Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

== Opptakten og strategiske vurderinger ==
[[Invasjonen av Polen|Tyskland invaderte 1. september 1939 Polen]] og Storbritannia under [[Neville Chamberlain]] erklærte krig mot Tyskland og [[Winston Churchill]] ble marineminister. Frankrike erklærte Tyskland krig. Krigserklæringene ble i liten grad fulgt opp av krigshandlinger (tyske og franske/britiske styrker på vestfronten unnlot i hovedsak å angripe hverandre) og [[The Phoney War]] begynte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=A Reassessment of Anglo-French Strategy during the Phony War, 1939-1940|publikasjon=The English Historical Review|doi=10.1093/ehr/119.481.333|url=https://academic.oup.com/ehr/article/119/481/333/520397|dato=2004-04-01|fornavn=Talbot Charles|etternavn=Imlay|serie=481|språk=en|bind=119|sider=333–372|issn=0013-8266|besøksdato=2020-08-06}}</ref> Det britiske marineministeriet var opptatt av forsyninger av malm fra Nord-Sverige til Tyskland og anslo at opp mot 80 % av jernmalmen ble importert fra Sverige. I midten av september 1939 diskuterte den britiske regjeringen muligheten for å stanse malmtransporten over [[Narvik]]. Churchill fikk ikke regjeringen med seg på aksjoner blant annet på grunn av norsk nøytralitet og forhandlinger om chartring av norsk laste- og tankskip.<ref name="Kersaudy" /> Vestmaktene var overbevist om økonomisk krigføring mot Tyskland og la vekt på å hindre Tyskland tilgang på kritiske råvarer som jernmalm og olje.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Patrick Salmon: Deadlock and Diversion. Scandinavia in British Strategy during the Twilight War 1939–1940|publikasjon=Historisk tidsskrift|url=https://www.idunn.no/ht/2013/03/patrick_salmon_deadlock_and_diversion_scandinavia_in_brit|dato=2013|forfattere=|fornavn=Tom|etternavn=Kristiansen|via=|serie=03|språk=no-NO|bind=92|hefte=|sider=481–486|issn=1504-2944|besøksdato=2020-09-14|sitat=Så lenge vestmaktene var overbevist om betydningen av økonomisk krigføring, ble det lagt avgjørende vekt på å nekte Tyskland vitale importvarer som jernmalm og olje. Salmon forklarer på en overbevisende måte hvordan det allerede fra september utviklet seg en komplisert vekselvirkning mellom marinestrategi og forhandlingene om handelsavtaler, mellom direkte og indirekte metoder. Da Churchill for andre gang foreslo aksjoner i norsk farvann 30. november, var det på samme regjeringsmøte som diskuterte det sovjetiske angrepet på Finland. Dermed var Norge også blitt en faktor i de vestlige militærstrategiske kalkylene i tillegg til de indirekte økonomiske.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Stormaktene, forspelet til 9. april, og May-Brith Ohman Nielsens versjon|publikasjon=Historisk tidsskrift|url=https://www.idunn.no/ht/2013/02/stormaktene_forspelet_til_9_april_og_may-brith_ohman_nie|dato=2013|forfattere=|fornavn=Olav|etternavn=Riste|via=|serie=02|språk=no-NO|bind=92|hefte=|sider=291–294|issn=1504-2944|besøksdato=2020-09-14|sitat=Vestmaktene hadde eitt sentralt krigsmål i Skandinavia, nemleg å stanse eksporten av svensk jernmalm til Tyskland. Tyskland derimot, ville okkupere heile Norge og gjere det til eit lydrike.}}</ref> 

Våren 1939 begynte det britiske marineministeriet å anse [[Skandinavia]] som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]]. Da den britiske regjeringen var motvillig til å blande seg inn i enda en konflikt på det kontinentale Europa i samme skala som den [[første verdenskrig]] overveide de å innføre en blokade for så å svekke Tyskland indirekte. Den tyske industrien var avhengig av importen av jernmalm fra gruvedriften i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen [[Narvik]].<ref name="Illustrated History">The Illustrated History of World War II. Owen Booth and John Walton. Chartwell Books, Inc. 1998. Pages 44 - 49</ref>.<ref name="Kersaudy" />{{rp|44}} Dessuten ville kontroll over norskekysten også bidra til å stramme inn blokaden av Tyskland. 

I oktober 1939 diskuterte storadmiral [[Erich Raeder]], sjef for den tyske ''[[Kriegsmarine]]'', med [[Adolf Hitler]] om faren eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Marinen argumenterte for at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia.<ref name="Illustrated History" /> Raeder argumenterte overfor Hitler med at Tyskland ville dra stor nytte av norske fjorder og dypvannshavner ved krig mot Storbritannia.<ref name="Claasen" /> På dette tidspunktet var ikke de andre grenene av ''[[Wehrmacht]]'' interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for ''Wehrmacht'' ville være en bakkeoffensiv gjennom [[Nederlandene]].

