]], besto av landeswehr-styrer og [[freikorps]]' jerndivisjon. Hertugdømmets styrker begynte å rykke fram nordover og krevde at estiske hæren endte sin okkupasjon av det nordlige Latvia. Landeswehrs egentlige hensikt var å annektere Estland til det tysk-dominerte hertugdømmet som ble foreslått i 1918. I de følgende kampene ble landeswehr og jerndivisjonen beseiret av den 3. estiske divisjon i Nord-Latvia nær byen [[Cēsis]] [[23. juni]] 1919. I Estland blir årsdagen for [[slaget om Cēsis]] ([[estisk]]: ''Võnnu lahing''; [[latvisk]]: ''Cēsu kaujas'') feiret som seiersdagen.

===Krigen på russisk territorium===
Selv om den estiske hæren hadde skaffet seg kontroll over [[Estland]]s territorium, var Den estiske røde armé fortsatt aktiv, og høykommandoen for den frihetssøkende estiske hæren bestemte seg for å skyve frontlinjene over grensa og inn i [[Pskov oblast]]. Petseri-slaggruppa fra den andre estiske divisjon begynte offensiven sin [[13. mai]]. Denne operasjonen ødela Den estiske røde armé, inntok Pskov ([[estisk]]: ''Pihkva'') [[25. mai]] og fjernet sovjetstyrkene fra området mellom Estland og [[Velikaja]]-elva. De estiske styrkene besto nå av 74.500 mann, inkludert et hvit russisk nordkorps med 5.600 mann. De hvite russiske styrkene slo seg først sammen med den estiske hæren høsten 1918, da en liten hvit russisk styrke konstituerte med tysk samtykke i Pskov-regionen flyktet fra bolsjevikene og slo seg sammen med den estiske hæren. Den estiske Pskov-offensiven førte til at den russiske byen ble inntatt, og at den røde estiske armé ble fordrevet fra området mellom Velikaja og Estland, og det hvite russiske nordkorpset mobiliserte deretter medlemmer av lokalbefolkningen i Pskov-regionen. [[19. juni]] [[1919]] frasa den estiske øverstkommanderende [[Johan Laidoner]] seg kommandoen over de hvite russiske troppene, som ble omdøpt til nordvesthæren. Kort tid senere tok general [[Nikolaj Judenitsj|Nikolaj Nikolaevitsj Judenitsj]] kontroll over soldatene.

[[Fil:EstArmyHighCommnd1920.jpg|thumb|left|200px|Den estiske hærens høykommando i 1920.]]

Med våpen skaffet av [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] og med funksjonell støtte fra den estiske hæren, [[Estlands sjøforsvar|den estiske]] og [[Royal Navy|den britiske marinen]], begynte den [[Den hvite armé|hvite russiske]] nordvest-hæren den offensive operasjonen "Hvit sverd" [[28. september]] 1919, med et mål om å ta [[St. Petersburg|Petrograd]]. Nordvest-hæren rykket fram til de var 16&nbsp;km fra Petrograd, men den sjuende røde armé slo dem tilbake og drev de hvite russiske troppene tilbake til Estland. Den estiske høykommandoen var mistro mot de hvite russerne, og de avvæpnet og internerte nordvest-hæren. Den sjuende sovjethæren fortsatte offensivene i befestede posisjoner ved den estiske grensa ved Narva, men ble stoppet av den estiske hær.

I november trengte Den røde armé atter en gang fram mot Estlands grense, og i november og desember fant de mest intensive slagene under frihetskrigen sted på narvafronten. De sovjetrussiske kommandantene sendte to arméer på til sammen omtrent 160&nbsp;000 mann mot Estland, som på sin side samlet ca. 85&nbsp;000.