Redigerer Dødsmarsjene (andre verdenskrig) (avsnitt)

== Dødsmarsjene ==
[[Fil:Paul Averitt - Dachau 8.jpg|miniatyr|Dødstoget fra Buchenwald til Dachau. Fotografert av [[Paul Richard Averitt]] straks etter at leiren bli frigjort, 29. april 1945.<ref>{{Kilde www|url=https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1143487|tittel=Corpses in a death train in Dachau. – Collections Search – United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2022-03-12|verk=collections.ushmm.org}}</ref> Fotografen [[Lee Miller]] kom dagen etter og hennes fotografier ble publisert i ''[[Vogue]]'.<ref>Sliwinski, S. (2010). Visual Testimony: Lee Miller’s Dachau. ''Journal of Visual Culture'', 9(3), 389–408.</ref>]]

De mest omfattende evakueringene, kjent som dødsmarsjene, begynte i januar 1945. Fangene ble fraktet delvis med båt eller jernbane, men på enkelte strekninger ble de tvunget til gå til fots. Titusenvis døde underveis av utmattelse, mangel på mat og drikke, eller kulde, mange ble skutt og drept fordi de ikke klarte å holde tempoet eller fordi de forsøkte å stikke av. Noen fanger ble skutt og drept før marsjen begynte fordi de var antatt å være for svake. Et fåtall klarte å stikke seg unna og ble tatt vare på av lokalbefolkningen. Jødiske og ikke-jødiske fanger ble utsatt for samme brutale behandling. De overlevende havnet i leirer inne i selve Tyskland, der tanken var at de skulle bidra med arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, noen ble senere sendt ut på nye dødsmarsjer til andre leirer. Leirene i Tyskland var stort sett svært overfylte og det var svært trangt om mat og husly.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 70–71.</ref> 
[[File:Wzwz Todesmarsch Dachau 2.jpg|thumb|Minnesmerke i [[Karlsfeld]] (i [[Bayern]]) over dødsmarsjen fra [[Dachau konsentrasjonsleir]]]]
I januar 1945 var det ifølge nazistenes egne registre {{formatnum:714000}} internerte i konsentrasjonsleirer på tyskkontrollert område. Rundt {{formatnum:250000}} av disse døde før Tyskland kapitulerte tidlig mai 1945 – av sult og frost eller de ble massakrert av vakter og lokalbefolkning. Noen ble drept med gass i de nye gasskamrene i Stutthof, [[Ravensbrück]] og [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]]. Dødsraten var på rundt 35 % ifølge den israelske historikeren Daniel Blatman, som har skrevet standardverket om dødsmarsjene. For noen dødsmarsjer overlevde bare 20 %, for andre 80 %.<ref name="WagnerJC"/><ref name="Blatman2009">Blatman, D. (2009). The death marches and the final phase of Nazi genocide. In ''Concentration Camps in Nazi Germany'', edited by Nikolaus Wachsmann & Jane Caplan (pp. 179–197). Routledge.</ref>

Dødsmarsjene omfattet evakuering av flere typer leirer og de fleste ofrene var ikke jødiske, men var for en stor del [[Krigsfange|krigsfanger]] og utenlandske tvangsarbeidere. Jødene fikk verre behandling under dødsmarsjene enn andre fanger, men fangene ble ofte kollektivt omtalt som jøder (noe som i sin tur førte til mer brutal behandling). Evakueringen fra leirene ble fortrinnsvis gjort med tog. Fangene ble sendt til fots der manglet jernbaneforbindelse eller når det var knapphet på togmateriell.<ref name="Lumans"/>

Massakrene på fangene i dødsmarsjene var til dels motivert av forestilling om behov for å beskytte lokalbefolkningen mot hordene som i propaganda og i rykter ble fremstilt som farlige (mord, voldtekt og ran ble nevnt). Etter at fangene hadde forlatt leirene hadde ikke SS lenger full kontroll, slik at vanlige soldater (fra ''Wehrmacht''), lokalt politi, Hitlerjugend og særlig ''[[Volkssturm]]'' deltok i massakrer på de marsjerende.<ref name="Lumans">{{Kilde artikkel|tittel=Daniel Blatman, The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide|publikasjon=European History Quarterly|doi=10.1177/0265691412469497b|url=https://doi.org/10.1177/0265691412469497b|dato=2013|fornavn=Valdis O|etternavn=Lumans|serie=1|bind=43|sider=121–124|issn=0265-6914|besøksdato=2022-03-12}}</ref> Lokalbefolkningen, inkludert kvinner, medvirket i flere tilfeller ved massakrene.<ref name="WagnerJC"/>

