Redigerer Angelsaksere (avsnitt)

== Historie ==

=== Den historiske konteksten ===
{{hoved|Sub-romersk Britannia}}
Da [[Romersk Britannia|den romerske okkupasjonen av England]] gikk mot slutten, trakk motkeiseren [[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]] ut de siste romerske troppene fra England for å sette disse opp mot barbarinvasjonene på kontinentet.<ref>Jones, Michael E. (1998): ''The End of Roman Britain''. Ithaca, NY: Cornell University Press. ISBN 9780801485305: ss. 164–168.</ref> Tradisjonelt har den endelige avskjeden vært betraktet som fullført ved år [[410]]. Det er indikasjoner på at det romano-britiske samfunnet allerede var i vanskeligheter uten den tryggheten som den romerske hæren ga. Fra sjøsiden, særlig fra [[piktere]] fra det som i dag er [[Skottland]], kom det stadig angrep langs østkysten av England.<ref>Morris, John (1973): ''The Age of Arthur''. London: Phoenix. ISBN 1-84212-477-3: ss.56 -62: «Picts and Saxons»</ref>

[[Arkeologi]] har vist at det var totalt sammenbrudd i samfunnsstrukturen i overgangen fra [[300-tallet|300-]] til [[400-tallet]]. Det skjedde tilsynelatende brått en dramatisk mangel på nye bygninger, og på nye produserte varer. Mot slutten av 300-tallet hadde det vært en blomstrende [[keramikk]]produksjon med verksteder over hele England med omfattende produksjon og distribusjon. Hele denne industrien synes å ha fått et sammenbrudd i løpet av noen få år. Keramikk er bare én indikasjon på et samfunn tilsynelatende kastet ut i kaos.<ref>Brown, David (1978): ''Anglo-Saxon England'', The Bodley Head Archaeology, London, ISBN 0-370-01590-8: ss. 15</ref> Britene sendte bud om hjelp til [[Flavius Aëtius]], den romerske hærføreren av det vestlige delen av [[Romerriket]], selv om keiser [[Honorius]] allerede hadde sendt brev til de britiske ''civitas'' i eller rundt [[410]] hvor han fortalte at de selv måtte sørge for eget forsvar.<ref>Dark, Ken (2000): ''Britain and the End of the Roman Empire''. Stroud: NPI Media Group. ISBN 0752414518: s. 29</ref>

=== Opprinnelsen til angelsakserne ===
[[Fil:Hengist and Horsa Landing in England.gif|thumb|right|«Hengest og Horsa går i land i England», en anakronistisk skildring av angelsaksernes ankomst til England. Fra John Haaren: ''Famous Men of the Middle Ages'' (1904).]]
Tiden etter at romerne forlot England er sparsommelig dokumentert og tiden ligger i halvmørke. ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', som først ble påbegynt på [[Alfred den store]]s tid, 200 år etter de viktigste hendelsene, forsøker å gi redegjørelse år for år, men de første årene er gjengitt sparsommelig på detaljer. Krøniken begynner med år [[449]]:

: «[[Hengest av Kent|Hengist]] og Horsa var invitert av [[Vortigern]], konge av britene, og de kom til Britannia ved et sed som var kalt Ebsfleet; først kom de for å hjelpe britene, men etterpå kjempet de mot dem.»

Etter at romerne avslo å sende hjelp, ansatte de romano-britiske lederne germanere fra kontinentet som leiesoldater, men en gang rundt [[442]] gjorde disse opprør etter sigende for at de ikke var blitt betalt eller betalt godt nok.<ref>Myers, J. N. L. (1989): ''The English Settlements''. ISBN 0192822357: s.14.</ref> De påfølgende årene i Krøniken forteller om at Horsa ble drept, men Hengist vant flere slag, og til sist et kongedømme. Ebsfleet er antagelig et sted ved [[Sandwich]] i østlige [[Kent]], og kongedømmet antagelig [[Kongedømmet Kent|Kent]]. Deretter forteller Krøniken om Aelles ankomst og suksess i [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og om Cerdic i [[Wessex]]. Det er alt; ingenting om stridigheter i andre deler av England.

