Redigerer Atmosfærisk termodynamikk (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Skew-T.gif|right|thumb|Termodynamiske diagrammer utviklet i det 19. århundre brukes fortsatt til å beregne størrelser som konvektiv tilgjengelig potensiell energi eller luftstabilitet.]]
Tidlig på [[1800-tallet]] arbeidet termodynamikere som [[Nicolas Léonard Sadi Carnot|Sadi Carnot]], [[Rudolf Clausius]] og [[Emile Clapeyron]] med å utvikle matematiske modeller som beskrev dynamikken i væsker og gasser i forbindelse med forbrenning og trykksykluser i atmosfæriske [[dampmaskin]]er. Et eksempel er [[Clausius-Clapeyron ligningen]]. I [[1873]] publiserte termodynamikeren [[Willard Gibbs]] «Graphical Methods in the Thermodynamics of Fluids».  

Dette dannet grunnlaget for teorien bak atmosfærisk termodynamikk, og de første artiklene om temaet dukket opp på 1860-tallet og omhandlet emner som tørr- og fuktigadiabatiske prosesser. I 1884 laget [[Heinrich Rudolf Hertz|Heinrich Hertz]] det første atmosfæriske termodynamiske diagrammet ([[emagram]]). Pseudo-adiabatiske prosesser ble først nevnt av [[Wilhelm von Bezold|
von Bezold]] som beskrev luft som blir hevet, utvider seg, blir avkjølt og til slutt danner [[nedbør]]. I 1888 publiserte han arbeidet sitt «Om termodynamikken i atmosfæren»
 
I 1911 publiserte [[Alfred Wegener]] boka «Thermodynamik der Atmosphare», og fra dette tidspunktet utviklet den atmosfæriske termodynamikken seg til å bli en egen gren innen vitenskapen. I dag er atmosfærisk termodynamikk en svært viktig del av [[værvarsling]].