Norge var nøytralt og myndighetene la samtidig til grunn at landet ikke måtte bli involvert i krigen på tyske side mot Storbritannia.<ref name="Helle2013">Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland og Tore Grønlie (2013): ''Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager.'' Universitetsforlaget.</ref> Norske myndigheter tok fare for tysk angrep med ro særlig på grunn av antatt total britisk overlegenhet på havet. Tyskland søkte å kompensere for denne svakheten ved hemmelighold, hurtighet og overraskelse. I tiden før invasjonen pågikk det tysk rekognosering fra Skagerrak til Shetland for å holde oversikt over den britiske marinens bevegelser. Ifølge Adam Claasen gjorde alliert og norsk ledelse en feilvurdering da de antok at Tyskland ikke ville ta sjansen på en stor invasjon rett fremfor nesen på Royal Navy. Da Admiralitet mottok omfattende etterretning om tysk aktivitet før 9. april ble dette antatt som ledd i tysk forsøk på å bryte gjennom til Atlanterhavet.<ref name="Claasen" />

Både britiske og tyske skip og fly foretok krenkelser av norsk nøytralitet vinteren 1939/1940 og den engelske marinen minela norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger ([[«Altmark»]]) i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde så sent som [[8. april]], og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken fra Narvik. Dette var etter at de tyske angrepsstyrkene hadde forlatt Tyskland med kurs for Norge.

===Den svenske jernmalmen===
I 1930 eksporterte Sverige 6 millioner tonn jernmalm til Tyskland som var det klart viktigste markedet for gruvene i Nord-Sverige, eksporten til Tyskland var i 1937–1938 over 8 millioner tonn årlig noe som utgjorde rundt 70 % Sveriges malmeksport. I 1941–1944 tok Tyskland 90 % av jernmalmen fra Sverige mens det tysk kontrollert Tsjekkoslovakia tok 8–10 %. På 1930-tallet ble 70 % av malmen fra svensk Lappland eksportert via Narvik og resten via [[Luleå]]. Eksporten over Narvik utgjorde over halvparten av all svensk malmeksport. I 1933–1939 kom 40–50 % tyske malmimport fra Sverige og 20 % kom fra Frankrike, i 1940 sto Sverige for 85 % av jernmalm importert til Tyskland. Ved krigsutbruddet i 1939 mistet Tyskland tilgangen til malm fra Frankrike og Tyskland var avhengig av svensk malm inntil Tyskland erobret Frankrike sommeren 1940. Vintermånedene februar og mars 1940 falt eksporten fra Narvik markert fordi de allierte kontrollerte havet. Av Tysklands totale forbruk av jernmalm i 1933–1939 sto Sverige for 25–35 %, mens innenlands produksjon sto for 30–40 %. I 1941–1943 sto innenlands produksjon for 40–50 % av forbruket. Jernmalm ble handlet over landegrensene stort sett bare i Vest-Europa. I mellomkrigstiden var Frankrike verdens nest største produsent av jernmalm (etter USA) og eksporterte omkring en tredjedel av malmen. Storbritannia importerte 30 % av eget forbruk og Tyskland importerte 70 %. Sverige var etter Frankrike den nest største malmeksportøren i Europa, dernest var Spania en betydelig eksportør. I krigsårene fra 1940 tok Tyskland 90 % av svensk jernmalm. I krigsårene gikk 70–90 % den svenske malmen via Luleå, mot rundt 30 % før krigen, noe som ifølge Karlbom betyr at utskiping via Narvik var avgjørende for tysk import av svensk malm.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Sweden's iron ore exports to Germany, 1933–1944|publikasjon=Scandinavian Economic History Review|doi=10.1080/03585522.1965.10414365|url=https://doi.org/10.1080/03585522.1965.10414365|dato=1965-01-01|fornavn=Rolf|etternavn=Karlbom|serie=1|bind=13|sider=65–93|issn=0358-5522|besøksdato=2020-09-14}}</ref>

=== Britiske og franske planer for Norge ===
{{Utdypende artikkel|Plan R 4}}
[[Fil:Lapland1940.png|thumb|Brorparten av jernmalmtransporten fra gruvene i [[Kiruna]] og [[Malmberget]] gikk med tog til [[Narvik]], for så videre med båt langs norskekysten til Europa.]]
I slutten av november foreslo [[Winston Churchill]], nyutnevnt marineminister, å minelegge norsk farvann for å stoppe malmtransporten langs kysten effektivt. Dette ville tvinge jernmalmtransporten til å seile gjennom internasjonalt farvann i Nordsjøen hvor marinen kunne forby dem å fortsette transporten av jernmalm til Tyskland. Forslaget ble avslått av statsminister [[Neville Chamberlain]] og utenriksminister [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Halifax]] av frykt for en motsatt reaksjon blant nøytrale land som f.eks. [[USA]]. Etter at begynnelsen av [[vinterkrigen]] mellom [[Finland]] og [[Sovjetunionen]] hadde forandret den diplomatiske situasjonen, foreslo Churchill igjen å minelegge norsk farvann, men fikk igjen avslag.

