Redigerer Daniel Defoe (avsnitt)

== Forfatterskapet ==
Frem til sin død skrev Defoe flere historiske verker, blant annet en guidebok over [[Storbritannia]], som var en viktig reisebok og historisk kilde i femti år.

I 1719, i en alder av 60 år, innledet han sin forfatterskap med debutromanen ''Robinson Crusoe''. Boken regnes som verdenslitteraturens første realistiske roman, og gjorde ham raskt verdensberømt. Med denne boken etablerte han en ny litterær tradisjon kalt [[robinsonade]] og var en viktig inspirasjon for blant annet [[Jonathan Swift]], [[Robert Louis Stevenson]], [[Jules Verne]] og [[William Golding]]. Senere kom romanene ''Captain Singleton'' (1720), ''Moll Flanders'' (1722), ''A Journal of the Plague Year'' (1722), ''Colonel Jack'' (1723) og mange andre små fortellinger. Disse fikk ikke den samme suksessen som Robinson Crusoe, men alle disse romanene og små historiene fikk en viktig plass i utviklingen av den moderne romanen. Det litterære språket er betegnet som fantastisk og virkelighetsnært, noe som skyldtes hans unike beskrivelser som inneholdt realistiske detaljer og grundige dokumentasjoner. Med ''The Review'' grunnla han også den første avisen som ikke bare inneholdt nyheter, men også kommentarer, og dette berettiger ham til tittelen «den første [[journalist]]».

Den Robinson Crusoe vi møter i moderne utgivelser, er bare den tredje episoden i Defoes opprinnelige verk. Dette starter med at Crusoe blåser av farens påstand om at han bør være fornøyd med sin beskjedne plass i samfunnet. Følgelig rømmer han hjemmefra i håp om å tjene seg rik.  Snart kommer første advarsel fra Gud i form av en storm til sjøs. Da Crusoe overlever denne, kommer andre advarsel hvor han faktisk blir tatt til fange og solgt som [[slave]]. Han frigis, tjener seg rik på en [[plantasje]] i [[Brasil]], men da han så investerer i slavehandel, kommer tredje advarsel i form av det velkjente forliset, hvor han så vidt redder seg i land på en ubebodd øy.<ref>Schwanitz, Dietrich (2002): ''Dannelse'', [[Pax forlag]], Oslo.</ref>

Romanens moral kan tolkes som den åndelige krisen han gjennomgår på øya, som lærer ham å godta sin skjebne som en straff for opprøret mot sin plass i samfunnet, og for å ha ignorert Guds advarsler.  Oppholdet ble en anledning til å bekrefte seg selv, ved en ensporet vinkling på verden rundt - tingenes anvendbarhet for ham selv, verden omgjort til [[objekt]].  Hans isolat blir innbegrepet av den borgerlige skjebne: selvkontroll, metodisk livsførsel, selvstendighet, teknisk oppfinnsomhet og sosial ensomhet - et bilde på sammenhengen mellom [[kapitalisme]] og [[puritanisme]] slik vi møter den i det moderne [[Vesten]]. I sin ytterste konsekvens kan dette leses som en gjeninnføring i den [[protestantisk]]e tenkning av [[skjærsilden]], som nå påbegynnes før døden. Til slutt [[koloni]]serer han øya med [[Europa|européere]] og blir selv [[guvernør]], trygt tilbake i [[Det britiske imperium]].