I 1944–1945 var holocaust allment kjent, mens dødsmarsjene fikk liten oppmerksomhet i de frie landene – fokus var mest på forflytning av allierte krigsfanger vestover. Parallelt med dødsmarsjene flyktet hundretusenvis av tyske borgere eller etniske tyskere vestover av frykt for den fremrykkende røde hær. I alt ble det gjennomført 110 dødsmarsjer. De første evakueringene foregikk sommeren 1944 fra de baltiske landene og det østlige Polen, den andre fasen var evakueringen av de store leirene i Polen i januar 1945 og til slutt fra mars 1945 dødsmarsjer innenfor selve Tyskland.<ref name="Blatman">Blatman, Daniel: ''The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide.'' Cambridge, Massachusettes: Harvard University Press. 2011</ref>

=== Massakren ved Gardelegen ===
[[Fil:Gardelegen Massacre, Soldiers in barn viewing bodies, Charles Overstreet.jpg|miniatyr|Amerikanske soldater med resultatet av massakren i Gardelegen 13. april 1945 der rundt {{formatnum:1000}} fanger ble brent inn i en låve. {{Byline|Charles Overstreet}}]]

I april 1945 var flere dødsmarsjer nesten helt omringet av amerikanske styrker som rykket frem sentralt i Tyskland ved den lille byen Gardelegen (i distriktet [[Altmarkkreis Salzwedel]] mellom Berlin og [[Hannover]]). Fangene var fra blant annet [[Mittelbau-Dora]] og toget stanset i nærheten av Gardelegen fordi jernbanelinjen lenger fremme var bombet. På grunn av det store antallet fanger rekrutterte SS mannskap fra Wehrmacht, Volksturm, Hitlerjugend, brannvesenet og andre lokale organisasjoner til vakthold. Noen timer før de amerikanske styrker (102. infanteridivisjon) kom frem ble over {{formatnum:1000}} fanger stuet inn i en stor låve hvorpå bygningen ble påtent. De som forsøkte å unnslipp ilden ble skutt av vaktene og lik hopet seg seg opp foran dørene. Dagen etter ville SS og de lokale medhjelperne brenne likene og drepe eventuelle overlevende, men amerikanske styrker avanserte så raskt at de ikke rakk å skjule bevisene som snart ble oppdaget av amerikanerne. Noen få hadde overlevd og ble avhørt av amerikanerne. Den amerikanske hæren fotograferte resultatet av massakren og 19. april 1945 ble hendelsen omtalt i ''New York Times'' og ''Washington Post''.<ref name="WagnerJC"/><ref name="ushmm-gardelegen"/>

De amerikanske soldatene sørget for 200–300 menn fra byen Gardelegen gravla de døde og et lite minnesmerke ble satt opp.<ref name="WagnerJC"/><ref name="ushmm-gardelegen">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/gardelegen|tittel=Gardelegen|besøksdato=2022-03-12|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> Vel 20 personer overlevde massakren. SS-offiser Erhard Brauny ble i Dachau-Dora-prosessen dømt til livsvarig fengsel; en overlevende fra Gardelegen var viktig vitne i saken mot Brauny.<ref>Megargee, G. P. (Ed.). (2009). ''The United States Holocaust Memorial Museum encyclopedia of camps and ghettos, 1933–1945, Volume I''. Indiana University Press, s. 998.</ref> Gerhard Thiele, ''Kreisleiter'' i Gardelegen, var en av lederne for massakren; han unnslapp rettsoppgjør. Detaljer om brenningen av låven er også kjent fra tre franske overlevende.<ref>Sellier, A. (2003). ''A History of the Dora Camp: The Untold Story of the Nazi Slave Labor Camp That Secretly Manufactured V-2 Rockets.'' Rowman & Littlfield/Ivan R. Dee.</ref>