Redigerer Christian IV av Danmark og Norge (avsnitt)

== Politikk ==
Økonomisk sett førte Christian en [[Merkantilisme|merkantilistisk]] politikk, som var mer gunstig for Danmark enn Norge. Ved å begrense markedet med høye tollmurer bandt han nordmennene til dyrt dansk korn i stedet for billig [[Baltikum|baltisk]] korn, mens danskene kunne kjøpe norsk [[metall]] (blant annet [[kobber]]) til en lavere pris. På denne tiden delte han ut handelsmonopoler til kjøpsteder. Han opprettet det islandske, det grønlandske og [[Det danske ostindiske kompani|Det ostindiske kompaniet]], og i 1616 overtok han [[koloni]]en [[Trankebar]] i [[India]]. Men kongens ambisjoner var å gjøre Danmark-Norge til Nord-Europas sterkeste makt politisk, økonomisk og militært. Imidlertid hadde han store problemer med bare å opprettholde den danske lederstillingen i [[Norden]] etter at Sverige hadde innledet en ekspansiv politikk. Den dansk-norske [[flåte]]n ble kraftig opprustet (og i hovedsak bemannet av nordmenn), men hæren var ikke jevnbyrdig med den svenske bondehæren og måtte i stedet basere seg på dyre tyske [[leiesoldat]]er i stort antall. [[Kalmarkrigen]] i 1611&ndash;13, som fra dansk side i stor grad ble ført med leietropper, førte ikke til noe resultat. 30% av Christians sjøoffiserer kom fra [[adel]]en. De var født til lederstillinger, men hadde ofte så liten kjennskap til sjøfart at kongen måtte forby dem å diskutere sjøfart mens mannskapet hørte på – da ville det bli altfor tydelig hvor kunnskapsløse [[offiser]]ene faktisk var.<ref>Jens Riise Kristensen: ''Barbariet tur retur'' (s. 26), forlaget Ørby, 2003, ISBN 87-89797-17-5</ref> 

[[Freden i Knærød]] ble underskrevet i 1613, og sikret med støtte fra England dansk-norsk kontroll over nordområdene ved at Sverige trakk sine krav der. Danmark-Norge ble også tilkjent en krigserstatning på en million riksdaler, kalt «Älvsborgs [[løsepenger]]». Frem til disse var betalt, satt Christian med munningen av Göta elv som pant.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 212), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref> 

Merkantilismen baserte seg på at et lands rikdom skrev seg fra en handelsbalanse der [[eksport]]en var større enn [[import]]en. Derfor måtte forbruket av utenlandske varer begrenses med tollmurer eller importforbud. Ved hjelp av nederlandske ansatte grunnla Christian IV rundt [[1620]] en silkefabrikk som Silkegade har navn etter. Borgerne fikk bare lov å gå med [[silke]] som var danskprodusert. Noen suksess ble produktet ikke, og i [[1631]] ble fabrikkbygningene omgjort til en fattiggård der man delte ut mat og penger til trengende en gang i uken.<ref>[https://www.hovedstadshistorie.dk/indre-by/silkegade/ «Silkegade», ''hovedstadshistorie.dk]</ref> Fremstilling av [[sukker]], [[såpe]], [[salt]] og matolje ble også igangsatt på kongens initiativ og under statens ledelse. Etter hvert ble dette overført til private fabrikanter som fikk drahjelp av [[privilegium|privilegier]] og importforbud. Langs [[Mølleåen]] mellom [[Øresund]] og [[Furesø]] med fabrikasjon av [[kobber]]-, [[messing]]- og jernvarer, [[krutt]] og papir. Dette var de første egentlige industriforetak i Danmark, men kvaliteten var oftest dårligere og prisen høyere enn for importerte varer.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 111), forlaget Sesam, Viborg 1988, ISBN 87-7324-641-7</ref> 

Kongen var opptatt av at undersåttene ikke ble lurt, og i [[1606]] ble det bestemt at alle som solgte drikkevarer, skulle bruke «lovlig mål og la sine målepotter rette inn etter kobberpotten som henger på rådhuset». I [[1610]] sørget Christian for en forordning om pris og vekt på [[brød]]. På [[København rådhus]] ble det hengt opp tre skålvekter med lodd som hadde den vekten de forskjellige brødtypene skulle holde. Så kunne kundene selv kontrollere at brødene holdt riktig vekt. Videre kom en bestemmelse om at alle bakere i København hver [[onsdag]] og [[lørdag]] - minst tre timer om formiddagen - skulle selge brød på [[Nytorv]], slik at folk kunne finne ut hvem som bakte det beste brødet. Med denne opptattheten av kundenes velferd er det overraskende at Christian i [[1613]] forbød håndverker[[laug]]ene. Fra da av skulle enhver fritt kunne livnære seg som [[håndverker]]. Dermed ble et 400 år gammel system med kontroll av arbeidets kvalitet og utførelse forbudt. Laugsordningen ble da også gradvis gjeninnført, men med lempeligere regler.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 109)</ref> I [[1635]] kom enda en forordning som påla bakerne å selge brød fra tidlig morgen til kl 7 om kvelden, også på søn- og [[helligdag]]er straks [[preken]]en var over. Selv gikk kong Christian rundt i gatene og førte personlig tilsyn med byen. I [[1637]] oppdaget han at en hollandsk kvinne i [[Købmagergade]] solgte brød ut av vinduet sitt. Han skrev deretter til rentemestrene at de fikk innkalle byfogeden som hadde unnlatt å stanse dette ureglementerte brødsalget, og «love ham gratis opphold i [[Blåtårn]] hvis jeg erfarer noe lignende igjen, om han så var ti ganger så bra en mann som han er».<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 110)</ref> 

