Redigerer Den amerikanske borgerkrigen (avsnitt)

==Sørstatene bryter ut==
[[Fil:US Secession map 1861.svg|thumb|right|<div style="text-align:center">'''Statenes status, 1861.'''</div> {{legend|#A40000| Stater som meldte seg ut før 15. april 1861}} {{legend|#EF2929| Stater som meldte seg ut etter 15. april 1861}} {{legend|#FCE94F| Unionsstater som tillot slaveri}}
{{legend|#204A87| Unionsstater som forbød slaveri}}
{{legend|#D3D7CF| Territorier}}]]
[[Fil:US Secession map 1865.svg|thumb|right|<div style="text-align:center">'''Grensene til statene og territoriene, 1864–5.'''</div>
{{legend|#204A87| [[Unionsstatene]]}}
{{legend|#729FCF| Unionsterritorier}}
{{legend|#D3D7CF| [[Bleeding Kansas|Kansas]], gikk inn i Unionen som fristat}}
{{legend|#FFFF00| Unionens grensestater som tillot slaveri}}
{{legend|#EF2929| [[Amerikas konfødererte stater|Konføderasjonen]]}}
{{legend|#FFD700| Unionens territorier som tillot slaveri}}]]
[[Sør-Carolina]] gjorde mer for å reservere seg mot føderale lover og for å bryte ut enn noen andre sørstater. Sør-Carolina vedtok en «erklæring om de umiddelbare årsakene som førte til og rettferdiggjør Sør-Carolinas utmelding fra den føderale union» den 24. desember 1860<ref>{{Kilde www|url=https://avalon.law.yale.edu/19th_century/csa_scarsec.asp|tittel=Avalon Project - Confederate States of America - Declaration of the Immediate Causes Which Induce and Justify the Secession of South Carolina from the Federal Union|besøksdato=2021-01-31|verk=avalon.law.yale.edu}}</ref>. Den hevder statenes rettigheter for slaveeiere i sør, men inneholdt en klage rettet mot statenes rettigheter i nord i form av motstand mot ''[[Fugitive Slave Act]]'' («rømte slave-loven»), og hevdet at de nordlige statene ikke oppfylte sine føderale forpliktelser i grunnloven. Alle de påståtte forsømmelsene av de sørlige statenes rettigheter var knyttet til slaveri.

Syv stater hadde brutt ut av unionen før Lincoln ble tatt i ed som president. De etablerte en sørlig regjering, Amerikas konfødererte stater, den 4. februar 1861.<ref>McPherson, James: ''Battle Cry of Freedom'', s. 254</ref> De tok kontroll over føderale festninger og andre besittelser innenfor sine grenser med liten motstand fra den avtroppende president [[James Buchanan]] som satt i embetet til 4. mars 1861. Buchanan sa at [[Dred Scott mot Sandford|Dred Scott-dommen]] var bevis på at Sørstatene ikke hadde grunnlag for å bryte ut, og at Unionen «var ment å være evig», men at «våpenmakt for å tvinge en stat til å bli værende i Unionen» ikke var blant «de nevnte fullmaktene til kongressen».<ref>President James Buchanan: [http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=29501 «Message of December 8, 1860»]</ref> En fjerdedel av den amerikanske hæren, hele garnisonen i Texas, ble overgitt til statens styrker av dens kommandant, general [[David E. Twiggs]], som deretter sluttet seg til Konføderasjonen.

Sørstatenes representanter oppga sine seter i senatet og representantenes hus. Dette gjorde at republikanerne senere kunne vedta og gjennomføre vedtak for prosjekter som tidligere ble blokkert av sørstatssenatorene før krigen. Det omfattet lovforslagene ''[[Morrill Tariff]]'', ''[[Morrill Act]]'', en ''[[Homestead Act]]'', en transkontinental jernbane (''[[Pacific Railway Acts]]''), ''[[National Banking Act]]'' og godkjennelsen av ''[[United States Note]]'' gjennom ''Legal Tender Act'' i 1862. ''[[Revenue Act of 1861]]'' innførte [[inntektsskatt]] for å hjelpe til med å finansiere krigen.

