Redigerer British Aerospace 1-11 (avsnitt)

===300, 400 og 500 variantene===
[[9. mai]] [[1961]] kom den første bestillingen. [[British United Airways]] (BUA) bestilte 10 fly av 200 varianten. [[23. oktober]] bestilte [[Braniff Airways]] i USA 6 fly. Siden kom det bestillinger på 4 fly fra [[Mohawk Airlines]], 3 fly fra [[Kuwait Airways]] og 2 fly fra [[Central African Airways]]. Braniff doblet siden bestillingen sin til 12 fly, mens [[Aer Lingus]] bestilte 4. [[Western Airlines]] bestilte 10 fly, men kansellerte siden bestillingen. På et senere tidspunkt ville også [[Bonanza Airlines]] kjøpe 1-11, men dette kjøpet ble forhindret av de amerikanske transportmyndighetene.

I mai 1963 annonserte BAC de to nye variantene 300 og 400. De nye variantene benyttet den nye Mk. 511 modellen av Spey-motoren, med større motorkraft, noe som tillot større drifstoffkapasitet og derfor lenger rekkevidde. Disse variantene hadde også en del andre endringer, med den største synlige forskjellen i nesehjulluken. Forskjellen mellom 300 og 400 var utstyr og [[flyinstrumenter]]. 400-varianten var beregnet på det amerikanske markedet og var derfor ustyrt med amerikanske instrumenter. [[17. juli]] 1963 bestilte [[American Airlines]] 15 fly, noe som bragte det totale antall bestillinger opp i 60. American hadde også en opsjon på langt flere fly. Dette ble av BAC antatt å være godt nok til å begynne å tjene penger på flytypen. I ettertid har det forøvrig vært sådd tvil om BAC eller etterfølgerne tjente penger på 1-11.

Prototypen (G-ASHG) kom av samlebåndet [[28. juli]] 1963, og den første flyturen ble gjennomført [[20. august]]. Dette var nesten er år før konkurrenten Douglas sin [[DC-9]]. Dette var veldig viktig av kommersielle hensyn, siden Bonanza saken hadde vist at amerikanske myndigheter kunne nekte å godkjenne salg av utenlandske flytyper til amerikanske flyselskaper dersom det allerede fantes et amerikanske alternativ.

Protypen styrtet [[22. oktober]] og alle ombord omkom. Den påfølgende etterforskningen avdekket at fly med høyderor på halen var følsomme for en spesiell type [[steiling]], noe som medførte fullstendig tap av kontroll over høyderoret. For å minske faren for denne type steiling endret BAC konstruksjonen av høyderoret for å advare piloten ved å riste kontrollstikken når steiling var nært forestående. I tillegg endret de også vingens forkant slik at luftstrømmen over høyderoret ble langt mindre turbulent.

Til tross for ulykken fortsatte testingen av flyet, og kundene hadde fremdeles stor tro på prosjektet. American Airlines og Braniff benyttet seg begge av opsjonene de hadde og bestilte i tillegg enda flere fly i februar 1964. I tillegg kom det også flere bestillinger fra Mohawk, [[Philippine Airlines]] og privatpersonen Helmut Horten, som bestilte den først privateide 1-11. Ved utgangen av 1964 hadde det totalt blitt produsert 13 fly.

BAC 1-11 ble godkjent, og det første flyet, G-ASJI, ble overtatt av BUA [[22. januar]] [[1965]]. Etter flere uker med testing ble flyet [[9. april]] satt i rute mellom [[London Gatwick Airport|Gatwick]] og [[Genova]]. Braniff mottok sitt første fly [[11. mars]], mens Mohawk fikk sitt første fly [[15. mai]]. Leveransene fortsatte, og ved utgangen av 1965 hadde BAC levert 34 fly. BAC utvidet produksjonskapasiteten med en ny produksjonshall i [[Weybridge]].