I [[1619]] sendte kongen [[Jens Munk]] av sted med fregatten «[[Enhjørningen (fregatt)|Enhjørningen]]» og jakten «[[Lamprenen (jakt)|Lamprenen]]» for å finne sjøveien til India og [[Kina]] nord for [[Canada]]. Før avreisen talte kongen selv under en gudstjeneste i [[Holmens kirke]] til de 64 mann som skulle reise. Ekspedisjonen var en del av kongens planer om å kunne ta kontroll over de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og på denne måten sikre seg tilgang til rikdommene i India og Kina. 

Etter Christian IVs forordning av 1. juli 1619 skulle en mann være fylt 18 år for å ha [[råderett]] over sitt bo, og først når han var 25, kunne han selge jord, [[kausjon]]ere eller stille som [[verge]] for andre. Men med sin tidligere verges samtykke kunne han selge jord, hvis det var for å betale sine foreldres eller sin egen gjeld, eller utgifter til studier utenlands.<ref>[https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/55652/75756 Johannes Steenstrup, artikkel i ''Historisk tidsskrift'']</ref> For at ungdommen skulle slippe dyre studier utenlands, opprettet kongen i 1623 [[Sorø akademi]], så dannelsesreiser rundt i Europa ble overflødige. Videre forbød han utreise før folk var fylt 19 år, slik at de skulle være mindre påvirkelige av nye tanker i tiden.<ref>[https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/11576/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y Cecilie Andersen: ''Hr. Petter, signe-folk og Satans trell'' (s. 23)]</ref>

Et brev fra [[Gustav II Adolf|Gustaf Adolf]]s [[rikskansler]] [[Axel Oxenstierna]] datert 27. april 1620 har avslørt at kunstmaleren [[Pieter Isaacsz]] som portretterte kong Christian, lot seg verve av den svenske agenten Jan Rutgers for 400 [[riksdaler]] i året. Han skulle kommunisere med svensk [[etterretning]] via posten til [[embetsmann]]en Leonard von Sorgen som «lønn for malerier». Oxenstierna instruerte ham i brevet, avfattet på tysk: «''Spesielt er jeg interessert i forholdene i [[Hamburg]], og i hvilken grad kong Christian kommer til å blande seg inn der, og med hvilke midler. Likeledes hvordan forholdet er mellom hans [[majestet]] og [[Bremen erkebispedømme|erkebiskopen av Bremen]]''.» Dette kan ha skyldtes kong Christians forsøk på å bedre sin stilling ved å få en av sine sønner innsatt som biskop i Tyskland. Det ble ikke noe av, og som hærleder mislyktes han, og hans allierte i [[tredveårskrigen]], England og Frankrike, gikk fra løftene sine. Som ''Commisarius in de Sond'' («[[øresund]]skommisær») fikk Isaaczs et stort nettverk og god innsikt i hvordan kongen skapte ytterligere problemer for seg ved å presse [[øresundstollen]] opp til et nivå ingen var villige til å godta.<ref>Arnt Fredheim: «Spionen som aldri ble avslørt», ''[[Morgenbladet]]'' 2. august 1996</ref>

=== Barnehjem ===
I [[1621]] utstedet Christian IV en forordning om institusjonen mellom [[Amagertorv]] og [[Gråbrødretorv]] som delte den opp i et [[Tugt- og Børnehuset|tukthus og et barnehjem]] i oppdragende hensikt.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/fileadmin/filer/Billeder/Scanninger_af_kilder/Forordning_om_tugt-_og_boernehuset_i_Koebenhavn_1621/Forordning_om_tugt-_og_boernehuset_i_Koebenhavn_1621.pdf Forordningen av 1621]</ref> [[Rentekammeret|Rentemester]] [[Christoffer Urne]] fikk overordnet ansvar, mens en [[foged]] stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle [[ull]], [[silke]], [[lin]] og [[bomull]]. Det var ikke ment som noen [[straff]]. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som [[svenn]] i [[tukthus]]et fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget [[kontor]] i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca [[1850]] het Tugthusporten (nå: [[Niels Hemmingsens Gade (København)|Niels Hemmingsens gade]]).<ref>[http://www.indenforvoldene.dk/niels-hemmingsens-gade Niels Hemmingsens gade, Indre København]</ref> Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle; men trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne han ikke hindre høy [[dødelighet]] blant barna. De mange [[epidemi]]ene grep raskt om seg der folk bodde tett.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 112)</ref> I [[1618]] var barnehjemmet, som da lå i [[Farvergade]], så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 150)</ref>