I desember begynte [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] for alvor å legge planer for å sende hjelp til finnene mot russerne. Planen var å landsette en styrke i Narvik, hovedhavnen for eksport av jernmalm, og deretter ta kontroll over jernbanelinjen [[Malmbanan]] mellom Narvik og [[Luleå]] i Sverige ved kysten av Bottenviken. Det beleilige med planen var at dette ville også gjøre det mulig for de allierte troppene å okkupere de svenske malmgruvene. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland. Denne planen fikk støtte av både Chamberlain og Halifax. Britene regnet med støtte fra norsk side, noe som ville lette noen av de juridiske problem. Men strenge advarsler mot både Norge og Sverige resulterte i sterke negative reaksjoner i begge land. Den norske og svenske avvisningen av den britiske ekspedisjonstroppen satte en stopper for britenes opprinnelige okkupasjonsplan. Den 12. mars 1940 bestemte imidlertid de allierte seg for en revidert utgave av planen, som innebar en «semi-fredelig» invasjon. Tropper skulle sendes til Norge, og ta over de svenske gruvene, men dersom man møtte betydelig militær motstand ville man avlyse invasjonen. [[Freden i Moskva 1940|Freden i Moskva]] den 12. mars avsluttet imidlertid vinterkrigen i Finland, så de allierte så seg nødt til også å droppe den reviderte planen.

Tyskerne var også klare over trusselen en eventuell alliert okkupasjon av disse områdene brakte med seg. [[Altmark-saken]] den 16. februar 1940 overbeviste tyskerne om at de allierte ikke ville respektere den norske nøytraliteten, og [[Adolf Hitler]] gav derfor ordre om å framskynde planene om en tysk invasjon av Norge. 

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: ''Operasjon Wilfred'' og ''Plan R 4''. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle [[Sjømine|mine]]legges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april, da den ble delvis gjennomført. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.

=== Tyske planer ===
{{Utdypende artikkel|Slagorden for Operasjon Weserübung – 9. april 1940}}
[[File:Statsakt in Berlin..jpg|thumb|[[Alfred Rosenberg]] var en av [[Vidkun Quisling]]s viktigste allierte i Berlin. Etter et møte i desember 1939 skrev Rosenberg i dagboken at neste gang de møtes ville «Norges ministerpresident hete Quisling».<ref name= "Høidal(1988)-245" />]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101II-MW-5607-32, Unternehmen "Weserübung", "Admiral Hipper".jpg|thumb|upright|Tyske [[Gebirgsjäger|bergjeger-soldater]] venter på å gå om bord i krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]] i [[Cuxhaven]] 6. april 1940.]]
Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter [[Vidkun Quisling]]s besøk i Berlin før jul 1939. Her fremla han sitt syn på de norske myndighetene for [[Adolf Hitler|Hitler]] og argumenterte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i [[Alfred Rosenberg]], som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazi-partiet [[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]]. Man bør likevel ikke overdrive den tyske støtten til Quisling. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment.

Hitler var opprinnelig lite opptatt av Skandinavia, men ble overtalt av marinens ledelse som ønsket å opprette baser på norskekysten slik at Storbritannia ikke kunne gjennomføre en effektiv blokade som under første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/72437152|tittel=Signaturen som avgjorde Norges skjebne|besøksdato=2020-05-10|forfattere=|dato=2020-05-08|fornavn=Anette|etternavn=Beckhaug|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=- Hitler viste i utgangspunktet begrenset interesse for Skandinavia, men ble oppfordret til å invadere Norge av den tyske marineledelsen, som først og fremst ønsket å etablere baser langs norskekysten. Det ville svekke britenes muligheter til å blokkere Tyskland effektivt, slik de hadde gjort under første verdenskrig. I tillegg kunne de da kontrollere den viktige svenske jernmalmen som ble skipet ut fra Narvik, sier historiker Gunnar D. Hatlehol til Dagbladet.}}</ref> Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 [[Oberkommando der Wehrmacht|den tyske overkommandoen]] om å begynne forberedende planlegging av en invasjon av Norge.  Den forberedende planen ble navngitt ''Studie Nord'' og krevde kun én [[Divisjon (forband)|divisjon]] med tyske tropper.

Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet ''Kriegsmarine'' en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand (og britisk innblanding); den andre var å bruke raskere krigsskip i stedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner. 

