Redigerer Benjamin Wegner (avsnitt)

== Forretningsmann i Berlin ==
[[File:Edward Solly (cropped).JPG|thumb|Den engelske kjøpmannen og kunstsamleren [[Edward Solly]], Wegners tidlige forretningspartner og mentor]]

I 1819 forlot han fødebyen Königsberg og dro til [[Berlin]]. Etter et opphold i [[London]] slo han seg i 1820 igjen ned i Berlin, der han etablerte egen agenturforretning innen den [[Britisk–baltisk trelasthandel|baltisk–britiske trelasthandelen]] og kornhandelen, dvs. i storeksport av trelast og korn fra Østersjøområdet til England. Han fikk et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som var det ledende engelske firma som var aktivt i import av tømmer fra østersjølandene og som ble ledet av [[Isaac Solly]]. Videre fikk han et nært samarbeid med Isaacs bror [[Edward Solly]], som også bodde i Berlin og som var en av Europas fremste kunstsamlere på denne tiden, og opptrådte regelmessig som representant for både firmaet Isaac Solly and Sons og for Edward Solly i forretninger. Wegner fikk også et nært samarbeid med handelshuset Gebrüder Benecke i Berlin og spesielt dets leder [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]], et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Ingerid Hagen skriver at «som Wilhelm Christian Benecke vanket Edward Solly sammen med kongelige og andre personer som tilhørte Berlins mest fornemme kretser. Flere prøyssiske ministere samt den prøyssiske kronprinsen var nære venner og bekjente av ham.»<ref>Hagen (2022) s. 23</ref>

Det var antagelig det nære forholdet til Isaac og Edward Solly og Solly-firmaets dominerende stilling i britisk handel med Østersjøregionen som gjorde at Benjamin Wegner som 25-åring, uten noen spesielt privilegert familiebakgrunn eller større formue, i 1820 var blitt en del av Berlins høysosietet. Det er mulig han ble kjent med Solly-firmaet under oppholdet i London eller allerede kjente til firmaet fra sitt arbeid i Königsberg, og at han reiste tilbake til Berlin med tanke på å representere firmaet i den da fremvoksende prøyssiske hovedstaden. Det er også tenkbart at han dro til London etter å ha etablert kontakt med brødrene Solly. Edward Solly bodde tidlig på 1800-tallet i Danzig, og flyktet da byen ble inntatt av franskmennene til Königsberg, der han fikk et nært forhold til den prøyssiske regjeringen og kongehuset som holdt til i byen i perioden 1808–1809.<ref>{{cite book |last=Skwirblies |first=Robert |author-link= |date=2016 |title=Altitalienische Malerei als preußisches Kulturgut: Gemäldesammlungen, Kunsthandel und Museumspolitik 1797–1830|chapter=Edward Solly und seine Berliner Gemäldesammlung
 |url= |location= |publisher= Walter de Gruyter |page= |isbn= 9783110430714}}</ref> Det er dermed fullt tenkelig at Wegner ble kjent med Edward Solly allerede i ungdomsårene som handelslærling i Königsberg.

===Sollys kunstsalg===
[[File:Petrus Christus - Portrait of a Young Woman - Google Art Project.jpg|thumb|«Portrett av en ung dame» av [[Petrus Christus]], et av maleriene i Solly-samlingen som Wegner forhandlet frem en avtale om salg av til den prøyssiske kongen]]

Som Edward Sollys representant og fullmektig forhandlet Wegner i perioden 1820–1821 frem avtalen med den prøyssiske kongen om overtagelse av Sollys kunstsamling på rundt 3000 malerier. Solly hadde i den kaotiske tiden under og etter Napoleonskrigene bygget opp Europas største private malerisamling, særlig av italienske og nederlandske mestere fra renessanse og tidlig nytid, og salget var uten tvil et av historiens største kunstsalg. På grunn av sine økonomiske problemer rundt 1820 følte Solly seg tvunget til å selge samlingen. Forhandlingene ble ført av Wegner og Benecke, delvis med [[Karl August von Hardenberg|fyrst Hardenberg]] og delvis med kong [[Fredrik Vilhelm III av Preussen|Fredrik Vilhelm III]] direkte.<ref name=Hagen25>Hagen (2022) s. 25</ref> 677 malerier ble deretter gitt av kongen til [[Gemäldegalerie (Berlin)|Gemäldegalerie i Berlin]], og dannet kjernen i galleriets samling da det åpnet på [[Museumsinsel]] i 1830. Salgssummen var 500&nbsp;000 [[reichsthaler]]; «til sammenligning var hele det prøyssiske statsbudsjettet for året 1820 på 15 millioner reichstaler. Ifølge kunsteksperter skal visstnok salgssummen likevel bare ha vært halvparten av hva Sollys samling i virkeligheten var verdt».<ref name=Hagen25 />

Samlingen omfattet malerier av [[Tizian]], [[Rafael]] (maleriet kalt «Solly-Madonna», etter Edward Solly), [[Rembrandt]], elever av [[Leonardo da Vinci]], [[Jan van Eyck]], [[Jan Gossaert]], [[Petrus Christus]], [[Pieter Brueghel den yngre]], [[Lucas Cranach den eldre]], [[Lucas Cranach den yngre]], [[Hans Holbein den yngre]], [[Nicolas Poussin]], [[Jacopo Bellini]], [[Giovanni Bellini]], [[Fra Angelico]], [[Lorenzo Costa]], [[Andrea del Castagno]], [[Annibale Carracci]], [[Sandro Botticelli]], [[Paris Bordone]], [[Francesco Francia]], [[Bernardo Daddi]], [[Paolo Uccello]], [[Giorgio Vasari]], [[Piero di Cosimo]], [[Luca Signorelli]], [[Parmigianino]], [[Giotto]], [[Vittore Carpaccio]] og mange andre. Noen av kunstnerne var kjente navn allerede på den tiden, mens andre – som Giotto, Botticelli, Jan van Eyck og Jan Gossaert – på den tiden var lite kjente, men siden har økt i anseelse. 200-årsjubileet for kjøpet ble i 2021/2022 markert med en egen utstilling i Gemäldegalerie, og en katalog som diskuterte samlingens opprinnelse og forhandlingene om kjøpet av den.<ref>{{Kilde www  |url =https://www.smb.museum/en/exhibitions/detail/the-solly-collection-1821-2021/ |tittel =The Solly Collection, 1821–2021: Founding the Berlin Gemäldegalerie |besøksdato = 2022-05-20 |utgiver =Staatliche Museen zu Berlin |dato = }}</ref><ref>{{cite book |last1=Rowley |first1=Neville |title=The Solly Collection 1821–2021: Founding the Berlin Gemäldegalerie |date=2021 |publisher=Deutscher Kunstverlag |isbn=9783422986640}}</ref>

===Med blikk mot Norge===
Wegners forretningspartner Benecke fattet i 1820 interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med [[Herman Wedel-Jarlsberg]] Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.<ref name="Roede" /> Statslånet bidro til at de tre forretningspartnerne Wegner, Solly og Benecke i 1821 vendte oppmerksomheten mot Norge. I november 1821 skriver den jevnaldrende vennen og London-kjøpmannen Isaac Solly Lister (1795–1862), en nevø av Isaac og Edward Solly, til Wegner og foreslår at de skal bli partnere i et forretningsforetagende i papirindustrien i Stettin, men Wegner avslår. Han er på det tidspunktet klar for å reise til Norge på vegne av Edward Solly og Benecke.<ref name=Steinsvik126>Steinsvik (2000) s. 126</ref>