Redigerer Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (avsnitt)

==Oversikt over avtaleinnholdet==

Bernkonvensjonens innhold kan i hovedsak sammenfattes i tre punkter:

=== Forbud mot formalitetskrav ===

For det første stilles det et krav om at opphavsrettvern skal kunne oppnås uten noen form for formalitetskrav. Det er således ikke anledning for medlemsstatene å kreve at opphavsretten skal registreres i noe register, og det kan heller ikke stilles som vilkår at man merker utgitte verk med copyright-merke ('''©'''). Innen den kontinentale opphavsrett-tradisjonen medførte ikke dette kravet noen problemer, ettersom dette prinsippet allerede var gjeldende rett. I land som USA og Storbritannia medførte det imidlertid en endring fra tidligere, og dette førte blant annet til at USA ikke sluttet seg til konvensjonen før i [[1989]].

=== Nasjonal behandling ===

For det andre stiller konvensjonen opp et krav om ''nasjonal behandling'', noe som stiller krav om at medlemsstatene gir verk fra andre land samme beskyttelse som nasjonale verk. Dette var det viktigste siktemålet med konvensjonen, og det som ble oppnådd var at statene ikke lenger kunne snylte på hverandres vernede verk. Konvensjonen er imidlertid ikke til hinder for at ulike stater har ulik grad av vern, kravet er kun at verk ikke forskjellsbehandles ut fra opprinnelsessted. Det er således et formelt likhetskrav det er snakk om, og ikke et materielt. Et unntak fra kravet om nasjonal behandling gjelder for vernetiden (se nærmere nedenfor). Dersom det gjelder ulik vernetid i verkets hjemland og landet der opphavsretten gjøres gjeldende, følger det av konvensjonen at det er den korteste perioden som er gjeldende. Verket får altså ikke forlenget sin vernetid ved å bli eksportert til andre land.

=== Minimumsrettigheter ===

For det tredje stiller konvensjonen opp en del minimumsrettigheter, som medlemsstatene plikter å gi til sine [[Opphavsmann|opphavsmenn]]. Som navnet antyder kan disse rettighetene ikke reduseres i nasjonal lovgivning, men de kan derimot gjøres mer omfattende. Norge og de fleste øvrige vestlige land hadde allerede et vern som var en god del mer omfattende enn disse minimuskravene, og ble således ikke påvirket av disse. Dette stilte seg imidlertid annerledes for en stor gruppe [[utviklingsland]], hovedsakelig i [[Afrika]] og [[Asia]].

Bernkonvensjonen erklærer at alle arbeider bortsett fra [[fotografi]]sk og [[kinematografi]]sk materiale skal beskyttes minimum 50 år etter opphavsmannens død, men partene stilles fritt til å definere lengre beskyttelsesperioder, som f.eks. [[EU]] gjorde ved et [[EU-direktiv|direktiv]] fra [[1993]] («Directive on harmonising the term of copyright protection»). For fotografisk materiale setter Bernkonvensjonen en minimumsgrense på 25 års beskyttelse fra det tidspunkt fotografiet ble laget, og for kinematografisk material en minimumsgrense på 50 år etter første visning eller 50 år etter det kinematografiske materialet ble produsert, dersom materialet ikke er blitt vist innenfor disse 50 år.