Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

===Konflikten med Kirken===
[[File:Nidarosdomen Trondheim 8 cropped.jpg|mini|[[Øystein Erlendsson]] var en av Sverres fremste kirkelige motstandere]]
I tillegg til ættespørsmålet, vokste Kirken fram som en sterk maktfaktor i middelalderen, som del av en enhetlig politisk organisasjon ledet av Paven i Roma. I [[1161]] gikk erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] med på å kongekrone [[Magnus Erlingsson]], som riktignok var dattersønn av Sigurd Jorsalfare, men ikke kongssønn og dermed ikke rettmessig tronarving etter den verdslige tradisjonen. Da erkebiskop Øystein gikk med på å krone Magnus, var det for å sikre fred og styre etter Kirkens kristne lover som en ''rex justus'', og først og fremst bringe fred.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 257 ff. I denne delen viser Alnæs først og fremst til Kåre Lunden og Knut Helle.</ref> Erkebispen representerte Kirken, som så det som en hovedoppgave å få slutt på ufredstiden og lovløsheten som hersket i det hedenske samfunnet. I og med at Magnus Erlingsson ikke var av rettmessig kongsbyrd ifølge den verdslige rettsordningen, innebærer det at Kirkens fremste representant satt den verdslige maktordningen til side og stilte Kirkens autoritet bak kroningen. Både erkebiskopen og kongsemnet viste til arven etter [[Olav den hellige]] i sine taler. Av verdslig makt forsøkte Magnus og faren [[Erling Skakke]] også å få støtte av danskekongen [[Valdemar I av Danmark|Valdemar]].<ref>Antakelig var avtalen mellom Erling Skakke og Valdemar om Erlings underordning ikke et resultat av en likeverdig avtale, slik Snorre og Fagerskinna forsøker å fremstille det som, men et resultat av at Valdemar mente å ha et regulært tronkrav i Norge, og at Erling ble tvunget til å akseptere Valdemars krav. Krag (1990): 185-187</ref>

Selv om birkebeinerne ikke hadde noen politisk ideologi, brukte de også [[propaganda]] i kampen om det norske kongedømmet. Etter kristningen brukte kongene og kongsemnene ofte [[myte]]n om [[Olav den hellige]] for å rettferdiggjøre sine krav på tronen. Da Sverre kjempet mot Magnus Erlingsson, fremstilte han seg som Olav den helliges etterfølger og arvtaker. Sverre mente altså at han hadde rett til å bli norsk konge fordi han, i motsetning til Magnus, var utvalgt av Olav den hellige. Som «bevis» hevdet Sverre at Olav hadde kommet til ham i en drøm, gitt ham våpen og utpekt ham til sin forkjemper.<ref>Sverres saga, kap. 3</ref> Det fantes altså en myte om Olav den hellige som «Norges evige konge», som birkebeinerne brukte i kampen mot sine motstandere.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref> Tidlig i sin tronkamp blandet Sverre også sammen kirkelige og verdslige maktgrunnlag - ved å hevde at Paven i Roma hadde gitt Sverres mor Gunnhild syndsforlatelse gjennom skrifte, og at Paven da skal ha oppfordret henne til å fortelle sønnen at han var av kongsætt slik at en ekte kongssønn kunne bli norsk konge.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 268.</ref> Et annet middel for å fremme kongskrav var historieskriving - både Sverre og sønnesønnen Håkon lot skrive sine sagaer, ''[[Sverres saga]]'' og ''[[Håkon Håkonssons saga]]''. Sverre fikk også skrevet ''[[En tale mot biskopene]]'', etter at han ble [[Ekskommunikasjon|bannlyst]] av Paven. I skriftet skyldte Sverre på de norske biskopene for bannlysningen.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122-123</ref>

Mot slutten av birkebeinerperioden ble det tydeligere hva maktkampen mellom Kirke og kongemakt bestod i. Ved erkebiskop Øystein Erlendssons død i [[1188]] gikk embedet til Stavangerbispen [[Eirik Ivarsson]]. Han var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret i [[Paris]], og gikk straks i gang med å gjennomføre det etter hvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285-286.</ref> Parallellen til den forutgående [[investiturstriden]] er sterk, slik denne stridens grunnlag ble videreført blant andre av erkebiskop Eiriks store teologiske forbilde, Sankt Victor:
:''«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»''<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285.</ref>
I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Her støtte Kirkens og kongsmaktens ideologi sammen langs en ny akse - Sverres kongsverdighet avhang ikke av om han var kongssønn, men om han var født innenfor ekteskap. Men til grunn for konflikten lå altså dypere økonomiske interesser knyttet til bøter og kirkeytelser, eierskapet over kirker og bispestillinger, til og med erkebispens rett til å stille 90 hirdmenn i stedet for de lovfestede 30. Et annet spørsmål gjaldt kirkens domsmakt i egne indre saker.

Konflikten mellom Kirke og kongsmakt var minst like intens i [[Danmark]], hvor nesten kontinuerlig arvefølgestrid og borgerkriger tidvis ble avgjort ved at Kirken aktivt valgte side i stridighetene. Fra ca 1050-1250 lå Kongen i latent strid med den stedlig kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt (Peterspænge) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg 2005, side 54-76.</ref> Fra omkring [[1250]] ble striden ytterligere tilspisset, da biskopene vedtok den såkalte [[Vejlekonstitutionen]] som truet Kongen med å nekte geistlige tjenester og handlinger, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg 2005, side 74-76.</ref>