Redigerer Bernhard Stempfle (avsnitt)

=== Bakgrunn===
Stempfle inntrådte som ung i [[hieronymittene|De arme eremitter av den hellige Hieronymus' orden]].<ref>Gritscheder: ''Führer.'' s. 145. Se også [http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-41757458.html ''Der Furcht so fern, dem Tod so nah’''.]</ref> En tilhørighet til jesuittordenen i stedet, som ofte er hevdet om ham<ref>Som f. eks. hos Edmond Paris: ''Historie Secrete des Jesuites'', 1970, s. 231, [[Edouard Calic]]: ''Reinhard Heydrich. Schlüsselfigur des dritten Reiches'', 1982, s. 155, Heinrich Hoffmann: ''Hitler, wie ich ihn sah'', [https://books.google.de/books?id=YAIBAAAAMAAJ&q=jesuitenpater s. 70 books.google] («ehemaliger Jesuitenpater» - tidligere jesuittpater), eller hos David Clay Large: ''Hitlers München. Aufstieg und Fall der Hauptstadt der Bewegung'', Verlag C.H. Beck, [https://books.google.de/books?id=ISRyDwAAQBAJ&pg=PT330&dq=jesuitenpater PT330 books.google] («der ehemalige Jesuitenpater»); originalutgave: ''Where Ghosts Walked. Munich's Road to the Third Reich'', 1997, s. 153.</ref> er derimot, som Lapomarda har vist, en feil hos de angjeldende forfattere,<ref>Vincent A. Lapomarda: ''The Jesuits and the Third Reich'', 1989, s. 36.</ref> som kan spores tilbake til Stempfles samtid, og som Stempfle selv, ifølge Plöckinger, gjerne gjorde narr av ''(«[sich] gerne lustig machte»)''.<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945'', s. 134.</ref> 

Grunnet mangel på tyske medlemmer ble hieronymitterordenen senere oppløst. Stempfle selv bar fra rundt 1923 av ikke noen ordensdrakt lenger, og utøvde heller ikke lenger noen prestelige funksjoner, men han ble like fullt omtalt av venner og kjente som «Pater Stempfle». Også i litteraturen figurerer Stempfle av denne grunn ofte som ''pater'', når det er snakk om årene 1923 til 1934, selv om denne tittelen da strengt tatt ikke lenger er rett. [[Helmut Heiber]] betegner ham til og med – som eneste forfatter og sannsynligvis feilaktig – som [[prelat]].<ref>Helmut Heiber: ''Adolf Hitler. Eine Biographie'', 1960, s. 47.</ref>

På bakgrunn av Bernhard Stempfles tilbaketrekning fra all klerikal gjerning fremstår Bronders påstand om at Stempfle av og til var «den gudstroende Hitlers skriftefar»<ref>Dietrich Bronder: ''Bevor Hitler kam. Eine Historische Studie'', 1964, s. 240; 2., erweiterte Auflage 1975, [https://archive.org/stream/BevorHitlerKam-DietrichBronder1975#page/n268/mode/1up S. 272 archive.org].</ref> lite plausibel. Bronders vurdering om at Stempfle var en Hitlers «betrodde» (tysk: ''«Intimus»'') er imidlertid tydelig mer sannsynlig. Zamoiskys angivelse om at Hitler var blitt kjent med Stempfle allerede i 1919 og var blitt innført i [[frimureri]]et av ham, anses som usannsynlig.<ref>Lolly Zamoisky: ''Behind the Facade of the Masonic Temple'', [translated from the Russian by Vyacheslav Nemodruk], Moskva 1989, s. 128.</ref>

Stempfle studerte ved [[Ludwig-Maximilians-Universität München|universitetet i München]], hvorfra han fikk den akademiske grad [[dr.phil.]]

Allerede under [[første verdenskrig]] tilhørte Stempfle den ekstremt nasjonalistiske [[Organisation Kanzler]] (Orka), som var utgått fra innbyggervernet (''[[Einwohnerwehr]]''). For denne reiste han ved krigsslutten i 1918 til Østerrike for der å propagandere for at den tyske delen av det sammenbrutte dobbeltmonarkiet [[Østerrike-Ungarn]] skulle slutte seg til [[Tyskland|Det tyske rike]]. Ved forbudet som fulgte av [[Saint-Germain-traktaten]] fra sommeren 1919 var dette en idé som uansett ikke kunne realiseres, og derfor dro Stempfle tilbake til sitt bayerske hjemsted. Fra 1. februar 1920 til 30. juni 1921 overtok han oppgaven son pressereferent for Orka. Dessuten ble Stempfle tidlig i 1920-årene viklet inn i forskjellige «[[fememord]]»; senere ble han særlig satt i forbindelse med mordet på [[Wilhelm Hörnlein]].<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945'', s. 134.</ref>

De første årene etter første verdenskrig underviste Bernhard Stempfle i teologi ved Universitetet i München.  Der markerte han seg raskt overfor sine kolleger og studenter med en sterk støtte til det nasjonalsosialistiske tankegods.<ref>Elisabeth Kraus: ''Die Universität München im Dritten Reich. Aufsätze.'' 2006, s. 17.</ref> Mens han stod nasjonalismen svært nær hva gjaldt dens [[antisemittisme]] og nasjonalisme, avviste Stempfle bestemt Hitlers holdning hva gjaldt [[Italia]] og [[Sørtyrol]]saken. Dessuten forstyrret NS-førerens taktiske manøvring hva gjaldt statsform ham sterkt: Stemple var en streng monarkist, og krevde en klar bekjennelse til [[monarki]]et.