Syv bomullstater ''([[Deep South]])'' brøt ut innen februar 1861: [[Sør-Carolina]], [[Mississippi]], [[Florida]], [[Alabama]], [[Georgia (USA)|Georgia]], [[Louisiana]] og [[Texas]]. Disse statene grunnla Amerikas konfødererte stater [[4. februar]] [[1861]] og valgte [[Jefferson Davis]] som president. [[Amerikas konfødererte staters grunnlov|Styrestrukturen]] lignet [[USAs grunnlov]]. Etter [[slaget ved Fort Sumter|angrepet på Fort Sumter]] ba president Lincoln hver stat om å opprette en frivillig hær. I april og mai i 1861 slo fire nye stater seg sammen med Konføderasjonen. Disse var [[Arkansas]], [[Tennessee]], [[Nord-Carolina]] og [[Virginia]]. Virginia ble splittet i to slik at den østlige delen av staten (Virginia) var en del av sørstatene, mens den nordvestlige delen ([[Vest-Virginia]]) var en del av Unionen. Vest-Virginia sluttet seg til Unionen som ny stat 20. juni 1863. Innen slutten av 1861 var også [[Missouri]] og [[Kentucky]] delt. Flere [[indianere|indianerstammer]] støttet Konføderasjonen, noe som førte til en blodig borgerkrig i [[indianerterritoriet]] (nå [[Oklahoma]]).

23 stater utgjorde [[Unionen (Den amerikanske borgerkrigen)|Unionen]] ved krigens utbrudd: [[California]], [[Connecticut]], [[Delaware]], [[Illinois]], [[Indiana]], [[Iowa]], [[Kansas]], [[Kentucky]], [[Maine]], [[Maryland]], [[Massachusetts]], [[Michigan]], [[Minnesota]], [[Missouri]], [[New Hampshire]], [[New Jersey]], [[New York]], [[Ohio]], [[Oregon]], [[Pennsylvania]], [[Rhode Island]], [[Vermont]], og [[Wisconsin]]. I løpet av krigen ble Nevada og Vest-Virginia nye medlemmer i Unionen. Tennessee og Louisiana ble også underlagt nordstatene da Unionen tok kontroll over dem tidlig i krigen. Det var i tillegg flere territorier som sloss på Unionens side: [[Colorado]], [[Dakota]], [[Nebraska]], [[Nevada]], [[New Mexico]], [[Utah]] og [[Washington]].

Grensestatene i Unionen var Vest-Virginia og fire av de nordligste slavestatene (Maryland, Delaware, Missouri og Kentucky). Maryland hadde tallrike embetsmenn som sympatiserte med Konføderasjonen. Disse tolererte opptøyer i Baltimore rettet mot Unionen og omfattet blant annet brenning av broer. Lincoln svarte med [[unntakstilstand]] og beordret militsenheter som hadde trent i nord mot Washington og Baltimore.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 284–287</ref> Før den konfødererte regjeringen innså hva som skjedde, hadde Lincoln tatt kontroll over Maryland og [[Washington D.C.|distriktet Columbia]] ved å arrestere regjeringsmedlemmene i Maryland og anholde dem uten dom.

