Redigerer Alexander Kielland (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Alexander Kielland var oldebarn av [[Jens Zetlitz]], «Glædens muntre sanger»<ref>[https://byhistoriskforening.org/byhistorisk_skilting/jens-zetlitz/ Jens Zetlitz]; Byhistorisk skilting, byhistoriskforening.org</ref> og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.<ref>{{kilde www| url=https://www.geni.com/people/Alexander-Kielland/6000000006589193118| tittel=Alexander Lange Kielland| verk=geni.com| besøksdato=2024-01-08}}</ref> 

Barndomshjemmet var Stavangers tidligere [[radesyke]]hus og lå ved [[Breiavatnet (Stavanger)|Breiavatnet]]. (Her ligger i dag [[Kiellandshagen]].) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble [[unnfangelse|unnfanget]] natten etter [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] i [[revolusjonene i 1848|revolusjonsåret 1848]], «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.<ref>[[Tor Obrestad]]: ''Sannhetens pris'' (s. 37), Cappelens forlag 1996, ISBN 9788202576783</ref> 

Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 37)</ref> Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, en streng og alvorstung mann, Stavanger [[sparebank]]s direktør. 

Kielland stod sine to eldre søsken Jacob (1841–1915) og [[Kitty Kielland]] som ble kjent som malerinne nærmest, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), [[Tycho Kielland|broren Tycho]] og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker [[Olaf Skavlan]]. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av [[hjertesvikt]].<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 61)</ref>

Som gutt begynte Kielland på [[Stavanger katedralskole|Kongsgaard skole i Stavanger]], men mistrivdes. Han tok [[examen artium]] i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i ''Udarbeidelse i Modersmaalet''.<ref>Kiellands vitnemål fra [[examen artium]] fra 1867. Originalen er i [[Statsarkivet i Stavanger]], privatarkiv 11, boks 13.</ref> Han skulle senere, i boka ''[[Gift (Kielland)|Gift]]'', ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder. 

I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille [[fløyte]]. Dertil var han en ivrig [[fluefiske]]r. Like før han fylte 13 år, døde moren. 

I 1863 giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde [[haugianer|haugiansk]] bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 47-50)</ref>

I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av [[tuberkulose]] da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen som var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig [[utropstegn]]. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 77-78)</ref>

Etter fullført skolegang studerte han [[jus]] i [[Kristiania]] – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste. 

Han var svært opptatt av filosofen [[Søren Kierkegaard]], og kirkekritikken i ''Øieblikket'' kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av ''Øieblikket'', og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 127-28)</ref> Om han senere ba sin sønn la være å [[konfirmasjon|konfirmere]] seg, mener [[Tor Obrestad]] likevel at Kielland som «kristen etiker» ikke fjernet seg fra selve troen.<ref>[[May Grethe Lerum]]: 100 år siden Kiellands død, ''[[Verdens Gang]]'' 4. april 2006</ref>

I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde [[teglverk]] på [[Madla]] som han drev fram til [[1881]]. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn.<ref>[https://tidsaand.no/tidslinjen/1872/september/18/alexander-kielland-gifter-seg-med-sin-ungdomskjaereste-beate-ramsland Alexander Kielland gifter seg med sin ungdomskjæreste Beate Ramsland; 18 september 1872]; tidsaand.no</ref> Mens han drev teglverket, leste han mye, også [[filosofi]], der han følte seg særlig inspirert av [[John Stuart Mill]] og [[Georg Brandes]]. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «''Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede''».<ref>[[Francis Bull]]: Talen til Kiellands 100-årsdag, ''Essays i utvalg'' (s. 222), Gyldendal forlag, Oslo 1964</ref>

Kielland ba [[Sigbjørn Obstfelder]] hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også [[Gabriel Finne]], så han fikk [[stipend]]. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette [[Lars Hertervig]]s kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet ''Ved smien''<ref>[https://digitaltmuseum.no/021048503888/i-smia-olje-pa-lerret Hertervigs maleri ''Ved smien'']</ref> og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i ''Dagbladet'' under tittelen ''En efterglemt'',. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 429)</ref>