Redigerer Dansketiden (avsnitt)

== Personalunion ==

Det to gjenværende rikene ble værende i personalunion med felles [[konge]], den første unionskongen var [[Christian I]] (1450-80). I henhold til [[Bergenstraktaten]], skulle de to rikene være selvstendige og likestilte med hvert sitt [[riksråd]] som bestemte de indre anliggender i hvert sitt land. Da Christian 1 døde 1481, overtok det norske riksrådet styringen av Norge fullt ut, slik unionsavtalen forutsatte, og biskop [[Karl Sigurdsson]] var til stede på riksrådsmøtet i Bergen i august 1481, hvor denne politikken ble satt ut i livet. Det kan ha vært i denne kongeløse situasjonen at biskop Karl på det norske riksrådets vegne overtok som [[høvedsmann]] på [[Akershus|Akershus len]]. Norges posisjon i unionen var på denne tiden selvstendig, men i praksis var det likevel ofte den danske unionskongen som avgjorde i saker som gjaldt Norge. Det siste norske riksrådsmøtet, ble avholdt ved [[Bud]] i [[Fræna]] høsten [[1533]].

Danmark-Norge var et [[valgkongedømme]]. Den lutherske [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble [[Kongevalget i 1534|valgt til dansk konge i 1534]]. Dette førte til [[borgerkrig]]en [[grevefeiden]] der Christian III kjempet mot den tidligere kongen [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]]. Norge, med [[Erkebiskop av Nidaros|erkebiskop]] [[Olav Engelbrektsson]] i spissen, støttet Christian II, som også fikk støtte av både svogeren [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] og [[Hansaen]]. Det hjalp imidlertid ikke, og lutheraneren Christian III gikk seirende ut av konflikten. Dermed innførte Danmark [[reformasjonen]], og Norge ble tvunget til å gjøre det samme.<ref>Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Norge blir et lydrike». Hentet 25. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/makt-og-politikk/1011-norge-blir-et-lydrike.html.</ref>