Redigerer Damascenerstål (avsnitt)

==Framstilling==
Kanskje så tidlig som [[3. århundre f.Kr.]] kunne smeder i [[India]] og [[Sri Lanka]] fremstille ''wootzstål''. Dette er et stål som fremstilles ved reduksjon av støpejern eller jernmalm uten full smelting.<ref>{{ Kilde artikkel | forfatter= Gil Juleff | utgivelsesår= 1996 | tittel= An ancient wind-powered iron smelting technology in Sri Lanka | publikasjon= Nature | nummer= 379 | side= 60-63 | doi = 10.1038/379060a0 | url= http://www.nature.com/nature/journal/v379/n6560/abs/379060a0.html}}</ref> Første trinn gir en kake med jern som ligger som «knapper» i slagget. Disse knappene ble skilt fra og smidd til sirkulære barrer (kaker) på omring 2,3 kg av relativt rent stål med et karboninnhold rundt 1,5 %. Dette stålet ble eksportert over hele [[orient]]en og produksjonsteknikken for wootz spredde seg sakte gjennom området og nådde nord til dagens [[Turkmenistan]] og [[Usbekistan]] i det [[10. århundre]] og til [[Midtøsten]] omkring år 1000. 

Karboninnhold på 1,5% er relativt høyt; Over 2 % får man støpejern og godt knivstål har vanligvis et karboninnhold på rundt 0,8%. Videre var fosforinnholdet relativt høyt (rundt 1000 ppm) og wootz ble derfor ''rødskjørt'' (noe oksidert og skjørt). I Midtøsten ble dette stålet derfor videre bearbeidet. Det var nødvendig med wootz med spor (mindre enn 0.03 %) av [[vanadium]] (best), eventuelt [[wolfram]], [[krom]], [[molybden]] eller [[magnesium]] for at riktig karbidstruktur skulle dannes, og dette krevde en spesiell indisk wootz som trolig ble blandet med noe lokalt stål i en prosess som senere gikk tapt. Prosessen medførte at karbider (Fe<sub>3</sub>C) feller ut i bånd som på overflaten ser ut som lysere partier mot mørkere stål, spesielt når overflaten behandles med syre o.l. Dette produktet er det egentlige damascenerstålet. Trolig var de egnede malmtypene oppbrukt eller ble erstattet av andre kilder omkring 1750 og disse wootzstål var derfor ikke egnet til produksjon av damascenerstål.

Stålet kunne smis ut til sverdblader for damaskussverd i en operasjon som tillater smiing av rødskjørt jern. Dette krever kontroll over temperatur for avkarbonisering av overflaten, hamring og herding/sliping. Karbidene viser seg da som krusninger, og med riktig bearbeiding også som «roser» og et stigelignende mønster som kalles «Muhammeds stige». Denne kunsten døde ut samtidig med damascenerstål, men en rekke damaskussverd er fremdeles bevart i samlinger og museer. Nyere forskning har klart å rekonstruere rett stålkvalitet ved analyser av disse sverdene, og arbeidsmetoder som gir tilsvarende egenskaper, mønstere og innvendig mikrostruktur. De må derfor antas å ligge nær de som ble brukt historisk.<ref>{{ Kilde artikkel | forfatter= John D. Verhoeven | utgivelsesår= 2001 | tittel= The Mystery of Damascus Blades | publikasjon= Scientific American Magazine | nummer= January 2001 | url= http://www.sciam.com/ | kommentar= 6 sider }}</ref> Karbidet gir eggen dens hardhet og skarphet, og basisstålet med lavere karboninnhold gir fleksibilitet.

Det er framsatt teorier om at sverdenes enestående skarphet og styrke skyldes den påviste forekomsten av [[nanoteknologi|nanorør]] og nanotråder av karbid og karbon.<ref>{{ Kilde artikkel| forfatter= M. Reibold, P. Paufler, A. A. Levin1, W. Kochmann1, N. Pätzke1 and D. C. Meyer1 | utgivelsesår= 2006| tittel= Carbon nanotubes in an ancient Damascus sabre| publikasjon= Nature| nummer= 444| side= 286| url= http://www.nature.com/nature/journal/v444/n7117/abs/444286a.html| doi= 10.1038/444286a}}</ref>

Tilsetningsstoffer under produksjon av stålet var blant annet «[[Cassia auriculata]]-bark, [[Asclepias]], [[vanadium]], [[krom]], [[mangan]], [[kobolt]], nikkel og sjeldne grunnstoffer, spor som antagelig stammet fra gruver i India».<ref>[http://www.ancient-origins.net/artifacts-ancient-technology/step-closer-mysterious-origin-viking-sword-ulfberht-002455 A Step Closer to the Mysterious Origin of the Viking Sword Ulfberht]</ref>