Redigerer Baku (avsnitt)

== Oljeutvinning ==
Økonomien i Baku er basert på [[petroleum]]. Eksistensen av petroleum har vært kjent siden det [[8. århundre]]. Fra det [[15. århundre]] ble lampeolje utvunnet fra brønner. Kommersiell utnyttelse av oljen begynte i [[1872]] og i begynnelsen av det [[20. århundre]] var Bakus oljefelter de største i verden.  Slaget om Stalingrad i [[andre verdenskrig]] ble utkjempet om kontrollen over oljen ved Baku. 50 år tidligere produserte Baku halvparten av verdens oljeforsyning. Mot slutten av det 20. århundre var store deler av landets petroleum blitt utnyttet og virksomheten foregår nå [[offshore]].

=== 1200-tallet ===
Venetianeren [[Marco Polo]] dro i 1272 ut på sin første reise til [[Kina]]. Reiseruten ble lagt om Baku og [[Georgia]] (Zorzonia), og ifølge Marcos reiseskildringer fikk han for første gang i sitt liv se en varm oljekilde. 

=== 1800-tallet ===
Allerede i 1820-årene etablerte den første, kjente «oljeindustrien» seg i Baku. Virksomheten ble kontrollert og nasjonalisert av den russiske tsaren.

Aserbajdsjans første virkelig store oljefelt, Bibi-Eybat, begynte å produsere olje i 1847, hele 12 år før den første oljebrønnen ble boret i Titusville i Pennsylvania, USA. 

Oljejegere fra Europa slapp til i regionen i 1870-årene, de moderniserte lete- og utvinningsmetodene. I 1873 var 20 [[raffineri]]er i full virksomhet. Parafinen fra Baku oversvømmet raskt det europeiske markedet, og utkonkurrerte i perioder helt importert amerikansk lampeolje. 

Det var på grunnlag av den tidlige petroleumsvirksomheten i Baku at de svenske [[Nobel]]-brøderne etablerte sin videre industriekspansjon og den franske [[Rothschild]]-familien bygget opp sitt finansimperium i 1880–1900-årene. I 1900 kom halvparten av verdens oljeproduksjon fra Baku.

=== 1900-tallet ===
Store deler av oljeproduksjons- og raffinerings-industrien ble lagt i ruiner av revolusjonære styrker anført av georgieren [[Josef Stalin]] mellom 1905 og 1920. I 1920 ble den utenlandske delen av industrien i Baku nasjonalisert og utlendingene kastet ut. 

Etter krigen ble oljeindustrien i [[Aserbajdsjan]] bygget opp igjen, og i 1965 sto SU-staten for åtte prosent av [[Sovjetunionen]]s totale oljeproduksjon. Men produksjonen avtok gradvis utover på 70- og 80-tallet og var i 1988 helt nede i 0,6 prosent av totalproduksjonen.

Flere lokale oljeselskaper slo seg i løpet av 1992 sammen og etablerte det aserbajdsjanske statsoljeselskapet som fikk navnet Socar. 

Ramme- og samarbeidsavtalene det internasjonale Azerbaijan International Operating Company, også kalt AIOC-konsortiet, inngikk med russiske [[Lukoil]] og aserbajdsjanske Socar høsten 1994, ga AIOC utvinningsrettigheter til henholdsvis 80 prosent av Chiraq- og Azeri-feltene og rundt 50 prosent av Gunashli-feltet. 
 
Det aserbajdsjanske parlamentet Milli Majlis godkjente i 1996 en tilsvarende produksjonsdelingsavtale for Shah Deniz-feltet, der [[BP]] og [[Statoil]] samlet fikk 51 prosent av petroleumsreservene. 
 
Socars egenproduksjon var i 1997 kommet opp i 200&nbsp;000 fat i døgnet. Enda en produksjonsfordelingsavtale for Bahar-feltet ble klar i løpet av året. En første tidligproduksjon av olje fra Azeri/Chirac-feltene gjennom The Northern Route Export Pipeline fra Baku til Novorossijsk ved Svartehavet i Russland, kom i gang.
 
I 1999 var Statoil i gang med ordinær oljeproduksjon, og la samtidig frem planer om å bygge en olje[[rørledning]] til [[Middelhavet]] via [[Tyrkia]]. Den 1768 kilometer lange [[Baku-Tbilisi-Ceyhan-rørledningen]] ble satt i drift i 2005.
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*