Redigerer Christian Ditlev Reventlow (avsnitt)

==Spanske Arvefølgekrigen==
I [[1701]] besluttet Frederik IV å utsende to hjelpekorps, ett til sjømaktene [[England]] og [[Nederland]] og ett til [[Tysk-romersk keiser|den tysk-romerske keiseren]] som nå hadde bygget et østerriksk imperium som støtte mot klekkelige leieutgifter til alliansen mot [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] av [[Frankrike]]. Reventlow ble med hjelpekorpset som skulle til [[Italia]], men ved ankomst hos østerrikerne gikk han i tjeneste for østerrikerne og deltok i den keiserlige armeen i sørlige Tyskland. I [[1703]] hadde han blitt korpskommandant med graden [[generalløytnant]] ved Passau og deltok under [[slaget ved Höchstädt]] i september [[1703]] som i likhet med Steenkerke i 1693 ble en blodig, forvirrende affære med store ofre på begge sider uten noen klar seierherre.

Mens det dansk-norske hjelpekorpset ble sendt til [[Ungarn]] for å nedkjempe et ungarsk opprør, kom Reventlow til den italienske fronten og sluttet seg til den unge prins [[Eugene av Savoia|Eugene]] av [[Savoie|Savoia]]. Der ble han hardt såret under det blodige [[slaget ved Cassano]] i [[1705]] hvor franskmennene under feltmarskalk [[Vendome]] vant. Der blir den berømte prinsen og den danske kanslerens sønn kjent med hverandre. Prinsen tok Reventlow til seg og gjorde ham til sin nærmeste fortrolige i årene framover og overlot stort sett ledelsen av hæren på den italienske fronten til den danske offiseren i sitt fravær.

Under prinsens fravær måtte Reventlow våge slag med bare 19 000 mann under [[slaget ved Calcinato]] i april [[1706]] mot den mer erfarne Vendome som hadde angrepet østerrikerne med 41 000 mann. Reventlow holdt på å føre hæren sin bort, men ble overrasket av et nattlig overfall midt i hæren sin. I engelsk litteratur går han under navnet «Reventlau». Etter et tap på 6 000 falne retirerte Reventlow  og lykkes å berge restene lenge nok til at prins Eugene kunne overta. Men da Ludvig XIV tilkalte den dyktige feltmarskalken på grunn av situasjonen på den tyske fronten etter [[slaget ved Ramilles]], kunne prinsen nå utmanøvrere etterfølgeren og slo seg sammen med den savoiiske hæren i Nord-Italia i august 1706. [[Slaget ved Torino]] den 7. september 1706 sluttet med årets andre franske nederlag der 9 800 franskmenn falt eller ble tatt til fange.

Samme år ble Reventlow forfremmet til general av infanteriet av Frederik IV som dermed gjorde ham til eneansvarlig for infanteriet i den danske hæren. Prinsen med savoierne og sin fortrolige som hadde berget hans hær fra tilintetgjørelse, hadde nøytralisert den italienske fronten for resten av krigen og kunne føre krigen inn i Sør-Frankrike året etter. Men ifølge én kilde var han igjen tvunget til å resignere senere i 1706; en annen kilde opplyser at Reventlow forlot tjenesten etter at Frederik IVs forfremmelse kom med brev til Italia. Det er ikke på det rene hvordan Reventlow forlot krigen selv om det er en mulighet at nederlaget ved Calcinato spilte en rolle.