Redigerer Algerie (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Algeries historie}}
De tre [[Nord-Afrika|nordafrikanske]] statene Algerie, [[Tunisia]] og [[Marokko]] tilhører alle et område kalt ''[[Maghreb]]'' – "landet i vest". Det var det navnet de [[arabere|arabiske]] erobrerne ga området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen omkring år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en [[Middelhavet|middelhavssivilisasjon]] styrt av [[Fønikia|fønikere]] og [[Romerriket|romere]]. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, kommer fra antikkens [[Numidia]]. Det var et samfunn som under ledelse av [[Masinissa]] utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsform. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en framgangsrik stat fram til Masinissas død i 149 f.Kr. [[Romerriket]]s nedgangsperiode rammet også Maghreb, og i 429 e.Kr. kom en [[germanere|germansk]] folkestamme, [[Vandaler|vandalene]], over [[Gibraltarstredet]] og erobret Algerie. I 534 kom nye erobrere, og Maghreb kom under [[Østromerriket|bysantinsk]] styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale [[Berbere|berberstammene]].<ref name="SNLhist">{{Webbref|url=http://snl.no/Algerie/historie|titel=Algerie – historie|verk=Store norske leksikon|hämtdatum=3. juni 2012}}</ref>

[[De islamske erobringene|Den arabiske invasjonen]], som på 700-tallet strakk seg helt inn i [[Spania]], la under seg Numidias kystområder men ennå ikke fjellområdere i innlandet. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk det [[Arabisk|arabiske språket]] og den [[arabisk kultur|arabiske kulturen]] stadig større innflytelse. Kalifen i [[Kairo]] sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørske krefter i Maghreb, og hele området lå til slutt under arabisk styre. Mellom 1152 og 1269 erobret [[almohadene]] hele landet. Da den siste islamske festningen i Spania falt for kristne styrker i 1492, søkte de spanske [[Maurere|maurerne]] tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne og erobret flere festninger og byer. [[Det osmanske rike|Osmanske]] styrker kom til unsetning med det resultat at Algerie ble underlagt den osmanske sultanen. Hele Algerie hadde på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkretsen; bare i noen deler av landet levde isolerte folkestammer, som [[Kabyler|kabylene]] og [[tuareg]]ene, utenfor den nye samfunnsordningen.<ref name="SNLhist" />

=== Kolonistyre ===
{{Utdypende|Fransk Algerie}}
[[Fil:Reddition d abd el kader 1847.jpg|thumb|Abd el-Kader kapitulerer 1847.]]
Da almohadenes dynasti ble oppløst på midten av 1200-tallet, fikk Maghreb-regionen den tredelingen som vi kjenner i dag med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som [[nasjonalstat]], med de geografiske grensene som landet har i dag, kom imidlertid til først under det franske koloniveldet. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på cirka {{formatnum:38000}} menn ble det organisert motstand under ledelse av [[Abd al-Qādir]]. Han ledet rundt {{formatnum:12000}} menn i kamp mot franskmennene i vestre Algerie i 1832, og mange algirere ser i dag på ham som den symbolske grunleggeren av nasjonen. Under Abd al-Qādirs ledelse ble det bygget en algirsk stat, relativt selvstendig fra Det osmanske riket, som omfattet mesteparten av det vestre og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han ''[[jihad]]'', hellig krig, mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen til slutten på Abd al-Qādirs militære framgang. Franskmennene svarte med å sende {{formatnum:100000}} soldater over [[Middelhavet]], og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.<ref name="SNLhist" />

På samme måte som de britiske koloniene [[Kenya]] og [[Rhodesia]], de portugisiske koloniene [[Angola]] og [[Mosambik]], og [[Sør-Afrika]], ble Algerie en nybyggerkoloni. Ingen annen koloni i Afrika fikk så mange europeiske bosettere som Algerie. I 1850 var omkring {{formatnum:130000}} franskmenn bosatt i landet, og ved slutten av 1800-tallet over en halv million. Da hadde Algerie blitt en fransk provins, og nybyggerne fikk rett å velge sine egne representanter til [[Frankrikes nasjonalforsamling|nasjonalforsamlingen]] i [[Paris]]. Den store majoriteten av alle algirere ble Frankrikes undersåtter og ble utsatt for omfattende diskriminering uten noen politiske rettigheter.<ref name="SNLhist" />

=== Frigjøringskrigen ===
{{Utdypende|Algeriekrigen}}
[[Avkolonisering]]en av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. På 1950-tallet ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville ikke gi slipp på Algerie, som hadde store naturressurser og var tett sammenknyttet med den franske økonomien. Underkuelsen førte til at motstandsbevegelsen 1954 gikk sammen i ''[[Front de Libération Nationale]]'' (FLN), og begynte å føre geriljakrig for å befri landet. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner som de kunne operere fra. På denne tiden kunne frigjøringsbevegelsen mønstre omkring {{formatnum:15000}} soldater, mens franskmennene hadde satt inn {{formatnum:200000}}. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og satte inn alle ressurser på å vinne krigen etter [[Den første indokinesiske krig|det smertefulle nederlaget]] i [[Indokina]]. Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde ved grensen til Tunisia og la ut {{formatnum:900000}} [[landmine]]r i grenseområdene, hadde FLN vansker med å forsørge troppene. Franskmennene forflyttet til og med mellom en og to millioner algirere fra sine hjem til "konsentrasjonssentre" for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. FLN-ledelsen hadde etablert en provisorisk regjering i utlandet, ''Gouvernement de la république algerienne'' (GPRA), og begynt å bygge opp en hær.<ref name="SNLhist" />

Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Til tross for den militære framgangen vokste motstanden mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Da general [[Charles de Gaulle]] ble fransk president i 1958, begynte han å lete etter en måte å komme ut av krigen på. I 1961 gjorde den europeiske minoriteten i Algerie [[Statskuppet i Alger|et kuppforsøk støttet av franske generaler]], men dette ble slått ned. Forhandlinger om våpenhvile i [[Sveits]] begynte i april 1961. De var vanskelige og ble avbrutt flere ganger, men førte til slutt fram til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, der 90,7% av stemmene støttet de Gaulles politikk.<ref name="SNLhist" /> Krigen kostet mellom {{formatnum:300000}} og 1,5 millioner algirere livet.<ref>{{Kilde bok|redaktør=Thomas Benjamin |tittel=Encyclopedia of Western Colonialism Since 1450 |år=2007 |utgiver=Macmillan Reference USA |utgivelsessted=Detroit |språk=engelsk |isbn=0-02-866085-4 |kommentar=libris 11360353 |side=34-35 |sitat=Some 300,000 Algerians were killed (the official Algerian figure would be 1 million or 1.5 million).}}</ref> {{formatnum:8000}} byer lå i ruiner, store områder lå brente og herjet, og over to millioner mennesker hadde blitt hjemløse.<ref name="SNLhist" />

=== Selvstendighet ===
[[Fil:Houari Boumediene.jpg|thumb|upright|Houari Boumedienne.]]
Den 3. juli 1962 ble Algerie selvstendig etter mer enn sju års krig. Ved krigens slutt bodde omkring {{formatnum:800000}} europeere i landet, hvorav fire femdeler flyktet i all hast da den formelle selvstendigheten trådte i kraft. Blant dem var en stor del av landets ingeniører, administratorer og lærere; få algirere hadde fått noen form for høyere utdanning.<ref name="SNLhist" />

Nasjonalistbevegelsen ble raskt splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig større mellom eksilregjeringens statsminister [[Benyousef Ben Khedda]] og visestatsminister [[Ahmed Ben Bella]]. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN den eneste politiske organisasjonen. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965. Forsvarsministeren, oberst [[Houari Boumedienne]], tok over, og nasjonalforsamlingen ble oppløst. I 1976 ble Boumedienne formelt utnevnt til president etter å ha blitt valgt som den eneste kandidaten. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølgere ble utnevnt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra militæret, [[Benjedid Chadli]]. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne hadde Algerie framstått som et radikalt, sosialistisk land, men under Chadli slo man inn på en linje med større moderesjon og pragmatisme. Samme år som han ble valgt slapp han flere politiske fanger fri, blant dem den tidligere presidenten Ben Bella.<ref name="SNLhist" />

Chadlis politiske liberalisering førte til at [[ettpartistyre]]t ble opphevet i 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1987, satte i gang en liberaliseringsprosess som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og det økonomiske livet. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokale og regionale valg med deltagelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest omfattende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i [[Midtøsten]] og Nord-Afrika, ikke minst i Algeries naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algirske valget var den sterke posisjonen radikale islamske krefter hadde vunnet i det kriserammede algirske samfunnet. 11 partier stilte opp ved lokalvalget i 1990, og ''[[Front islamique du salut]]'' (FIS), den islamske frigjøringsfronten, tok makten i de fleste kommuner og regioner. FIS fikk 55&nbsp;% av stemmene og ble største parti i 853 av til sammen 1&nbsp;500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32&nbsp;% av stemmene.<ref name="SNLhist" />

=== Borgerkrigen ===
Det første frie valget på nasjonalforsamling skulle ha blitt avholdt i juni 1991, men ble innstilt etter en rekke voldsomme sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli satte inn hæren for å gjenopprette lov og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. I valgets første omgang vant FIS en klar seier foran ''[[Front des forces socialistes]]'' (FFS) og FLN; FIS fikk 188 plasser i den 450 plasser store nasjonalforsamlingen mot bare 16 for FLN og 26 for FFS. Til sammen 49 partier deltok i valget, som var todelt, og før den andre omgangen, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 mandater til for å få majoritet. Utsiktene til et Algerie styrt som et [[teokrati]] av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs indre kjerne til å gripe inn før den andre valgomgangen. I januar 1992 kungjorde president Chadli, etter press fra forsvarets ledelse, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen, og grunnloven ble opphevet. Nasjonalforsamlingen hadde allerede blitt oppløst. Et sikkerhetsråd ble satt til å styre landet, og dette rådet avlyste den andre valgomgangen og satte inn et råd å styre landet, ledet av [[Mohammad Boudiaf]]. I juni 1992 ble han myrdet, og ble etterfulgt av [[Ali Kafi]] som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministern, general [[Liamine Zeroual]], utnevnt til ny president. Samme år satte militærrådet inn et nasjonalt overgangsråd som skulle fungere som nasjonalforsamling; det ble imidlertid boikottet av de største partiene, inklusive FIS og FLN.<ref name="SNLhist" />