Etter at han allerede siden 1919 hadde skrevet under psevdonymene ''[[Redivivus]]'' og ''Spectator Germaniae'' i aviser som ''[[Völkischer Beobachter]]'' og ''Oberbayerischen Landeszeitung'', fungerte Stempfle fra august 1922 til ut 1925 som utgiver av og politisk redaktør av den som «fanatisk antisemittiske»<ref>Werner Maser: ''Frühgeschichte der NSDAP. Hitlers Weg bis 1924'', 1965, s. 320. Se også Karl Dietrich Bracher: ''Die Deutsche Diktatur. Entstehung, Struktur, Folgen des Nationalsozialismus'', 1979, s. 139.</ref> og «ekstremt hvitblå» (bayersk-regionalstolte) og antiprøyssiske<ref>Paul Hoser: ''Die Politische, Wirtschaftlichen und Sozialen Hintergründe der Münchener...'', 1990, s. 474.</ref> gjeldende avis ''[[Miesbacher Anzeiger]]''. Den redaksjonelle ledelsen hadde imidlertid [[Klaus Eck (journalist)|Klaus Eck]]. ''Miesbacher Anzeiger'' var i Stempfles regi et hetsblad som ikke lot seg overtreffe hva gjaldt smakløsheter ([[Werner Maser]])<ref>Werner Maser: ''Die Frühgeschichte der NSDAP Hitlers Weg bis 1924'', 1965, s. 320.</ref> og samvirket fra 1921 tett med ''Völkischen Beobachter''. I meget inntok de samme standpunkter. Ifølge Farrell tilhørte Stempfle dessuten [[Thule-Gesellschaft]].<ref>Joseph P. Farrell: ''The SS Brotherhood of the Bell. The Nazis Incredible Secret Technology'', 2006, 108.</ref>

Som publisist og dosent hadde Stempfle en stor bekjentskapskrets i München tidlig i 1920-årene. Han knyttet særlig nye kontakter på den ekstreme høyrefløy. [[Anton Lehár]] nevner i memoarer at Stempfle allerede da kjente [[Ernst Röhm]].<ref>Anton Lehár: ''Erinnerungen. Gegenrevolution und Restaurationsversuche in Ungarn 1918-1921'', 1973, s. 236. Lehár nevner her at Stempfle hadde introdusert ham, Lehár, for Röhm.</ref> Stempfle fungerte også som forbindelsesmann mellom Münchens politipresidium og [[Freikorps Oberland]] og sørget for pass til delaktige i [[fememord]].<ref>Gritschneder: ''Führer'', s. 145.</ref> Det var på denne tiden at Stempfle – sannsynligvis gjennom forografen [[Heinrich Hoffmann (fotograf)|Heinrich Hoffmann]] – også ble kjent med den unge [[Adolf Hitler]]. Selv om Hitler først – ifølge Hoffmanns erindringer – mistrodde ham og mistenkte ham for en «katolsk spion», inntok han etterhvert Stempfle i sin «hoffstat»: Ifølge Hitlers utenlandspressesjef [[Ernst Hanfstaengl]]s erindringer ble Stempfle fast gjest ved Hitlers stambordrunde i Cafe Heck i Münchens Galeriestraße. Videre skulle Stempfle av Hitler funksjon som en slags forbindelsesmann til [[Den hellige stol|Vatikanet]] og til deg gamle bayerske herskerhus [[Wittelsbach]].<ref>Ernst Hanfstaengl/John Toland: ''Hitler. The Missing Years'', 1994, s. 132. David Irving: ''The War Path. Hitler's Germany, 1933-1939'', 1978, s. 39 bekrefter at Stempfle i disse årene nesten daglig hadde kontakt med Hitler.</ref>

I 1925 var Bernhard Stempfle angivelig med som leser ved gjennomsynet av trykkavdragene til første bind av Hitlers bok ''[[Mein Kampf]]''. Sammen med [[Elsa Bruckmann]] skal han ha deltatt i kontroll- og korrekturlesingen av Hitlers manuskript innen [[Max Amann (politiker)|Max Amann]] offentliggjorde det.

For å unndra seg undersøkelseskommisjonen for fememordene, nedsatt av [[Reichstag (Weimar-republikken)|Riksdagen]], flyktet Stempfle i oktober 1926 til [[Salzburg]], og derfra forhånte han kommisjonen. Han hevdet at han var reist fordi han så glad i den utmerkede [[Heuriger]] og nøt den fra Østerrike. Når nøyaktig han vendte tilbake til Tyskland er ikke kjent. Men hans mor ble alvorlig syk mot slutten av 1926, og da overtok han hennes pleie.<ref>Othmar Plöckinger: ''Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers "Mein Kampf" 1922-1945'', d. 138.</ref>

I 1929 overtok Stempfle ledelsen av [[NSDAP]]s partiarkiv i München, og ble kurator for et privat NSDAP-museum med partiartefakter og -relikter.<ref>Konrad Heiden: ''Der Fuehrer. Hitler's Rise to Power'', 1944, s. 305.</ref>