Redigerer Biomateriale (avsnitt)

==Utviklingen av materialer==
{{refforbedreavsnitt}}
Materialer som brukes til kunstige kroppsdelserstatninger har vært brukt i årtusener, men var neppe i utstrakt bruk. De første kunstige materialene som ble brukt på mennesker var trolig tannerstatninger laget av naturlig forekommende materialer, f.eks.  dyre- eller mennesketenner.

Odontologi har lang tradisjon for å anvende ulke typer materialer, noe som har gjort at fagfeltet er ledende på flere områder i biomaterialforskning. Tannfyllingsmaterialer var i rutinemessig bruk allerede rundt 1900. De var også de første biomaterialene som ble dekket av formelle kravspesifikasjoner (standarder). Rundt 1900 ble de første metallplatene for behandling av [[beinbrudd]] introdusert. [[Leddproteser]] ble forsøkt på 1930-tallet, men disse ble først videreutviklet for klinisk bruk på 1960-tallet da mer egnede materialer og produksjonemetoder ble tilgjengelige.

De første kunstige biomaterialene var kjente konstruksjonsmaterialer som stål og andre [[metall]]er, f.eks. [[gull]]. Senere ble det brukt [[Keramiske materialer|keramer]] og syntetiske [[polymer]]er. [[Komposittmateriale]] (blandingsmaterialer) er spesielt aktuelt som tannfyllingsmaterialer. I dag er utviklingen rettet mot spesialtilpassede materialer, gjerne bygget fra grunnen av med tanke på spesifikke egenskaper som trengs i kroppsmiljøet. [[Nanoteknologi]] gir muligheter for å utvikle materaler med egnede egenskaper. Det blir også aktuelt å benytte styrt vevsbygging, enten i eller utenfor kroppen. «tissue engineering», eller «biomedical engineering». Da brukes et vekststativ av et biomateriale («scaffold») der celler kan vokse inn under påvirkning av [[vekstfaktor]]er, og slik danne et nytt vev med ønsket form. Dette visker ut grensene mellom biologi og tradisjonell materialteknologi.<ref>Binyamin G, Shafi BM, Mery CM. Biomaterials: a primer for surgeons. Semin Pediatr Surg 2006;15:276-83.</ref><ref>Ratner BD, Bryant SJ. Biomaterials: where we have been and where we are going. Annu Rev Biomed Eng 2004;6:41-75.</ref>