Redigerer Christiania Spigerverk (avsnitt)

===Fra spikersmie til fabrikk===
Spigerverket ble etablert i [[1853]] under navnet ''Christiania Spiger- og Valtse Værk''. Industrigründeren [[Oluf Onsum]] kjøpte fallrettighetene til [[Lillo Gård]], og den gamle gårdssagen ble revet og erstattet av fabrikkbygningene til Spigerverket.

Det første verket ble anlagt på østsiden av elva, et par hundre meter overfor dagens [[Gullhaug bru]]. Det var bygget over en utgravd kanal som løp parallelt med elva. Over selve kanalen lå turbinhus, mens valseverket lå på vestsiden og selve spikersmia på østsiden. I tillegg til bygningene med valseverk-turbiner-spikerfabrikk fantes kull- og vedbod samt pakkhus og hestestall.

De første årene importerte verket jern til [[valsing]]en, men fra 1865 begynte man å bruke norsk skrapjern. I enkle [[bolleovn]]er ble skrapjernet smidd til «boller» og deretter hamret ut til blokker egnet for valsing. Hammersmia med bolleovnene lå øst for elva rett nedenfor Gullhaug bru.

Produksjonen var oversiktlig: I valseverket ble blokkene valset til jernplater. Jernet ble kuttet på tvers av valseretningen i lengder tilpasset [[spiker]]lengden. Deretter ble dette «spikerjernet» klipt i passende «lapper» for å bli kuttet til spikeremner og smidd i spikerfabrikken. Den første tiden ble spiker [[kaldsmiing|''kald''smidd]], men alt i 1855 skaffet man ny banebrytende teknologi: Da fikk verket eneretten på den engelske ''Coates-maskinen'' for produksjon av ''varm''smidd spiker. Disse maskinene kom til å bli avgjørende for Spigerverkets framtid.

Produksjonen økte raskt, og snart var kapasiteten sprengt i de opprinnelige lokalene. I 1876 besluttet man å bygge ny spikerfabrikk på vestsiden av Akerselva – med ytterligere 16 Coates-maskiner. To år etter sto fabrikken ferdig. På slutten av 1800-tallet hadde man om lag 50 spikermaskiner i drift.

Å ha virksomheten spredt over et større område var ikke problemfritt. På slutten av 1800-tallet var det nesten en halv kilometer fra valseverket lengst i nord til bygningene lengst i sør. Jernblokkene fra hammersmia måtte fortsatt være varme da hest og kjerre nådde valseverket om lag 250 meter unna. For å effektivisere transporten ble det derfor bygget hestesporvogn, en linje som i 1890-årene dekket hele anlegget og to steder krysset Akerselva over bru. Senere flyttet man bolleovnen opp til valseverket.

Teknisk og produksjonsmessige er historien om Spikerverkets første femti år en historie om vekst og framgang. To ganger var likevel verket ille ute økonomisk:

Omtrent samtidig som den nye spikerfabrikken sto ferdig i [[1878]] sviktet spikermarkedet. Etterspørsel og priser sank, og verket ble tvunget til å redusere arbeidstiden. Spigerverket gikk da sammen med resten av spikerprodusentene i Norge og Sverige om en prisoverenskomst. 11 fabrikker ble enige om å holde de samme priser, og klarte på denne måten å manøvrere gjennom krisetidene.

I [[1886]] gikk selveste Oluf Onsum konkurs. I den livlige byggeperioden i Christiania hadde han levert materialer til mange bygg, – med pant i bygningsmassen. Da nedgangstidene satte inn ble han sittende med 50 – 60 bygårder på hånden, og klarte ikke ri stormen av. Det viste seg at forretningsmannen Onsum hadde blandet sammen egen økonomi og Spigerverkets økonomi, slik at han holdt på å trekke med seg verket i fallet. Men siden selve driften var liv laga ønsket både [[Den norske Creditbank|Creditbanken]] og nye interessenter å redde Spigerverket. I [[1889]] ble det derfor opprettet et nytt, refinansiert selskap: Denne gangen under navnet ''Christiania Spigerverk''.