Redigerer Antikkens religionskritikk (avsnitt)

== Erkjennelse og rasjonalisme ==
[[Fil:(Venice) Aristide - Francesco Hayez - gallerie Accademia Venice.jpg|thumb|Til tross for sin logikk og rasjonalisme avviste ikke Aristoteles gudene, men bidro til å svekke dem (maleri av Francesco Hayez).]]Den kritiske holdning til religion var et naturlig element i utviklingen av en rasjonalistisk [[naturfilosofi]] som søkte svaret på hva sannheten om verdens innretning var. Alle emner, også religiøse, var i denne debatten, men oppfattelsen av religionen hang i høy grad på oppfattelsen av den menneskelige erkjennelsens vesen.

Hvor Platon mente at erkjennelse av verden og dens iboende fenomener skjedde gjennom en subjektiv «gjenerindring» av tidligere opplevelser mente [[Aristoteles]] at mennesket rent faktisk har mulighet til å tilegne seg objektiv innsikt i «at» og «hvorfor» en gjenstand besitter en observert egenskap.

Aristoteles mente derfor at mennesket var i stand til [[Rasjonalisme|rasjonelt]] og [[Logikk|logisk]] at få innsikt i sannheten om verden omkring sig. Denne innsikt fant sted gjennom en [[vitenskap]]elig definisjon av det observerende på bakgrunn av almene og erkjennelsesprinsipper og logiske metoder, erkjennelse er derfor systematisk og deduktiv innsamling av kjensgjerninger og ikke lenger tilfeldige observasjoner. Det betyr at det guddommelige mistet sin betydning da åpenbaringer og overnaturlige hendelser ikke kan regnes som en ekte innsikt.<ref>Höffe, Otfried: «Aristoteles», side 67</ref>

Aristoteles trodde selv på det guddommelige idet han forklarte verdens endelige årsak som en gud som var den ubevegelige beveger som satte igang naturens prosesser. Selv om rasjonalismen ikke betydde at religionen ble avvist medførte den forandringer i periodens religiøse forestillinger. Den tradisjonelle religion ble til et primitivt motbilde på den rasjonelle filosofi. Dette førte i noen tilfeller til en total avvisning av religion, som hos eksempelvis Epikur og i Kritias drama.