Angrepsstyrken var delt i fem grupper med flere av de største norske byene som mål:

* Gruppe 1: Ti jagere til [[Narvik]] med deler av 139. bergregiment.
* Gruppe 2: Den tunge krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]] og fire jagere til [[Trondheim]] med deler av 138. bergregiment.
* Gruppe 3: De lette krysserne [[«Köln» (1928)|«Köln»]], [[«Königsberg» (1927)|«Königsberg»]], «Bremse», «Brummer» og to torpedobåter med støttefartøyer til [[Bergen]] med enheter fra 159. infanteriregiment.
* Gruppe 4: Den lette krysseren [[«Karlsruhe» (1927)|«Karlsruhe»]], «Tsingtau» og en torpedobåt med enheter fra 310. infanteriregiment med støttefartøyer til [[Kristiansand]]. To minesveipere med 1. kompani fra 234. panservernbataljon dro mot [[Arendal]].
* Gruppe 5: Den tunge krysseren [[«Blücher»]] og [[«Deutschland» (1931)|«Lützow»]], den lette krysseren [[«Emden»]], torpedobåtene «Möve», «Albatros» og «Kondor» og minesveiperne «R17», «R18»,«R19»,«R20»,«R22»,«R23»,«R24» og «R27» med enheter fra 307. infanteriregiment med støttefartøy mot [[Oslofjorden]] og [[Oslo]].
* Gruppe 6: Fire (M1/M2/M9/M13) mineryddere/minesveipere til [[Egersund]] med et kompani fra 169. spaningsbataljon.

Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon.

Den 21. februar ble kommandoen for operasjonen gitt til general [[Nikolaus von Falkenhorst]]. Han hadde kjempet i Finland under [[den finske borgerkrigen]] og var derfor velkjent med krigføring i nordområdene. Falkenhorst fikk likevel bare kommandoen over landstyrkene, til tross for Hitlers ønske om å ha én samlet ledelse.

I første del av januar 1940 hadde Wehrmachts overkommando utarbeidet en grov skisse og 5. februar satte Hitler i gang en egen planleggingsgruppe under ledelse av ''Kapitän'' ([[kommandør]]) [[Theodor Krancke]]. Tyskland hadde drevet lite etterretning mot Skandinavia i begynnelsen av krigen og før november 1939 var den ingen i etterretningen som arbeidet med Norge spesielt. Opplysninger om Norge ble i 1940 samlet sammen med stort hastverk og etterretningen brukte alle slags kilder, inkludert guidebøker for turister og sjøkart. Den tyske marinen hadde i utgangspunktet ikke detaljkunnskaper norske havner og andre aktuelle landingssteder for soldater og materieller. [[Eberhard Spiller]] var fra 1939 stasjonert ved legasjonen i Oslo som flyattache og hadde samlet en del nyttig informasjon. Den viktigste etterretning kom fra Luftwaffes rekognoseringsenhet ''Rowehl'' som fra stor høyde fotograferte farvann, havner og rullebaner. Rekognoseringsenheten fløy helt til Kirkenes med firemotors Focke-Wulf Fw 200 Condor fra flybaser i Østprøyssen. ''Rowehl'' fløy også over Storbritannias Nordsjøkyst og marinebasen [[Scapa Flow]]. Rekognoseringen foregikk særlig fra februar 1940.<ref name="Claasen" />

Kranckes gruppe kom etter tre ukers arbeid med en relativt detaljert plan. Planen innebar en samtidig besettelse av Oslo, Kristiansand, Arendal, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Tanken var at byene på kysten av Norge var relativt isolert slik at det var mulig ta kontroll over Norge ved å besette disse strategiske havnene. Basert på hurtig planlegging og etterretning ga Hitler 1. mars ordre om invasjon av Norge. Direktivet for invasjonen la til grunn at verken Norge eller Danmark ville yte særlig vedvarende motstand. De tyske planleggerne var fullt klar over at det norske forsvaret var helt utilstrekkelig til å stanse et angrep fra sør: Styrkene var små, hadde lite opplæring, marinens skip var gamle, flyvåpenet var uten betydning og full mobilisering ville ta anslagsvis 12 til 14 dager. Norge hadde anslagsvis 20 fly som kunne yte noe motstand. Nye jagerfly var bestilt fra USA og Italia, og det ble arbeidet med oppgradering av stillingene ved Drøbaksundet. De tyske planleggerne konsentrerte seg i stedet om trusselen fra den klart overlegne britiske marinen.<ref name="Claasen" /> 

Raeder poengterte 9. mars overfor Hitler at planen var i strid med tidligere lære om sjøkrig og var derfor avhengig av overraskelse og hurtighet. Planen innebar at de første angrepsstyrkene skulle fraktes med krigsskip. Marinens krigsskip hadde ikke kapasitet til å frakte alle våpen, ammunisjon og andre forsyninger til styrkene og straks britene var klar over hva som foregikk ville det være vanskelig for forsyningsskip å komme frem. Krigsskipene i Narvik og Trondheim måtte også etterfylles med drivstoff for å komme seg tilbake til tyske havner. Forsyningsproblemet ble løst ved å etablere en «eksportgruppe» som skulle gi inntrykk av å være vanlige handelsskip på vei til Murmansk. Syv skip fra eksportgruppen skulle legge ut fra Hamburg med kurs mot Trondheim og Narvik før krigsskipene. Tre tankskip skulle seile for seg selv før invasjonen for å ligge klare. De tilsynelatende sivile skipene skulle legge ut tidligst seks dager før 9. april.<ref name="Claasen" />

Den endelige planen fikk den 27. januar 1940 kodenavnet Operasjon ''Weserübung'' («Weser-øvelse») etter den tyske elven [[Weser]]. Operasjonen sto under ledelse av XXI. armékorps og besto av 3. bergdivisjon og fem infanteridivisjoner (hvorav ingen av dem hadde kamperfaring). Den innledende formasjonen skulle bestå av tre infanteridivisjoner som skulle landsettes ved de forskjellige mål, mens resten skulle følge etter den første angrepsbølgen. Tre fallskjermjeger-kompanier skulle brukes til å besette norske flyplasser. Avgjørelsen om også å sende den 2. bergdivisjon ble truffet senere.

