Redigerer Blått (avsnitt)

==Nyanser og navn==
Bruken av lasurstein for å lage ultramarin (mørkeblå) opphørte da man tidlig på 1700-tallet fant en metode for å lage [[syntetisk farge|syntetisk]] blåfarge, [[prøyssisk blå]] (berlinerblå, pariserblå) eller såkalt fransk ultramarin. [[Blaafarveværket]] i Modum var i første del av 1800-tallet verdens største produsent av [[koboltblått]] (Thénards blått eller koboltaluminat), en kjølig, lett blek blåfarge som særlig ble brukt i porselens- og glassindustrien. [[Indigo]]blått er en mørk [[fiolett|blåfiolett]] farge som utvinnes fra planten ''Indigofera anil''. Mørkere nyanser av [[turkis (farge)|turkis]] oppfattes gjerne som «blågrønne». En lysere variant av turkis kalles cyan (asurblå).  

Ulike fargepigmenter og framstillingsmåter har gitt opphav til en rekke blåfarger, blant annet «[[potteblå]]tt».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kornerup, Andreas | utgivelsesår = 1963 | tittel = Fargene i farger | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801094 | side = 160}}</ref> Betegnelsen «kongeblått» om koboltblått stammer fra [[middelalderen]] da bare de rikeste hadde råd til pigmenter og lot seg portrettere iført noe blått.{{tr}} En annen forklaring er at velstående personer holdt seg innendørs, fikk lite sollys, og årer med «blått blod» kunne anes som blålige streker under [[hudfarge|den bleke huden]].{{tr}}