Redigerer Al Pacino (avsnitt)

== Karriere ==
=== 1970-årene ===
I 1966 studerte Pacino under den legendariske [[Lee Strasberg]] (som han senere spilte sammen med i filmen [[Gudfaren]] (Del II) i 1974), og fant ut at skuespill var terapeutisk i en ungdomstid som var deprimerende og så fattig at han såvidt hadde råd til bussen til neste audition. Mot slutten av tiåret hadde han vunnet en [[Obie Award]] for sitt spill i ''The Indian Wants the Bronx'' og en [[Tony Award]] for ''Does the Tiger Wear a Necktie?'' Filmdebuten kom i 1969 med ''[[Me, Natalie]]'', men det var først i 1971 med filmen ''[[The Panic in Needle Park]]'', hvor han spilte heroinavhengig, at talentene hans virkelig kom frem, og Pacino ble lagt merke til av regissøren [[Francis Ford Coppola]].

Pacino ble berømt etter å ha spilt [[Michael Corleone]] i Coppolas suksessrike film ''[[Gudfaren]]'' fra 1972. Til tross for at flere etablerte skuespillere, som [[Robert Redford]], [[Warren Beatty]] og den da ukjente [[Robert De Niro]], var interessert i rollen valgte Coppola den relativt ukjente Pacino. Han ble nominert til en [[Oscar]]-pris for «beste birolle» for sin rolle i ''Gudfaren''.

I 1973 spilte Pacino i suksessfilmen ''[[Serpico]]'' og den mindre populære ''[[Scarecrow (film)|Scarecrow]]'' sammen med [[Gene Hackman]]. I 1974 ble ''[[Gudfaren|Gudfaren Del II]]'' lansert, og i 1975 fortsatte han med ''[[Dog Day Afternoon]]''. Filmen var basert på den sanne historien til bankrøveren [[John Wojtowicz]]. Andre mindre kjente filmer mot slutten av 1970-årene var blant annet [[Bobby Deerfield]] og ''[[…And Justice for All (film)|…And Justice For All]]'', som noen anser som hans mest undervurderte filmer.

Innen utgangen av 1970-årene ble han nominert til ytterligere tre [[Oscar]]-priser.

=== 1980-årene ===
Pacinos karriere fikk en nedtur tidlig i 1980-årene, og hans roller i den kontroversielle ''[[Cruising (film)|Cruising]]'' og komediedramet ''[[Author! Author! (film)|Author! Author!]]'' ble kritisert. ''[[Scarface (1983)|Scarface]]'' viste seg senere å være både et høydepunkt i karrieren og en definerende rolle. Da filmen først ble utgitt ble den sterkt kritisert og var nok en flopp på kinoene. Pacino fikk dog en [[Golden Globe]]-pris for sin tolkning av den [[Cuba|kubanske]] narkobaronen «[[Tony Montana]]», som (blant annet) roper den nå berømte replikken, utstyrt med en granatkaster: ''«You wanna play rough? Okay! Say hello to my little friend!»''. (Filmen var en fri nyinnspilling av [[Howard Hawks]]-filmen med samme navn fra 1932.) Det var ikke før omkring 20 år senere ''Scarface'' fikk sin suksess, da en ny generasjon oppdaget filmen. Denne suksessen var nok riktig nok mer på grunn av filmens «attitude» enn dens filmtekniske kvalitet. Uansett sørget rollen og filmen for at Pacino fikk en nærmest heltestatus og en popularitet som fortsetter å vokse, takket være alt fra [[t-skjorter]] til lekefigurer, blant en rekke andre produkter inspirert av filmen.

Filmen ''[[Revolution (film)|Revolution]]'' fortsatte Pacinos rekke av kommersielle fiaskoer, og han returnerte til sceneskuespill i fire år, hvor han deltok i produksjoner som ''Crystal Clear'', ''National Anthems'' og andre skuespill, blant annet ''Julis Caesar'' for produsent [[Joseph Papp]]s [[New York Shakespeare Festival]] i 1988. Samtidig jobbet han på sitt aller mest personlige prosjekt, ''The Local Stigmatic'', et skuespill han hadde spilt i allerede i 1969, som så ble plukket opp igjen i 1985 sammen med regissør [[David Wheeler]] og en teatergruppe fra [[Boston]], for å spille inn en 50 minutter lang filmversjon, som per 2005 ikke har blitt utgitt.