Opprinnelig var planen kun en militær invasjon av Norge, mens de danske flyplassene i Nord-Jylland (i særdeleshet de to flyplassene i [[Ålborg]]) skulle overtas med diplomatiske midler. Men den 1. mars kom Hitler med et nytt direktiv som krevde at også Danmark skulle invaderes. Hitler signerte 1. mars 1940 den endelige ordren om å invadere Norge. Som regel ga ikke Hitler skriftlige instrukser og hans medarbeidere baserte seg på muntlige beskjeder.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/72437152|tittel=Signaturen som avgjorde Norges skjebne|besøksdato=2020-05-10|dato=2020-05-08|fornavn=Anette|etternavn=Beckhaug|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> 5. mars ga Hitler general [[Leonhard Kaupisch]] kommandoen over angrepet mot Danmark. Dette kom av ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]''s vedholdende krav om å sikre flyplasser for jagerfly og for å advare de tyske flyene i Norge om fiendtlige fly. XXXI. korps ble opprettet for invasjon av Danmark og besto av to infanteridivisjoner og den 11. motoriserte brigade. Hele operasjonen ville bli støttet av X flykorps, som besto av omkring 1 000 fly av forskjellige typer.

Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerne hadde oppgitt kupplanene hans. Blant de tyske militære var det ingen sterk støtte til Quisling. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av den norske evnen til og ønsket om en streng nøytralitet. Sett fra tysk side var en potensiell operasjon svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og landsette styrkene derfra. Dette var imidlertid også en fordel, fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofylt at den i liten grad var realistisk. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket.{{trenger referanse}}

=== Norges strategiske betydning ===
[[File:Scapa Flow location.png|thumb|[[Scapa Flow]] på [[Orknøyene]] var den viktigste britiske marinebasen under andre verdenskrig.]]
Vinteren 1940 var det et «kappløp» om Norge. Uten at noen av partene visste om motstanderens planer, planla begge sider militæraksjoner i landet. Likt for begge parter var ønsket om å få kontroll over utskipning av svensk jernmalm og skipstrafikken i norske farvann, i tillegg ønsket tyskerne Norge som ubåthavn for angrep mot konvoier på vei til Storbritannia.
 
De viktigste forskjellen mellom de fransk-britiske planene og de tyske planene var at vestmaktene i størst mulig grad ønsket å operere innenfor rammene av [[folkerett]]en, slik at Norge og Sverige ikke ville gå inn i krigen på tysk side. Tyskernes planer var på sin side en ren angrepskrig uten å ta hensyn til Norges syn, noe som trolig ville gjøre at Norge kom til å kjempe i verdenskrigen på Storbritannias og Frankrikes side. Denne forskjellen i stormaktenes holdninger illustreres ved at Storbritannia og Frankrike mistet påskuddet for en intervensjon da det ble våpenstillstand mellom Finland og Sovjetunionen, noe som også gjorde at planene ble skrinlagt. Slike hensyn var ikke nødvendige for tyskerne, og i samme periode ble de tyske angrepsplanene mot Norge og Danmark ferdigstilt.{{tr}}

Hitler trodde at krig med Storbritannia kunne unngås og hadde i utgangspunkt ikke vurdert Norges strategiske betydning for Tyskland. Da det i 1939 ble klart at Storbritannia ikke ville bøye av, begynte strategiske planleggere i den tyske ledelsen å vurdere konsekvensene av at de allierte tok kontroll over Norge. Fordi en invasjon av Norge ville skje via Nordsjøen, som Storbritannia i utgangspunktet dominerte, var det fra tysk side avgjørende at forberedelsene skjedde i størst mulig hemmelighet og at britiske myndigheter ikke fikk noe varsel om hva som var på gang. Britiske og franske myndigheter ble tatt på sengen 9. april. Den britiske ''[[Home Fleet]]'' var den største hindringen for en tysk invasjon. De allierte var ikke klar over avhengig en tysk invasjon ville være av fly. Tyske planleggere gjorde en grundig undersøkelse av tilstanden til norske og danske flyplasser, herunder hvor godt de var forsvart. Etter utbruddet av krigen i september 1939 hadde Tyskland interesse av Norges fortsatte nøytralitet blant annet slik at tyske handelsskip kunne bruke den norske skipsleia fra Narvik og til å omgå britisk blokade.<ref name="Claasen" />