[[Benediktinerordenen|Benediktinermunken]] og historikeren [[Beda den ærverdige]] (selv angelsakser) gir et utvidet bilde i sitt verk, ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'' («Anglerfolkets kirkelige historie»), antatt ferdigstilt på [[latin]] i [[731]]. Beda forteller lite om ankomsten til de første germanerne. Han gjentar den samme fortellingen om Hengist og Horsa, men konsentrerer seg deretter om religiøse hendelser. Derimot forteller Beda om hvem nykommerne var, hvor de kom fra og hvor de slo seg ned:

: «De kom fra tre av de mektigere nasjonene til germanerne; det er ''Saxones'' (sakserne), ''Angli'' (anglerne) og ''Iutae'' (jydene). Fra jydene kom ''Cantarii'' (Kent-folket) og ''Victuarii'' som er det folket som holder til på [[Isle of Wight]], og det folket i landet til vestsakserne, som er fortsatt kalt ''Iutarum natio'' (Jydenes land), etablert overfor Isle of Wight. Fra ''Saxones''; det er, fra landet som nå er kalt Gammelsaksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Fra ''Angli''; det er, fra det landet som er kalt ''Angelus'', som det er sagt er etterlatt fra den tid til denne, lå mellom landene til ''Iutae'' og ''Saxones'', kom østanglerne, mellomanglerne, hele det northumbrianske folket; det er, folket som lever nord for elven [[Humber]], foruten alle andre folk fra ''Angli''.»<ref>Stenton, F.M. 1943 (3. utg. 1971, nytrykk 1988): ''Anglo-Saxon England'', Oxford University Press, ISBN 0-19-821716-1: ss. 9</ref><ref>''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'' (''Ecclesiastical History of the English People''), Bind I, kap. 15</ref>

[[Fil:Pegwell Bay, Kent, looking towards Ramsgate - geograph.org.uk - 41848.jpg|thumb|Pegwell Bay i Kent (utsyn mot Ramsgate) er det stedet i henhold til tradisjonelt hvor sakserne, ledet av brødrene Hengist og Horsa, gikk i land. Det var også det samme stedet hvor sankt [[Augustin av Canterbury|Augustin]] gikk i land i 597 for å gjeninnføre kristendommen i England.]]
Beda beskrevet i hovedtrekk nykommerne som bestående av tre germanske hovedstammer:
* [[Anglere|Anglerne]], som kan ha kommer fra området [[Angeln]] i dagens [[Tyskland]], og Beda skrev at hele deres folk kom til Britannia,<ref>Beda: ''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'', [http://www.ccel.org/ccel/bede/history.v.i.xiv.html kapittel XV]</ref> og etterlot sitt tidligere hjem folketomt. Navnet England, angelsaksisk ''Engla land'' eller ''Ængla land'', har sin opprinnelse i navnet på denne stammen.
* [[Saksere|Sakserne]], fra området mot [[Nordsjøen]] i dagens [[Nederland]] og fra [[Niedersachsen]] i dagens Tyskland.
* [[Jyder|Jydene]], fra halvøya [[Jylland]] i dagens [[Danmark]].

Beda forteller dessuten at folkene i de nordlige kongedømmene ([[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]], [[Mercia]], [[Northumbria]] med flere) var anglere, de i [[Kongedømmet Essex|Essex]], [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og [[Wessex]] var nedstammet fra saksere og de i [[Kongedømmet Kent|Kent]] og det sørlige [[Hampshire]] var nedstammet fra [[jyder]]. Andre tidlige forfattere har ikke et slikt skille, og verken i språk eller skikker er det nevneverdige forskjeller mellom anglere og saksere, mens jydenes etterkommere i Kent sto i kontrast til dem. Videre skrev forfattere fra Wessex regelmessig om sin nasjon som en del av ''Angelcyn'', og omtalte sitt språk som ''Englisc'', og kongefamilien i Wessex hevdet å være av samme avstamning som den i [[Bernicia]] i Northumbria. Det er mulig at Bedas skille bare er trukket ut fra navnene på rikene (Essex – østsaksere, Wessex – vestsaksere og videre), men opprinnelig har de utvilsomt tilhørt forskjellige stammer og folkegrupper. På et tidlig tidspunkt, hadde de to gruppene vokst sammen til en.