=== 1990-årene ===
Pacino returnerte til filmen i ''[[Sea of Love]]'' fra 1989, og bare et år senere fikk han en [[Oscar]]-nominasjon for rollen som «Big Boy Caprice» i filmen ''[[Dick Tracy (film)|Dick Tracy]]''. Det skulle ta enda fire år, men i 1992 vant Pacino endelig en Oscar, for beste skuespiller, for hans tolkning av rollen som den deprimerte, irrasjonelle og blinde pensjonerte oberstløytnanten «Frank Slade» i [[Martin Brest]]s ''[[Duften av kvinne]]''. Samme år var han også nominert for beste birolle i filmen ''[[Glengarry Glen Ross (film)|Glengarry Glen Ross]]'', noe som gjorde Pacino til den første mannlige skuespilleren noensinne som hadde blitt nominert til to skuespillerpriser for to forskjellige filmer i ett og samme år, og den første skuespilleren av noe kjønn som først hadde klart dette, for deretter å vinne en Oscar for beste rolle. ([[Jamie Foxx]] gjorde det samme i [[2005]].) Pacino har siden levert fantastiske prestasjoner i filmer som ''[[Carlito's Way]]'', ''[[Heat (film)|Heat]]'' og ''[[Insomnia (2002)|Insomnia]]'' samt ''[[Donnie Brasco]]'', ''[[The Insider]]'' og ''[[Djevelens advokat]]'' med flere.

I 1995 spilte Pacino i [[Michael Mann (filmregissør)|Michael Mann]]s ''[[Heat (film)|Heat]]'', hvor han og [[Robert De Niro]] spiller sammen for første gang. (både Pacino og De Niro spilte i ''[[Gudfaren|Gudfaren Del II]]'', men de delte ingen scener). Duoen fikk mye oppmerksomhet fra fans, de har blitt sammenliknet gjennom sine karrierer, og begges prestasjoner blir ansett som mesterverk. Deres intense samspill, spesielt i den berømte caféscenen når «McCauley» (DeNiro) forklarer ''disiplinen'' til «Lt. Hanna» (Pacino), har blitt skrytt opp i skyene.

Pacino har ikke blitt nominert til Oscar siden filmen ''[[Duften av kvinne]]'', men har vunnet to [[Golden Globe]]-priser siden. Den første var [[Cecil B. DeMille Award|Cecil B. DeMille-prisen]] for livslang innsats i film, og den andre for hans rolle i serien ''[[Angels in America]]''.

Pacino har takket nei til en rekke hovedroller i sin karriere, blant annet rollen som «[[Han Solo]]» i ''[[Star Wars Episode IV]]'',« Captain Willard» i ''[[Apokalypse Nå]]'', «Richard Sherman» i en nyinnspilling av ''[[The Seven Year Itch]]'' (som aldri ble filmet) og «Edward Lewis» i ''[[Pretty Woman]]''. I 1996 skulle Pacino spille General [[Manuel Noriega]] i en stor filmproduksjon, men regissør [[Oliver Stone]] avlyste hele produksjonen for å konsentrere seg om filmen ''[[Nixon (film)|Nixon]]''.

=== Etter 2000 ===
Pacino takket nylig nei til rollen som «[[Michael Corleone]]» i ''[[Gudfaren (film)|Gudfaren]]''-spillet, ''The Game'', fordi stemmen hans har forandret seg dramatisk siden han spilte den unge Michael. Som et resultat av dette kunne [[Electronic Arts]] heller ikke bruke Pacinos utseende eller stemme i spillet (til tross for at Michael deltar i spillet). Det har gått rykter om at Pacino tok avgjørelsen på grunn av en konflikt med EAs konkurrent, [[Vivendi Universal Games]], som har gitt ut et konkurrerende spill basert på filmen ''[[Scarface (1983)|Scarface]]'', med tittelen ''[[Scarface: The World is Yours]]''.