Redigerer Bernardo Attolico (avsnitt)

===Ambassadør ===
I perioden 1927–1930 var han ambassadør i [[Brasil]] og 1930–1935 i [[Sovjetunionen]]. 

I 1935 fikk han ansvar for ambassaden i [[Berlin]]<ref>Federico Scarano: ''La lunga strada di Mussolini verso le opzioni dei sudtirolesi nel 1939''. I: Maddalena Guiotto, Wolfgang Wohnout: ''Italien und Österreich im Mitteleuropa der Zwischenkriegszeit / Italia e Austria nella Mitteleuropa tra le due guerre mondiali.'' Böhlau, Wien 2018, ISBN 978-3-205-20269-1, s. 271.</ref> og ble der til etter krigsutbruddet. Han var slik vitne til dannelsen av [[Aksemaktene|Berlin-Roma-aksen]], en allianse mellom det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland, i nært samarbeid med grev [[Galeazzo Ciano]] som da var italiensk utenriksminister. Fra 1939 stod han i spissen for de italiensk-tyske forhandlingene knyttet til det sør-tyrolske spørsmål, som endte med alternativene i Alto Adige.{{Tr}} Han forsto fra første stund de sanne germanske intensjonene om å utløse en konflikt, og denne delte han med Ciano.{{Tr}} Han gjorde alt han kunne for å forklare den italienske regjering om den sanne essens i situasjonen. Personlig kom han alltid med forslag til mekling og søken etter en fredelig løsning av tvister, og avslørte sine personlige oppfatninger selv mange ganger.{{Tr}} 

Attolico understøttet ivrig den britiske Berlin-ambassadør [[Nevile Henderson]]s forsøk på å hindre krig generelt, og spesielt for at [[Storbritannia]] og Italia skulle ende på forskjellig side.

Hans arbeid var intenst anledning de siste fredsdagene, mot slutten av august 1939: da løp den relativt «gamle» Attolico ustanselig mellom sin ambassade, det tyske kanselli og ambassadene til Storbritannia og Frankrike for mekling og med forslag – ofte tatt på eget initiativ – for å redde freden.

Disse initiativene for å unngå krig, i det minste for Italia, utløste antipati og forakt mot ham hosl Hitler og Ribbentrop. Ribbentrop spurte Mussolini om å få - og fikk - ham skiftet ut; hans etterfølger i Berlin ble [[Dino Alfieri]], en mann som var mer på linje med de tyske ønsker, og hadde desidert mindre ekspertise  og klokskap enn forgjengeren.{{Tr}}