Redigerer Astypalaia (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:IMFJ Astypalea 2006 1.jpg|thumb|left|Astypalea, utsyn over Kora]]
[[Fil:Astypalaia (town).jpg|thumb|right|Utsikt over Astypalaia og dens festning]]
[[Fil:0081 Astipalaia Blick uber Scala.jpg|thumb|right|Utsyn over Skala, havnen til Kora]]
Navnet på øya er avledet fra den [[Myte|mytiske]] figuren Astypalaia. Hun hadde et forhold til havguden [[Poseidon]] og hadde to sønner med ham, i henhold til [[gresk mytologi]]. Poseidon forførte henne i form av en havpanter.<ref> Stoll, Heinrich Wilhelm (1886): «Astypalaia» i: Roscher, Wilhelm Heinrich (red.): ''Ausführliches Lexikon der griechischen und römischen Mythologie''. Bind 1,1, Leipzig, s. 663 ([http://www.archive.org/stream/Roscher/Roscher1AH#page/n342/mode/1up digitalkopi]).</ref><ref> [http://www.theoi.com/Gallery/Z2.6.html Europa & The Bull, Astypalaia & The Sea-Panther] </ref> Men navnet kan bety «gamlebyen» i henhold til [[gammelgresk]]e ἄστυ, «by». I den østlige delen av øya, særlig i bukten Vathy, er bosetninger fra [[Kykladisk sivilisasjon|kykladisk kultur]] avdekket. I den vestlige delen er det funnet [[Mykene|mykenske]] gravkamre. Senere ble øya bosatt av grekere fra [[Megara]]. Dens konstitusjon og bygninger er kjent fra tallrike inskripsjoner. Astypalaia deltok i [[det athenske sjøforbundet]]. Øyas polis var lokalisert på stedet for dagens Kora (også skrevet Chora). I [[antikken]] var øya kjent for sin overflod med fisk. De [[Det romerske keiserrike|romerske keiserne]] anerkjente øya som en fristat (se nedenfor).

I [[senantikken]] og [[tidlig middelalder]] tilhørte øya [[Det bysantinske rike]] fram til [[1207]] da den i kjølvannet av [[det fjerde korstog]] ble underlagt som [[Føydalisme|føydalt]] [[len]] av familien Querini fra [[republikken Venezia]], noe som varte fram til [[1522]]. Queriniene bygde en festning som fortsatt står og la navnet på øya til sitt familienavn som ble ''Querini Stampalia''. I [[1522]] ble den erobret av det [[muslim]]ske [[Det osmanske rike|osmanske rike]] som besatte øya fram til [[1912]], kun med to avbrytelser: fra 1648 til 1668 under Kretakrigen da den var okkupert av Venezia, og fra 1821 til 1828 hvor øya deltok i [[den greske selvstendighetskrigen]] for å kaste av seg det osmanske åket.

Den ble okkupert på nytt av osmanerne i 1828 inntil den 12. april 1912 da øya under [[den italiensk-tyrkiske krig]] gikk fra vondt til verre ved å bli okkupert av [[Italia]]. Den italienske marine, ''Regia Marina'', gikk i land på øya, og den ble den første av de greske øyene i Dodekanesene som ble okkupert av italienerne. Derfra dro italienerne videre til [[Rhodos]] og gjorde landgang om natten mellom 3. og 4. mai.<ref> Bertarelli, 161</ref> Øya ble underlagt Italia fram til slutten av [[den andre verdenskrigen]] da [[Storbritannia|britene]] frigjorde den og hadde den under midlertidig administrasjon inntil øya ble sammen med resten av Dodekanesene gjenforent med Hellas i [[1947]].

=== Avtalen med Roma ===
Teksten for Astypalaias avtale med [[Roma]], gjort i 105 f.Kr., har overlevd ved at den var nedskrevet på et monument som ble avdekket av arkeologer.<ref> Den fulle teksten er formidlet i Sherk, Robert K. (1984): [http://books.google.no/books?id=PnP7LdsgrIoC&printsec=frontcover&dq=Rome+and+the+Greek+East+to+the+Death+of+Augustus&hl=no&sa=X&ei=b3OZUYyvM4ek4ASPmIC4DQ&redir_esc=y ''Rome and the Greek East to the death of Augustus''], Cambridge University Press, s. 57-58</ref>

Hovedtrekket i avtalen er den formelle antagelsen av fullstendig likhet mellom Roma og Astypalaia. Øyboerne skulle ikke gi støtte til romernes fiender eller tillate at slike fiender passerte gjennom deres område eller områder under deres kontroll, og likeledes skulle ikke romerne gi støtte til Astypalaias fiender, eller tillate at slike fiender passerte gjennom deres område eller områder under deres kontroll. I tilfelle av angrep på Astypalaia, skulle romerne komme øya til unnsetning, og i tilfelle ved angrep på Roma skulle Astypalaia komme til unnsetning. Og videre.

Om ingen annen historisk vitnemål hadde blitt bevart, ville funnet av denne teksten muligens ha ført til slutningen om at Roma og Astypalaia var to stater av lik størrelse og makt. Faktum er, selvfølgelig, at det er mengder av vitnemål som viser at på den tiden da denne avtalen ble inngått var Roma allerede en stormakt som dominerte Middelhavet mens Astypalaia var en svært liten politisk og militær makt i denne som i alle andre historiske epoker. Det faktum at Roma behold avtalens form, om enn ikke dens substans, om likhet er en antydning til romerske politikken overfor alle grekere på denne tiden. Avtalen som romerne ga Astypalaia var således ikke unik, men en standardform, selv om antatte andre avtaler med greske byer ikke har blitt bevart.