FIS var i utgangspunktet et ikke-voldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant annet militante islamske organisasjoner. Flere slike grupper sto på 1990-tallet for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som {{formatnum:100000}} menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var spesielt utbredte på midten av 1990-tallet og avtok mot slutten av årtiet og etter sekelskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen som først ble rettet mot utenlandske borgere, algirske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, og etterhvert i tiltagande grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – framfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldshandlinger. Blant annet skal de ha vært ansvarlige for forsvinningen av et betydelig antall mennesker. Fremvoksten av den væpnede islamistiske motstanden mot Algeries sekulære regime kan spores tilbake til den militære tradisjonen fra frigjøringskrigen på 1950-tallet. De første, små gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og det innstilte parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste fram. Til å begynne med manifesterte motstanden mot regjeringen seg i omfattende demonstrasjoner i storbyene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte på alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar–mars 1991 – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – samt omkring ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt den 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset borgerrettighetene, blant annet i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.<ref name="SNLhist" />

General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrkene, og makten ble konsentrert hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og byer, grep myndighetene til omfattende operasjoner, også gjennom bruk av bombefly. I juli 1995 ga Zeroual opp forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamske militsen ble rettet såvel mot sivile som mot det offentlige maktapparatet, og voldsutøverne ble beryktet for sin brutalitet.<ref name="SNLhist" />

Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt mot to motkandidater, med 64,5&nbsp;% av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning; islam ble statsreligion, men ingen partier fikk bygge på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra til sammen 39 partier opp, i tillegg til noen uavhengige. President Zerouals nye parti ''[[Rassemblement national pour la démocratie]]'' (RND) fikk 38,1&nbsp;% av stemmene, mens det islamistiske ''[[Mouvement de la société pour la paix]]'' (MSP) og det tidligere regjeringspartiet FLN fikk henholdsvis 16,7&nbsp;% og 16,1&nbsp;%. De tre, som til sammen fikk 287 av 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet sammen regjering. FIS var ifølge loven forbudt og kunne ikke delta i valget. Etter at Zeroual gikk av i september 1998 og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble den tidligere utenriksministeren [[Abdelaziz Bouteflika]] valgt med 73,8&nbsp;% av stemmene. Bouteflika holdt i september 1999 en folkeavstemning der 98,6&nbsp;% støttet presidentens freds- og forsoningsplan blant annet gjennom amnesti. Algerie holdt i 2002 valg til en ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN majoritet alene. 23 partier deltok i valget, og 129 uavhengige lister stilte også opp.<ref name="SNLhist" />

Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig 1990-tall; de to viktigste var ''[[Groupe islamique armé]]'' (GIA), som bestod av flere mindre grupper, samt den væpnede grenen av FIS, ''Armée islamique du salut'' (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Omkring 5000 fanger ble sluppet fri i et amnesti, deriblant islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, ''[[Groupe salafiste pour la prédiction et le combat]]'' (GSPC), ble grunnlagt i 1998 og nektet å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep i all vesentlighet mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot løfte om amnesti, men volden fortsatte, både fra geriljaen og fra myndighetene. Borgerkrigen krevde minst {{formatnum:100000}} menneskeliv, et tall myndighetene innrømte i 1999. Andre setter tallet så høyt som {{formatnum:150000}}. I årene 2000–2001 ble medlemmer av GSPC tatt i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkte for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt [[al-Qaida]]. Etterforskning i Italia tydet på at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida i planleggingen av terroraksjoner i Europa på deres vegne. Flere av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper mot [[Sovjetunionen]] i [[Afghanistan]] sammen med [[Taliban]] og al-Qaida. Fra dannelsen av GIA i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike.<ref name="SNLhist" />

=== Uro i Kabylia ===
Parallelt med den politisk-religiøse konflikten har Algerie også en etnisk konflikt mellom [[berbere|berberbefolkningen]] og den arabiske majoriteten, spesielt knyttet til berbernes kjerneområde, [[Kabylia]]. Berberne, som utgjør omkring en tredjedel av Algeries befolkning og er områdets urbefolkning, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk [[tamazight]] ble anerkjent som offisielt og likestilt med arabisk. De har også stilt krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har militante grupper vært aktive, og i 2001 var det omfattende opprør i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie ble ytterligere forsterket av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom.<ref name="SNLhist" />