Redigerer Benito Mussolini (avsnitt)

== Tidlig politisk virke ==
=== Medlemskap i sosialistpartiet ===
I Forlimpopoli meldte han seg inn i [[Det italienske sosialistparti]] (''Partito Socialista Italiano'') i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer.<ref>Grolier encyclopedia: [http://www.grolier.com/wwii/wwii_mussolini.html Benito Mussolini]   {{Wayback|url=http://www.grolier.com/wwii/wwii_mussolini.html |date=20080205165430 }} Grolier.com</ref><ref>Living History 2, Chapter 2: ''Italy under Fascism'' – ISBN 1-84536-028-1</ref> Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, [[Legnano]], [[Tolentino]], [[Ancona]] og [[Castelnuovo Scrivia]]. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som ''sostituto aiutante'' (hjelpelærervikar), men det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i [[Pieve Saliceto]] i kommunen [[Gualtieri]], den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.

=== I radikale kretser i Sveits ===
Han dro i 1902 til [[Sveits]] først til [[Lausanne]]. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.{{tr}}

Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i [[Bellinzona]] og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige [[Sveits' kantoner|kanton]] [[Ticino]] hjalp ham med å holde seg skjult.{{tr}}

Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som [[Giacinto Menotti Serrati]] og [[Angelica Balabanoff]]; sistnevnte var en av [[Lenin]]s medarbeidere. Hun lærte ham mer om [[marxismen]] og underviste ham i [[tysk]], og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.{{tr}}

Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen [[Vilfredo Pareto]] ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne.<ref>Pierre Milza og Serge Berstein: ''Le fascisme italien, 1919-1945'', Le Seuil, 1980, s. 92</ref> Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.{{tr}}

I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet ''«Proletario»'', og ble korrespondent for [[Milano]]avisen ''«l'Avanguardia socialista»''. Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den [[positivisme|positivistisk]] pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av [[Arturo Labriola]].{{tr}}

Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept.<ref>Emilio Gentile: ''Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925'', Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996, s. 67</ref> Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.

Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og [[Friedrich Engels]], men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og [[Immanuel Kant]].{{tr}}

Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med [[Buddha]]. Etter diskusjoner med den italienske [[Metodisme|metodistiske]] pastor [[Alfredo Taglialatela]] kom han til negativ konklusjon angjeldende [[Gud]]s eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning.{{tr}} Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, ''«L'uomo e la divinità: Dio non esiste»'' («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.{{tr}}

Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i [[Madagaskar]], ta arbeid for en sosialistisk avis i [[New York]], eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten [[Vermont]].{{tr}}

=== Gjenkomst til Italia ===
[[Fil:Bersaglier.jpg|thumb|En ''[[bersaglieri|bersagliere]]'' cirka anno 1900]]
I november [[1904]] ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, [[Umberto II av Italia|Umberto]], utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. [[bersaglieri]]regiment i [[Verona]]. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905, slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.{{tr}}

Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i [[Tolmezzo]] ([[Friuli]]), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.{{tr}}

På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i [[Oneglia]] på [[den italienske riviera]], der han etter et språkkurs i [[Bologna]] hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.

I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen ''La Lima''. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel [[heresi|heretiker]]), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen [[Giovanni Giolitti|Giolitti]] og kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.{{tr}}

Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengslet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i [[Meldola]].

I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en [[trattoria]] som han hadde kalt ''Il bersagliere'', og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. I denne perioden publiserte Mussolini i ''Pagine libere'' (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i [[Lugano]] og redigert av [[Angelo Oliviero Olivetti]]) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.

=== Opphold i Trient ===
Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i [[Trento]] (Trient), som den gang tilhørte det [[østerrike|østerrikske]] [[Tirol]]. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med [[Trieste]] var byen blitt et fokus for den italienske [[irredentisme|irredentist]]bevegelse.

I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad ''L'Avvenire del Lavoratore''. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med [[Alcide De Gasperi]], redaktør for det katolske tidsskriftet ''Il Trentino''.

Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet ''Il Popolo''.  Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, [[Cesare Battisti]]. Han var irredentist som kjempet for [[Trentino]]s løsrivelse fra [[Østerrike]] og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.

Mussolini provoserte både sosialistene, kirken og myndighetene. I ''Il Popolos'' spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet «den hellige fra Susà», etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble senere utgitt som boken ''La santa di Susà.''

Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt frilynt historisk føljetongroman ''Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo'' («Claudia Particella, [[Carlo Emanuele Madruzzo|kardinal Madruzzos]] elskerinne»). Vel var kardinalen en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.

Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i [[Rovereto]] etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot [[habsburgerne]]s styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì.<ref>Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York 1964, s. 43</ref>

=== Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia ===
Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, [[Partito Socialista Italiano]] (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen [[Forlì]] (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet ''L'idea socialista'', som han gav det nye navnet ''La Lotta di Classe'' («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.{{tr}}

Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.{{tr}}

Den 17. januar begynte han å kohabitere med [[Rachele Mussolini|Rachele Guidi]], datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap»<ref>Kirkpatrick, s. 45.</ref> Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.

Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet ''Soffitta''. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.

Den 1. september 1910 ble datteren [[Edda Mussolini|Edda]] (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.

Den 29. september 1911 brøt [[den italiensk-tyrkiske krig]] ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene [[Kyrenaika]] og [[Tripolitania]] i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen [[Giovanni Giolitti|Giolittis]] afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere [[Italias flagg|den italienske trikolor]] over en møkkahaug.<ref>Mack Smith: ''Storia d'Italia'', Laterza, 1973</ref> I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini  sammen med sin republikanske venn [[Pietro Nenni]] med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i  sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i [[Bologna]] straffen til fem og en halv måned, og den  12. mars slapp han fri.

Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist [[Olindo Vernocchi]]:
{{Sitat|Fra i dag av er du, Benito, ikke bare representanten for Romagnas sosialister, men ''il duce'' for alle revolusjonære sosialister i Italia.<ref>Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York, 1964, s. 49</ref>}}
Dette synes å ha vært første gang han ble kalt ''il Duce'' (lederen, føreren); han var altså sosialistisk ''Duce'' før han ble fascist.

Under sosialistpartiets kongress i [[Reggio Emilia]] i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne ([[Leonida Bissolati]], [[Ivanoe Bonomi]], [[Angiolo Cabrini]] og [[Guido Podrecca]]) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under [[Leonida Bissolati]] det nye [[Partito Socialista Riformista Italiano]]).<ref>Kirkpatrick, s. 47</ref>

Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia.<ref>Kirkpatrick, s. 51</ref> Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens [[maksimalisme|maksimalister]]. Han begynte å skrive i [[Paolo Valera]]s tidsskrift ''«Folla»'', under psevdonymet «det søkende menneske».

I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for ''Avanti!,'' som ble redigert og utgitt fra [[Milano]]. Opplaget steg nå svært raskt fra 20&nbsp;000 til 100&nbsp;000 eksemplarer.

I  november 1913 startet Mussolini tidsskriftet ''Utopia;'' navnet var inspirert av [[Thomas More]]s verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som [[Georges Sorel]]s [[syndikalisme]] hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels ''Réflexions sur la violence'' skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske [[Kohort (avdeling)|kohorters]] disiplin, kollektive energi, massenes makt»<ref>A. James Gregor: ''The Ideology of Fascism: The Rationale of Totalitarianism'', New York:Free Press, 1969, s. 116</ref> Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av [[1400-tallet|det 15. århundre]], en ''[[condottiere]]''. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».<ref>Kirkpatrick, s. 159</ref>

Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken ''Giovanni Huss il veridico'' («[[Jan Hus]] den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i [[Konstanz]] i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.

Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i [[Ancona]] i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med [[Giovanni Zibordi]] fikk han gjennom et vedtak om at [[frimureri]]et var uforenlig med sosialismen.

Som en av samtidens sosialister uttrykte det:
{{Sitat|Denne unge revolusjonære er nå Det sosialistiske partiets hjerte og hjerne. Blant massene, men særlig den nye generasjon funksjonærer … er han som taler og skribent den som de fleste skatter, tilber og etterligner. Under sosialistkongressen i Ancona var hans vilje lov, og hans autoritet som en diktators…|Ivanoe Bonomi (en av de ekskluderte fra PRI, en sosialist som ikke var blant Mussolinis tilhengere)<ref>Giorgio Pini / Duilio Susmel: ''Mussolini l'uomo e l'opera'', Firenze, 1953, s. 229</ref>}}

Den  9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under ''den røde uke'', en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene.

Men så brøt [[første verdenskrig]] ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med [[sosialistisk internasjonalisme|den sosialistiske internasjonalisme]]. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk ''nasjonalisme''. Overfor [[Cesare Battisti]] uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av ''[[Risorgimento]]'' hadde begynt på.<ref>Kirkpatrick, s. 58</ref>

Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom [[Filippo Naldi]], som var redaktør av den ledende [[Bologna]]avisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!.<ref>Claudio Mussolini: «Grande guerra, la verità su Mussolini interventista», i '[[Corriere della Sera]]'', 2. juli 2002, s. 35</ref> Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.<ref>Valerio Castronovo og andre: ''La stampa italiana nell'età liberale'', Laterza, 1979, s. 248.</ref>

Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen  ''Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante'', ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.

Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på [[Trippelententen]]s side fra 1915 av.

Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914.<ref>Kirkpatrick, s. 69</ref> Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.

=== Politisk utvikling ===
Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under [[første verdenskrig|verdenskrigen]] og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel [[Trentino]]) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.

Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske [[Unione Sindacale Italiana]]; [[Syndikalisme|syndikalister]] anført av [[Filippo Corridoni]] brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' (FAR – ''Den revolusjonære aksjons knipper''). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.

Videre kunne Mussolini støtte seg til [[Libero Tancredi]]s [[anarkisme|anarkister]], på  [[Irredentisme|irredentister]] som [[Cesare Battisti]], og på ''Associazione Nazionalista Italiana''. Også det patriotiske ''Partito Socialista Riformista Italiano'' under [[Leonida Bissolati]] og millionæren [[Filippo Tommaso Marinetti]], grunnleggeren av [[futurismen]], var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet ''Lacerba'' for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.

Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i [[London]] ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot [[Østerrike-Ungarn]].

Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske [[proletariat]] – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte.{{efn|Mussolinis krigsopplevelser er skrevet ned i boka ''Mine krigsdagbøker'', men i den norske oversettelsen fra 1943, det vil si okkupasjonstiden, er feilaktig oversatt da alle de stedene hvor Mussolini skrev «det italienske folk» er dette byttet ut med «den italienske rase», «rasen» osv. I virkeligheten var ikke Mussolini noen rasepolitiker; han fant den tyske nasjonalsosialistiske rasismen for primitiv.}} Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august  1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.

I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, [[Vittorio Mussolini|Vittorio]]. To måneder etter meddelte [[Ida Dalser]] ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito.<ref>Kirkpatrick, s. 73.</ref> (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)

Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den [[jøder|jødiske]] [[intellektuell]]e Margherita Sarfatti,{{tr}} som i 1925 utgav boken ''The life of Benito Mussolini'' og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk [[rabbiner]] som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.

I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved [[Flitsch]]/[[Tolmin|Tolmein]] («[[Caporetto-offensiven]]») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (''Biennio rosso'') å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra [[arditi]]ene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (''Squadristi'') med finansiering fra industri- og landeiere.

Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og [[marxisme|marxistenes]] rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. [[Nasjonalsyndikalisme|Nasjonalsyndikalistene]] ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.

Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover. 
 
[[Fil:Mussolini1.gif|thumb|Mussolini talte ikke bare med munnen!]]
Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som [[Fasci Italiani di Combattimento|Fasci di combattimento]] (''kampforbund''). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, ''quadrumviratet'' [[Italo Balbo]], [[Michele Bianchi]], [[Cesare Maria De Vecchi]] og [[Emilio De Bono]] en høy grad av selvstendighet.

=== Fascistpartiet === 
Kort etter opprettelsen av ''Fasci di combattimento'' fulgte grunnleggelsen av [[Partito Nazionale Fascista|Fascistpartiet]]. I dette partiet ble opptatt Marinettis [[Det futuristiske parti|Futuristiske parti]]. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning. 
{{Sitat|Jeg hadde den gang ikke noen doktrine i tankene  ... Min personlige doktrine var selv på dette tidspunkt ennå ikke blitt til en ren aktivistisk doktrine.|Mussolini om sitt program:<ref>Benito Mussolini: ''The Political and Social Doctrine of Fascism'', London, 1933. Det dreier seg om en engelsk oversettelse av en leksikonartikkel som Mussolini skrev i 1932 for ''[[Enciclopedia Italiana]]''.</ref>}}
Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:

* Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner.
* Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur.
* Avskaffelse av verneplikten.
* Avskaffelse av adelstitlene.
* En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer».
* Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere.
* Innføring av minstelønn.
* Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter.
* Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid.
* Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer.
* Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår».
* Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer.
* Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene.
* En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt.
* Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.

I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.

De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en [[Proletariat|proletarisk]] revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. ''Fasci di combattimento'' vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20&nbsp;000 til nærmere 200&nbsp;000. Etter ''biennio rosso'' fulgte «to svarte år» (''Biennio nero'').

Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og [[korporativisme|korporativistene]] på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for ''arbeidsgiver''ne, arbeiderne, staten og [[konsument]]ene er likt representert.

Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.

Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «''Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power''». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i ''[[Enciclopedia Italiana]]'' fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, [[Giovanni Gentile]]. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse<ref>Benito Mussolini: «The Doctrine of Fascism», Firenze: Vallecchi Editore, 1935</ref> av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.

Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.

Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave [[Leo XIII]]s encyklika ''[[Rerum Novarum]]'' av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave [[Pius XI]] med sosialencyklikaen ''[[Quadragesimo Anno]]'' (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et ''korrektiv'' til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.

Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i [[Italia]]. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk [[revolusjon]] etter [[Lenin]]s modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.