=== Nøytralitetsvakt ===
Ved krigsutbruddet i Europa i september 1939 ble Norges forsvar delvis mobilisert for å påse at landets nøytralitet ikke ble krenket. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 – på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap – ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer. Av de over 100 fartøyene som ble utrustet, var ca. halvparten leide bevoktningsbåter og oppsynsskip. Av Marinens 62 egentlige krigsskip var hele 43 sjøsatt i årene 1874–1918, og dermed foreldet og av liten militær betydning. Av moderne krigsskip hadde Marinen til rådighet bare en stor minelegger («Olav Tryggvason»), to minesveipere («Otra» og «Rauma») og seks jagere ([[KNM «Sleipner» (1937-1959)|«Sleipner»]], [[KNM «Æger» (1936-1940)|«Æger»]], [[«Gyller» (jager)|«Gyller»]], [[KNM «Odin»|«Odin»]], [[KNM «Balder»|«Balder»]] og [[KNM «Tor»|«Tor»]]).{{Tr}}

Ved Kystartilleriet, som omfattet de fem festningene [[Oscarsborg festning|Oscarsborg]], Oslofjord, [[Kristiansand festning|Kristiansand]], Bergen og Agdenes, begynte oppsettingen i slutten av august 1939. Også her ble det foretatt bare delvis oppsetting i forhold til planene. Dessuten ble det foretatt en større utskifting av mannskaper ca. 1. april 1940, noe som innebar at en stor del var uøvde eller ikke kommet på plass ved krigsutbruddet. I tillegg hadde en rekke befal ikke vært inne til tjeneste siden nøytralitetsvakten under forrige krig.

Hærens nøytralitetsvakt tok ikke så mye sikte på kampberedskap som på å få gitt mobiliseringsstyrkene en viss trening i form av repetisjonsøvelser, noe som ikke var blitt gjennomført i Hæren siden 1922. I Sør-Norge ble fire–fem bataljoner og andre avdelinger innkalt til repetisjonsøvelse for så å bli avløst av nye avdelinger etter en tid. I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.

=== Norges handlinger vinteren 1940 ===
Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene fra forrige krig. Da ble Tyskland blokkert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde overtaket til sjøs, skulle klare å blokkere malmforsyningen fra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nørte Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reell nøytralitet til fordel for England. Denne frykten syntes å bli bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark», jf. under, som ikke var blitt undersøkt tilstrekkelig grundig av norske militære. Man stolte på de tyske forsikringer om at skipet ikke hadde britiske soldater som fanger om bord, og hevdet altså ikke Norges nøytralitet med nødvendig fasthet overfor både Storbritannia og Tyskland.

Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne [[England]] og [[Frankrike]] kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true [[Tyskland]]s fra nord. Dertil kom at den tyske flåte ønsket baser for [[ubåt]]er i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i [[Atlanterhavet]] og true konvoiene med forsyninger til England.  

Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde vinteren 1940 forsterket grensevakten i [[Finnmark]] for å stå sterkere mot et eventuelt [[Sovjetunionen|sovjetisk]] angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt &ndash; [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]), og 6. divisjon i nord var mobilisert. Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100&nbsp;000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen. 

Tyskland angrep i første omgang med 58 krigsskip og 8&nbsp;850 mann, støttet av forsyningsskip som allerede var på plass i all hemmelighet, og ca. 1&nbsp;000 fly, noen med fallskjermsoldater; en dristig operasjon med en liten troppestyrke. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelsesangrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge, og det omfattende problemet med sentralt plasserte tyskvennlige befalingsmenn og offiserer.<ref>Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU) (''Trenger mer konkret referanse i materialet'')</ref><ref>{{Kilde www
 |url            = http://www.dagogtid.no/arkiv/2000/38/tomann.html
 |tittel         = Krigen om historia
 |besøksdato    = 2008-10-06
 |forfatter      = Roald Helgheim
 |utgivelsesdato = 2000-09-21
 |utgiver        = [[Dag og Tid]]
 |arkiv_url      = https://www.webcitation.org/5bNGRlOyQ?url=http://www.dagogtid.no/arkiv/2000/38/tomann.html
 |arkivdato      = 2008-10-06
 |sitat          = Morgenblad-redaktøren og etterretningsmannen Chr. Christensen (CC), men den saka vart trekt attende. CC var også den argaste polemikaren mot Borgersrud, som gav ut materiale frå den forbodne hovudoppgåva i tre bøker på Forlaget Oktober under psevdonymet Ottar Strømme. Dei tre bøkene var Stille mobilisering, Den hemmelige hæren og I tilfelle opprør. Etterpå skreiv Borgersrud boka Unngå å irritere fienden under eige namn, og innhaldet i desse bøkene er omarbeidd og utvida til Konspirasjon og kapitulasjon.
 |url-status    = død 
}}</ref>

Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forestående tysk angrep alvorlig, ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot det som var verdens største militærmakt den gang. Den tyske hæren var sannsynligvis også den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40.

==== Hæren ====
De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, [[infanteri]], [[kavaleri]] og [[artilleri]]. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1&nbsp;000–1&nbsp;400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500–600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri.