Selv om det er liten grunn til å tvile på Bedas tradisjonelle utlegning, er den nok samtidig en forenkling. Den germanske komposisjonen var langt mindre entydig, og utgjorde også [[frankere]] og [[frisere]]. De første bosetterne holdt seg til egne stammer, dannet kongedømmer og småkongedømmer. De mindre underkastet seg etterhvert de større og mektigere. Ved [[800-tallet]] var landet delt opp i fire kongedømmer: [[Northumbria]], [[Mercia]], [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]] og [[Wessex]]. Deres språk, som ble [[angelsaksisk]], er hovedsakelig avledet fra vestgermanske dialekter, og i England ble det etter hvert delt inn i fire hoveddialekter: [[vestsaksisk]] (Wessex), [[mercisk]] (Mercia), [[nordhumbrisk]] (Northumbria) og [[kentisk]] (Kent). Hva som kulturelt skilte de germanske folkeslagene i England var dog mindre enn hva som forente dem. Forskjellene i den ene dialekten fra den andre var neppe trekk som gikk tilbake til før innvandringens tid. Forskjellene i sosial struktur, sedvane, jordbrukspraksis og språk kan like gjerne ha vært en utvikling som hadde sin årsak i senere samspill mellom region og deres forhold til kontinentet.<ref>Stenton, F.M. 1943 (3. utg. 1971, nytrykk 1988): ''Anglo-Saxon England'', Oxford University Press, ISBN 0-19-821716-1: ss. 9-10</ref>

=== Invasjon og bosetning ===
{{hoved|Angelsaksisk bosetning i Britannia}}
[[Fil:Britain peoples circa 600.png|thumb|Folkeslag i Storbritannia ca. 600 e.Kr.]]
Den tidligste utviklingen kjennes bare gjennom legender, som blant annet Beda har gjenfortalt. [[Vortigern]], leder for britene som i romernes fravær hadde blitt selvstyrte, skal ha gitt jyden [[Hengest av Kent|Hengest]] området [[Thanet]] i [[Kent]] til odel og eie. Til gjengjeld skulle han støtte britene mot kelterne og andre germanere. Historiene er litt uklare i forhold til hvordan anglerne og sakserne kom med i denne alliansen, men de må ha gjort det på et nokså tidlig tidspunkt. Motstanden skal først ha blitt ledet av [[Ambrosius Aurelianus]], og deretter av [[kong Arthur]]. I [[slaget ved Mons Badonicus]] skal han ha klart å stoppe invasjonene.

I omkring [[590]], på et tidspunkt hvor kildene er bedre, var britenes skjebne fortsatt uviss. Den keltiske kongen [[Urien av Rheged]] beleiret [[Lindisfarne]], kongeriket [[Bernicia]]s best befestede sted. Andre keltere hadde seiret i [[slaget ved Fethanleag]] (nord for [[Banbury]] i [[Oxfordshire]]). Urien ble myrdet av en rival, og dermed falt den keltiske offensiven sammen. Angelsakserne, som nå framstår som en mer enhetlig gruppe språklig og kulturelt sett, sikret dermed kontroll over dagens England. Det [[walisisk språk|walisiske]] navnet på England er ''Lloegyr'', «de tapte landene», noe en del forskere mener kan ha sammenheng med dette keltiske nederlaget.

Erobringsprosessen er gjerne kjent som ''den saksiske erobring'', men dette er et upresist uttrykk. Andre stammer, som anglerne, jydene, frisere og muligens frankere tok del i erobringen. De forskjellige stammene opprettet selvstendige kongedømmer i ulike deler av landet.

