Redigerer Bekker i Oslo (avsnitt)

== Veien mot et forbud ==
På 1960-tallet var det forurensningen i Oslo høy. Biltrafikken stod for en stor andel. Støy var også et problem. Det samme var [[vannforurensning]]en. [[Oslofjorden]] og byens vassdrag mottok kloakk fra nye boligområder og industri fra mange ukontrollerte utløp. Et mindretall i Bystyret ønsket på 1960-70-tallet et forbud mot bekkelukkinger.<ref name=":1" /> Flere i denne gruppen startet i år 2000 [[Oslo Elveforum]]. I dag støtter forumet opp om kommunens arbeid med å skape dagens ́blågrønne byrom .

I 1971 diskuterte Bystyret bekker. [[Boris Hansen]] (Ap) hadde framsatt et forslag om å bevare flest mulig av byens bekker. [[Odd Wivegh]] (Ap) redegjorde for hvilke utfordringer de vil støte på hvis bekkene skal bevares. Ifølge Wivegh var det en sterk opinion til stede blant folk i enkelte av områdene som de gjenværende bekkene rant gjennom. Wivegh påpekte at argumentene mot å bevare en åpen bekk ville være at bekkene utgjorde en fare for småbarn. Bekkene var ofte fylt av søppel, kloakk, rotter og annen elendighet. En av disse bekkene var Hovinbekken, som hver høst fylte nærliggende boliger med kloakkholding flomvann.

I Oslo i 1974 ble det igangsatt overvåkning av de viktigste vassdragene, og i 1980 startet et samlet overvåkningsprogram for vassdrag.<ref name=":0" /> I 1977 ble Vannverngruppa opprettet. Denne gruppa utarbeidet et prinsipprogram for vern av elver, bekker og vann, vedtatt i 1982. I 1985 vedtok Bystyret i en vedtekt til plan- og bygningsloven at de ikke ønsket bekkelukkinger, men den ble ikke stadfestet av Miljøverndepartementet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Forvaltning av Oslos byvassdrag|publikasjon=VANN|url=|dato=2001|forfattere=Sandaas, Kjell|via=|bind=|hefte=2|sider=|sitat=}}</ref> Et endelig forbud mot bekkelukkinger kom med Grøntplan i 1993.