I Missouri stemte et stort flertall i en [[Missouris konstitusjonelle konvensjon (1861-63)|valgt konvensjon]] for å bli værende i Unionen. Da den pro-konfødererte guvernøren [[Claiborne Fox Jackson|Claiborne F. Jackson]] kalte inn statsmilitsen, ble den angrepet av føderale styrker under general [[Nathaniel Lyon]]. Etter [[Camp Jackson-affæren]], jaget Lyon guvernøren og restene av statsstyrkene til det sørvestlige hjørnet av staten. Vakuumet i etterkant førte til at utbryterkonvensjonen samlet seg igjen og tok makten som Unionens fungerende regjering i Missouri.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' pages 290–293</ref>

Kentucky brøt ikke ut. En stund erklærte staten seg nøytral, men nøytraliteten tok slutt da konfødererte styrker gikk inn i staten i september 1861. Staten bekreftet sin lojale status, mens den forsøkte å opprettholde slaveriet. Under en kort invasjon av konfødererte styrker, organiserte sympatisører en utbryterkonvensjon, innsatte en guvernør og fikk anerkjennelse fra Konføderasjonen. Opprørsregjeringen dro snart i eksil og kontrollerte aldri Kentucky.<ref>McPherson, ''Battle Cry,'' s. 293–297</ref>

Etter at Virginia brøt ut, ba en unionsvennlig regjering i Wheeling 48 fylker om å stemme på en ordinans om å skape en ny stat den 24. oktober 1861. Det kom svar fra 41 av fylkene<ref>Curry, Richard O.: «A House Divided», s. 149-50</ref>, og de som hadde brukt stemmeretten (det var svært lav valgdeltakelse), stemte klart for den nye staten.<ref>Stuart, dommer Chapman J. (Wheeling, 10. desember 1861): ''Debates and Proceedings of the First Constitutional Convention of West Virginia'', bind 1, s. 376. Sitat: «Now, Mr. President, to show you-and it needs but to look at the figures to satisfy the mind of every member-that even a majority of the people within the district of the thirty-nine counties have never come to the polls and expressed their sentiments in favor of a new State. In a voting population of some 40,000 or 50,000 we see a poll of only 17,627-and even some of them were in the [Union] army.»</ref> Til å begynne med ble den kalt «Kanawha», men ble senere omdøpt til «Vest-Virginia», og tatt opp i Unionen den 20. juni 1863. Fylkene Jefferson og Berkeley ble annektert til den nye staten sent i 1863.<ref>Lewis, Virgil (red.) (1973): ''History and Government of West Virginia'', s. 191</ref> De vestlige fylkene i Virginia hadde stemt nesten to til en<ref>Rice, Otis K. & Brown, Stephen W. (1994): ''West Virginia – a History'', The University Press of Kentucky, 2. utg., s. 116: Forfatterne sier at 47 medlemmene i konvensjonen i Virginia i 1861 var fra Vest-Virginia. Av disse var 32 mot å bryte ut, mens 11 var for. Fire avga ikke stemme. De fire som ikke stemte signerte senere utbrytervedtaket.</ref>, selv om 24 av de 50 fylkene hadde stemt for å bryte ut.<ref>Curry, ibid., s. 142-147</ref> Antallet soldater fra Vest-Virginia var jevnt fordelt mellom Konføderasjonen og Unionen.<ref>Linger, James Carter (1989): ''Confederate Military Units of West Virginia'', Tulsa, OK, J.C. Linger. s. 59-81; Ambler, Charles (1905): «Disfranchisement in West Virginia» i: ''Yale Review'', s. 38. Sitat: «About twenty thousand men, coming chiefly from the «loyal» region, joined the Federal armies. The number accredited the State is about thirty-two thousand, but many of these came from Ohio and Pennsylvania. There were also many re-enlistments.»; Reid, Whitelaw ''Ohio in the War'', bind 2, s. 3. Sitat: «In the course of the war she furnished...large parts of five regiments credited to the West Virginia contingent...»</ref>

Tilsvarende forsøk fra unionister dukket opp i det østlige Tennessee, men ble slått ned av Konføderasjonen. Jefferson Davis arresterte over 3000 menn som var mistenkte for å være lojale ovenfor Unionen og anholdt dem uten dom.<ref>Neely, Mark (1993): ''Confederate Bastille: Jefferson Davis and Civil Liberties'', s. 10–11</ref>