Den romersk-britiske befolkningens skjebne er uviss. [[Gildas den vise]] skrev at de ble myrdet omtrent til siste mann, kvinne og barn. Moderne historikere mener at de stort sett overlevde, men at svært mange havnet i slaveri eller ble leilendinger under anglere og saksere. På det tidspunkt hvor man får noenlunde sikre kilder står det klart at de opprinnelige britene bare fantes i [[Cornwall]] og Wales, og i [[Strathclyde]] i dagens [[Skottland]].

=== Nye teorier om invasjonene ===
I nyere tid har enkelte historikere påpekt at det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter teorien om en eller flere større invasjoner. De mener derfor at det er snakk om en mer gradvis migrasjon, at anglere, saksere og andre innvandrere gradvis ble blandet med den lokale befolkningen. Studier av språk og genetisk oppbygning har ikke ført til noe gjennombrudd i forskningen, men stadig flere heller mot en gradvis absorbering av innvandrede stammer.

=== Heptarkiet ===
[[Kristendommen|Kristningen]] av angelsakserne begynte i [[597]] og var i det minste formelt fullført i [[686]]. Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de store kongedømmene. Beda nedtegnet at [[Æthelbert av Kent]] var dominerende ved slutten av 500-tallet, men makten synes deretter å ha skiftet nordover til kongedømmene [[Kongedømmet Mercia|Mercia]] og [[Kongedømmet Northumbria|Northumbria]].

[[Fil:Athelstan.jpg|thumb|[[Adalstein av England]] (895–939) fra illuminert manuskript av Bedas ''[[Cuthbert av Lindisfarne|Livet til sankt Cuthbert]]'', ca. 930. Opprinnelig fra Corpus Christi College, Cambridge.]]
Æthelbert og en del av de senere kongene ble anerkjent av de andre kongene som ''[[Bretwalda]]'' («hersker av Britannia»). Det såkalte «overhøyheten til Mercia» dominerte 700-tallet, skjønt det var ikke konstant. [[Æthelbald av Mercia|Æthelbald]] og [[Offa av Mercia|Offa]], de to mektigste kongene, oppnådde denne høye statusen. Denne perioden har siden blitt beskrevet som [[heptarkiet]] ([[gresk]] for «syv» + «hersker»), de syv kongedømmene: [[Kongedømmet Northumbria|Northumbria]], [[Kongedømmet Mercia|Mercia]], [[Kongedømmet Kent|Kent]], [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]], [[Kongedømmet Essex|Essex]], [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og [[Kongedømmet Wessex|Wessex]] som de viktigste rikene. Senere forskning har vist at teoriene om heptarkiet ikke var så entydig som tidligere historikere tolket det som. Begrepet er derfor ikke lenger benyttet i akademisk forskning. Det er mer sannsynlig at makten bølget mellom flere «kongedømmer». Andre politiske betydningsfulle riker i større eller mindre grad var [[Hwicce]], [[Magonsæte]], [[kongedømmet Lindsey]] og [[mellomanglere]].

På [[700-tallet]] oppnådde Mercia overherredømme over de andre kongedømmene, men så sent som regimene til [[Edwy av England]] og [[Edgar av England]] ([[955]]–[[975]]), var det fortsatt mulig å snakke om adskilte kongedømmer innenfor den engelske befolkningen. Slutten på heptarkiet var en gradvis prosess. [[Viking]]tokt og til sist invasjoner og bosetning fra og med [[800-tallet]] førte til først etableringen av en [[norrøn]] enklave i og rundt [[York]], og til sist bosetning over hele nordlige England i hva som kalles [[Danelagen]]. De norrøne, [[Danmark|dansker]] fra øst og [[Norge|nordmenn]] fra vest som oppnådde betydelig fordel fra rivaliseringen mellom de gamle kongedømmene. Behovet for å bli forent mot en felles fiende ble til sist anerkjent, og på den tid da [[Alfred av England|Alfred av Wessex]] bygde opp en motstand mot de norrøne på slutten av 800-tallet var han også i all vesentlighet lederen for en angelsaksisk nasjon. Påfølgende konger i Wessex, og særlig [[Adalstein av England]], forsterket den engelske forente nasjon inntil de gamle konstituerende kongedømmene ikke lenger var relevante.