Redigerer Arbeiderklasse (avsnitt)

==Begrepet arbeiderklasse hos Marx og hans elever==
I [[marxisme|marxistisk]] litteratur brukes begrepet ''arbeiderklasse'', eller ''proletariat'', om den gruppen av lønnsarbeidere som [[utbytting|utbyttes]] og som skaper [[merverdi]] som tilfaller den herskende klassen under [[kapitalismen]], [[borgerskapet]]. En arbeider er en person som i hovedsak lever av å selge sin arbeidskraft, av lønnsarbeid.

Det kan altså godt være andre som er fattigere enn ''arbeiderklassen'', for eksempel småbønder med lite jord, fiskere med en liten båt, småhandlere som lever av en kiosk som familien jobber i, eller liknende. De har likevel eiendom, og regnes i marxistisk forstand som tilhørende forskjellige ''mellomlag'' eller eventuelt ''halvproletariat'', hvis de en del av tida si lever av reint lønnsarbeid (for eksempel jobber på småbruk eller i fiske en del av året, men tar sesongarbeid i veivesenet en tid hvert år.)

Det kan for eksempel gjelde en del ''intellektuelle'' hvis de får ekstra betalt ut fra utdannelsen sin. (Da har de noe annet enn bare arbeidstida å selge, nemlig også ekstra ''kunnskap''). Dette forutsetter at kunnskapen ikke er tilgjengelig for alle. For eksempel kunne det i industriens barndom være mulig å tjene ekstra på å være skrivekyndig. I samfunn der de aller fleste kan skrive, kan ingen få betalt ekstra for den kunnskapen.

''Arbeidsledere'' som får ekstra betalt for å ta ansvar for en høyere post i det hierarkisk organiserte arbeidet i en fabrikk eller på et kontor, vil ofte ikke regnes som egentlige ''arbeidere''. Tiggere, prostituerte, fattige kriminelle osv. vil i tradisjonell marxistisk analyse ikke regnes til ''arbeiderklassen'', fordi de ikke lever av å selge ''arbeidskraft'' i vanlig forstand. Marx definerte dette ikke som en egentlig ''klasse'', men som et ''sjikt'' som han plasserte ''under arbeiderklassen'' og ga navnet ''filleproletariatet'' (tysk ''lumpfenproletariat'').

I fattige land der mange har vært arbeidsløse i lang tid, har store grupper av millioner av langvarig arbeidsløse eller undersysselsatte (f. eks. gatebarn, folk som overlever på en blanding av tigging, småkriminalitet og småhandel), vært regnet til filleproletariatet. I den virkelige verden vil de fleste av disse begrepene og andre klassebegrep sjelden finnes igjen i samfunnet i rein form, men opptrå i mange ''overgangsformer''.

Det egentlige proletariatet inneholder også mange forskjellige sjikt, for eksempel landarbeidere, kontor- og butikkpersonale (også kalt ''hvitsnipp-arbeidere'', på engelsk ''white collar workers''),  arbeidere i sjukehus og sosialtjenestene (i nyere tid kalt, halvt spøkefullt ''trøste og bære'' arbeidere), hushjelper og personlige tjenere, transportarbeidere osv. Hjemmeværende koner, barn og andre familiemedlemmer som blei forsørget av familiemedlemmer som var i arbeid, blei også av Marx regna til ''arbeiderklassen''.

Marx mente at den viktigste delen av arbeiderklassen er ''arbeiderne i storindustrien'', noen ganger kalt ''industriarbeiderklassen'' (på engelsk ''blue collar workers'') og ''kjerneproletariatet''. Et særlig problem det råder uenighet om er spørsmålet om ''produktive'' og ''ikke-produktive'' arbeidere. Ifølge Marx er det irrelevant hva en arbeider gjør konkret, så lenge han skaper merverdi. Flere mener imidlertid at en slik tilnærming overser den ''politiske'' betydningen av arbeiderklassen. Ifølge Marx blir denne delen av arbeiderklassen dens ''ledende'' og sterkeste del, fordi industrialiseringa samler og konsentrerer den i de sosiale og økonomiske maktsentrene.  Den blir derfor også best organisert og mest politisk bevisst. Og den naturlige lederen av de andre delene av arbeiderklassen og det arbeidende folket, både når det gjelder ''fagorganisering'' og ''politisk arbeiderbevegelse''.

Den er best istand til å slå til mot kapitalistene ved å ''streike'' under kapitalismen og ved å ''ta over de samfunnsmessige kommandohøydene'' – storindustrien, jernbanene osv. som dominerer en moderne økonomi – under ''den sosialistiske revolusjonen. Denne ledende delen av arbeiderklassen er derfor også best egna til å organisere resten av arbeiderklassen (i småbedrifter, kontor og handel, jordbruket osv) og ''det arbeidende folket'' (som bønder, fiskere, intellektuelle, småhandlende) både i klassekampen under kapitalismen og i oppbygging av sosialismen, etter revolusjonen.