Redigerer Basileios I (avsnitt)

== Regjeringstiden ==
Basileios I innledet en ny tidsalder i østromerriket, det såkalte [[makedonske dynasti]] som han grunnla. Under dette dynastiet ekspanderte riket territorielt, og Bysants ble den dominerende europeiske makten i det østlige [[Middelhavet]].

Det er bemerkelsesverdig at Basileios I ble en så dyktig og respektert monark i 19 år til tross for manglende formell utdannelse og liten militær og administrativ erfaring. Han hadde dessuten vært en begunstiget følgesvenn til en utsvevende monark og hadde kommet til makten gjennom planlagte drap. At det ble liten politisk reaksjon på drapet på Mikael III kom sannsynligvis av at han var lite populær blant byråkratiet i Konstantinopel på grunn av sin manglende interesse for det administrative arbeidet. Gjennom sin manglende interesse for religion hadde Mikael også mistet oppslutning blant folket. Basileios viste handlekraft med en gang han fikk makten, og han viste også sin utilslørte religiøsitet ved å vie sin krone til [[Jesus Kristus]]. Han opprettholdt sin konvensjonelle fromhet og ortodoksi i hele sin regjeringstid<ref>Finlay, s. 214-215</ref>

[[File:Basil I (867-886) from the Chronikon of Ioannis Skylitzes.jpg|thumb|right|Basileios I på hesteryggen]]

=== Innenrikspolitikk ===
For å sikre sin familie den videre retten til tronen utnevnte Basileios I sin eldste sønn Konstantin (i 869) og sin andre sønn Leo (i 870) til medkeisere.

På grunn av det store lovarbeidet som Basileios gjennomførte blir han sammenlignet med [[Justinian I den store]] som utarbeidet lovsamlingen [[Corpus Juris Civilis]] på 530-tallet. Basileios’ lover, som bygde på de justinianske lovene ([[Corpus juris civilis]]), ble samlet og fullført av hans sønn Leo VI i [[Basilika (lov)|Basilika]] som består av 60 bøker og mindre juridiske håndbøker kjent som [[Eisagoge]]. Basilika var gjeldende lov i østromerriket helt fram til [[Det osmanske rike]]s erobring av Konstantinopel i 1453. Egentlig var lovrevisjonen påbegynt allerede under caesar Bardas som ble drept av Basileios<ref>Finlay, s. 221-226</ref>. Basileios’ finansielle politikk blir omtalt som forsvarlig. Basileios igangsatte også et omfattende byggeprogram i Konstantinopel som ble kronet med byggingen av [[Nea Ekklesia]]-katedralen.

Basileios’ kirkepolitikk var preget av gode relasjoner til pavekirken i [[Roma]]. En av hans første handlinger som keiser var å avsette [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriarken av Konstantinopel]], patriark [[Fotius I av Konstantinopel]] og gjeninnsette hans rival [[Ignatius av Konstantinopel]] som hadde støtte fra pave [[Adrian II]]<ref name="Treadgold, s. 455"/>. Basileios hadde imidlertid ikke til hensikt å gi etter for Roma fullstendig. Avgjørelsen fra [[Boris i av Bulgaria]] om å legge den bulgarske kirken under patriarken av Konstantinopel var et tilbakeslag for Roma som hadde håpet å sikre seg direkte innflytelse der. Da Ignatius døde i 877 ble Fotios patriark igjen, og dette førte til større avstand til Roma uten at det kom til noe formelt brudd. Dette må imidlertid sees på som en av de hendelser som førte fram mot [[Det store skisma 1054|det store skisma]] som delte den kristne kirken i en [[Den ortodokse kirke|ortodoks]] og en [[Den katolske kirke|romersk-katolsk]] kirke i 1054.

=== Utenrikssaker ===
Keiser Basileios’ regjeringstid var preget av en vanskelig krigføring mot [[paulisianerne]] under ledelse av Chrysocheir som hadde tilhold i Divriği (historisk kjent som Tephrike). Paulisianerne var allierte med araberne og angrep [[Nikea]] og [[Efesos]]. Den bysantiske general Christopher beseiret paulisianerne i 872 og drepte lederen Chrysocheir. Også etter dette var det stridigheter mot araberne, men imperiet klarte å styrke sin østgrense i perioden. Øya [[Kypros]] ble gjenerobret, men bare for en periode på syv år.

Basileios var den første keiser siden [[Konstans II]] (som regjerte 641-668) som tok initiativ til å gjenopprette østromerrikets makt også i vesteuropa. Basilios allierte seg med den italienske keiser [[Ludvig II av Italia|Ludvig II]] mot araberne og sendte en flåte på 139 skip for å fjerne araberne fra [[Adriaterhavet]]. Med bysantisk hjelp erobret Ludvig II byen [[Bari]] på den italienske adriaterhavskysten. Denne byen ble bysantinsk territorium i 876. Den bysantinske posisjonen på [[Sicilia]] forverret seg imidlertid. I 878 ble byen [[Siracusa]] (Syrakus) erobret av araberne og lagt under emiratet Sicilia. Basileios ble tillagt en del av skylden for dette fordi han hadde beordret en del av flåten til å frakte marmor til kirkebygging i stedet. Selv om størstedelen av Sicilia ble tapt for imperiet, så styrket de sin posisjon på det italienske fastlandet. General Nikeforos Fokas den eldre lyktes i erobre byen [[Taranto]] og store deler av provinsen [[Calabria]] i Sør-Italia i 880. Fremfor alt ble bysantinernes posisjon i Adriaterhavet og også generelt i Middelhavet styrket<ref>Jenkins, s. 185-187</ref>