Ved mobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp [[brigade|feltbrigader]] av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband. Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet få muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940. Bare på [[Bømoen leir|Bømoen]] ved [[Voss]] og på [[Setnesmoen]] ved [[Veblungsnes]] i Romsdalen ble avdelinger satt opp i henhold til planen for mobilisering. På Bømoen ble Vestlandsbrigaden med 4000 mann mobilisert, og på Setnesmoen ble det mobilisert to linjebataljoner og en improvisert vakt- og sikringsstyrke.{{Sfn|Kristiansen|2019|s=47}}

Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100&nbsp;000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50–55&nbsp;000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38&nbsp;000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca. 25&nbsp;000 i Nord-Norge.

Det tyske angrepet mot Norge 9. april 1940 ble som nevnt gjennomført med 58 tyske krigsskip med 8&nbsp;850 soldater; et hasardiøst lavt tall dersom Norge hadde fått gjennomført en raskere mobilisering og vært bedre rustet. I løpet av felttoget ble til sammen vel 140&nbsp;000 mann overført til Norge.

==== Sjøforsvaret ====

Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca. 5&nbsp;200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2&nbsp;095 korporaler og menige. I henhold til [[krigsoppsetningsplan]]ene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7&nbsp;515 menige.

Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser.

==== Flyvåpnene ====
Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste. 

«'Vårt flyvevåpen er en illusjon' ..hevder Aeroklubbens formann Kaptein [[Ole Reistad]]» het det i ''Dagbladet''.<ref>(''Våre flygere i kamp'', Hjalmar Riiser-Larsen 1962)</ref>

<blockquote>«Jeg vil ha sagt tydelig fra at den ansvarlige instans som idag vil beordre våre flyvevåben til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord. Jeg vet ikke om de norske fedre som har sønner i vernepliktsalderen er klar over at de for øyeblikket kan tilegnes følgende uttalelse: Min sønn, du plikter og forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe dig ordentlige fly og skikkelig trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand, men du kan hele tiden være trygg for at vi har det bra i våre bombesikre rum...»</blockquote>

Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca. 1100 mann, 7 flydyktige av totalt 9 [[Gloster Gladiator]], 2 flydyktige av totalt 4 [[Caproni Ca.310]] (også kalt «Klippfiskbomberen» da disse var kjøpt av Italia for klippfisk), et titalls utdaterte [[Fokker C.V]] jagerfly, pluss ett større antall treningsfly som ikke fylte noen krigsmessig oppgave. Marinens flyvåpen hadde en bemanning på ca. 300 mann, totalt 47 fly som alle var flottørfly, 21 norskbygde Høver [[M.F.11]] som tok en minimal bombelast og var bevæpnet med [[Colt]] mitraljøser, 6 toppmoderne [[Heinkel He 115]] bombe- og torpedofly, 7 [[Douglas DT-2]] torpedofly, 12 skole og treningsfly samt en [[Junkers Ju 52]] som var leid inn av [[DNL]] og ombygd til bombefly. Av flybeholdningen var [[Heinkel He 115]] Norges eneste topp moderne flytype. [[Gloster Gladiator]] var fortsatt regnet som en fullgod jager, men for øvrig var flyparken å regne som totalt foreldet og ubrukelig.

I mars 1940 var det bestilt 24 [[Northrop N-3PB]] patrulje-bombefly til Marinens Flyvåpen. Ingen av disse var leveringsklare den 9. april og de ble i stedet levert til [[Little Norway]] i Canada som utdanningsmateriell. Da den [[330 skvadron|første norske skvadronen]] i Royal Air Force var klar for aktivering på Island i mai 1941, ble 18 av disse flyene sendt dit.<ref>Meyer: Hærens og Marinens flyvåpen 1912-1945, side 217</ref> Til Hærens Flyvåpen var det i august 1939 bestilt 12 jagerfly av typen [[Curtiss P-36 Hawk|Curtiss Hawk 75A-6]], og noe seinere 12 til av samme type for levering i april/mai 1940. 19 av disse var ankommet Norge 9. april og falt i tyske hender, mens den siste leveransen, en båt med fem fly, ble omdirigert til Storbritannia.<ref>Henriksen: Luftforsvarets historie bind I, side 264</ref> Seinere kom en avtale om levering av ytterligere 36 fly fra Curtiss. Disse hadde en annen motor enn flyene i den tidligere ordren, og fikk betegnelsen Hawk 75A-8. Samtidig ble det bestilt 36 [[Douglas 8A-5]] observasjons- og bombefly med samme motor som de nyeste Curtiss-flyene. Også disse flyene ble sendt rett til Little Norway.

=== Innledende handlinger ===
{{Thumb|HMS Warspite, Norway 1940.jpg|Det britiske slagskipet HMS «Warspite» i kamp med tysk artilleri under slaget om Narvik.}}
Den 16. februar 1940 ble [[Altmark-saken|det tyske transportskipet ''«Altmark»'' bordet]] av den britiske destroyeren ''«HMS Cossack»'' og de 300 britiske fangene ble satt fri. Sju tyske sjømenn ble drept under aksjonen. Da dette foregikk i norsk farvann var dette et brudd på Norges nøytralitet, både fordi at britene utførte en militær aksjon på nøytralt farvann, men også fordi at ''Altmark'' var bundet til å løslate fangene da det var forbudt å transportere fanger gjennom nøytralt farvann. 

«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten; spesielt for sjefen for den britiske marinen, Winston Churchill. I tillegg var spesielt Frankrike tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for videre aksjoner i Norge. 

For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket norsk nøytralitet, og på den andre siden hadde ikke tyskerne lov til å transportere fanger i norsk farvann. 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101II-MO-0676-32, Leichter Kreuzer "Emden".jpg|thumb|Den lette krysseren [[«Emden»]] på veg mot [[Oslo]] den [[8. april]] [[1940]]. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til den tyske invasjonen, siden tyskerne ikke lenger kunne stole på at Norge ville håndheve sin nøytralitet tilstrekkelig fast. Hitler oppfattet dessuten også dette som et tegn på at britene også i fremtiden kunne være villige til å bryte Norges nøytralitet, og det ville medføre at sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik kunne være truet.

Den [[12. mars]] besluttet britene å sende en ekspedisjonsstyrke til Norge da det så ut som at finnene holdt på å tape krigen. Men da soldatene begynte å gå om bord i skipene som skulle til Narvik den 13. mars, ble de kalt tilbake, og operasjonen ble avlyst. Finnene hadde bedt russerne om en fredsavtale.  Den britiske regjeringen valgte i stedet å fortsette å minelegge norske farvann og senere landsette tropper.

Den 5. april 1940 holdt den tyske ambassade i Oslo en mottakelse. Der ble filmer av ødeleggelsene i [[Warszawa]] høsten før vist til politikere, ledende byråkrater og offiserer. Hensikten skal ha vært å gi et tydelig budskap om at motstand var nytteløst.<ref>''Dagens Næringsliv'', 27. oktober 2012, s.45.</ref> 

[[Theo Findahl]], ''[[Aftenposten]]s'' korrespondent i [[Berlin]] fra 1939, skrev i avisen 6. april på bakgrunn av rykter i Berlin at Skandinavia var Hitlers neste mål En ny melding 8. april skrev han «spørsmålet om krigsutbrudd i Norden er nu brennende som aldri før».<ref>''Dag og Tid'', 19. oktober 2018, s. 17</ref> 

De første tyske skipene satte kurs mot Norge den [[3. april]], og den [[8. april]] begynte britiske skip å legge ut de første minene i norske farvann. Det først tyske tankskipet med Trondheim som mål la ut 4. april og 5. april la flere lasteskip ut fra tyske havner. Tidlig på dag 7. april la den tunge krysseren [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]], 14 [[jager]]e, og [[slagkrysser]]ne [[«Gneisenau» (1934)|«Gneisenau»]] og [[«Scharnhorst» (1936)|«Scharnhorst»]] ut med Trondheim og Narvik som mål. [[«Blücher»]], den tyske marines nyeste store krigsskip, la ut fra Kiel 8. april klokken 3:00 og gikk inn i ytre Oslofjord sent på kvelden. Området mellom Norge og Shetland ble rekognosert av 18 [[Dornier]]-flybåter og tre [[Heinkel]] bombefly. Britiske rekognoseringsfly oppdaget «Admiral Hipper» utenfor Trøndelagskysten 8. april kl 15:30. Regn og tåke gjorde at britisk rekognosering ikke oppdaget særlig av den omfattende tysk flåtebevegelsen mot Norge. Om morgenen 8. april ble det tyske transportskipet, [[MS «Rio de Janeiro»]] torpedert av en den polske ubåten [[ORP Orzel|ORP «Orzel»]] ved [[Justøya]]. Skipet viste seg å være fullt av tyske soldater, og overlevende soldater ble reddet i land. Disse kunne opplyse lokale myndigheter om at Bergen var deres mål. [[Nils Onsrud]], politifullmektig ved Arendal politikammer, regnes som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge. Kvelden 8. april antok den tyske marineledelsen (feilaktig) at Weserübung var avslørt. Allierte ubåter fikk ordre om å senke uidentifiserte nordgående skip ettermiddagen 9. april etter at de tyske skipene hadde nådd sine destinasjoner.<ref name="Claasen" /><ref name="Tamelander" /> Onsruds informasjonen til militære myndigheter ble ikke tatt alvorlig, heller ikke av forsvarsministeren. Meldinger om tyske skipsbevegelser ble også slått opp i middagsavisene 8. april<ref>{{Kilde bok|tittel=Gulltransporten 9. april 1940|etternavn=Øksendal|fornavn=Asbjørn|utgiver=Aschehoug|år=1974|isbn=82-03-06336-5|utgivelsessted=|sider=|kapittel=}}</ref> Mobilisering ble ikke igangsatt. Dagen etter, [[9. april]], var Tysklands invasjon av Norge og Danmark i gang.