Redigerer Ajjubidedynastiet (avsnitt)

==Senere herskere==
Saladin hadde innsatt sine slektninger i arvelige fyrstedømmer i sine land, fremfor å etablere et sentralisert imperium. Derfor hersket Saladins bror [[Al-Adil I|al-Adil]] i [[al-Jazira (Mesopotamia)|al-Jazira]] og Transjordan, hans bror Toghtekin hersket i [[Jemen]], hans nevøer hersket i [[Baalbek]] og [[Hamah]] og etterkommerne av Shirkuh hersket i [[Homs]]. Resten av riket var delt opp ved Saladins død mellom hans tre sønner: [[al-Afzal]], den eldste, holdt Damaskus og var ment å være overherre over hele imperiet, den andre, [[Al-Aziz Uthman|al-Aziz]], tok Egypt og en tredje, [[az-Zahir]], hersket i Aleppo.

Men snart begynte Saladins sønner å krangle over delingen av imperiet. Al-Aziz og az-Zahir nektet å anerkjenne sin brors overherredømme. Samtidig forsøkte de nordlige vasallene, zengidene og artukidene, å skaffe seg uavhengighet og gjeninnsette zengidisk styre i regionen. Saladins bror Al-Adil forhindret disse forsøkene, men situasjonen forble ustabil.

Imens hadde forbindelsene mellom al-Aziz og al-Afdal nådd et bristepunkt. Al-Aziz invaderte i 1194 Syria og nådde Damaskus. Al-Afdal ba om hjelp fra sin onkel al-Adil som meklet mellom brødrene. En avtale ble inngått hvor [[Judea]] skulle avstås til al-Aziz og [[Latakia]] til az-Zahir, men begge skulle anerkjenne deres eldre brors overherredømme. Men denne avtalen varte ikke lenge. Al-Aziz invaderte igjen Syria i 1195. Al-Adil kom igjen til al-Afdals redning, og al-Aziz ble tvunget til å trekke seg tilbake til Egypt, men al-Adil forhindret sin nevø fra å ta Egypt fra al-Aziz. Men snart oppga al-Adil sin støtte til al-Afdal, viss inkompetente styre fremprovoserte misnøye i landene. Al-Aziz ble anerkjent som dynastiets leder, og al-Adil hersket i Damaskus.

Al-Aziz døde i en jaktulykke i november 1198. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, [[al-Mansur av Egypt|al-Mansur]], en gutt på tolv år. Al-Azizs ministre var bekymret for al-Adils ambisjoner og ba al-Afdal fungere som regent i Egypt i navnet til hans unge nevø. Tidlig neste år, mens al-Adil var i nord og slo ned et artukideopprør, møttes al-Afdal og az-Zahir i en allianse mot ham. De fikk støtte fra de fleste av de andre ayyubideprinsene. Al-Adil dro raskt tilbake til Damaskus da hans nevøers arméer nærmet seg og etterlot sin eldste sønn [[al-Kamil]] med ansvaret for operasjonene mot artukidene, men hærene til hans fiender var sterke nok til å beleire deres onkel i Damaskus i seks måneder. Al-Adil brukte tiden til å vinne støtte fra mange av tilhengerne til hans nevøer, og da al-Kamil ankom med en unnsetningsarmé i januar 1200, trakk brødrene seg tilbake. Al-Adil fulgte opp sin seier ved å invadere Egypt hvor han overtalte al-Afdal til igjen å trekke seg tilbake til Salkhad. Al-Adil tok over styret over Egypt, men ble snart tuet igjen i nord av az-Zahir som igjen fikk med seg al-Afdal.

Al-Adil klarte igjen å splitte sine fiender og sikret til slutt underleggelse fra alle hans slektninger. I avtalen som ble inngått, fikk az-Zahir tilbake Aleppo i slutten av 1201, og al-Afdal fikk [[Mayyafaraqin]] i nord, mens den unge al-Mansur måtte nøye seg med [[Edessa]]. Egypt, Damaskus og det meste av Al-Jazira var under al-Adils direkte kontroll. Tre av hans sønner, al-Kamil, [[al-Mu'azzam]] og [[al-Ashraf]], fungerte som guvernører. Al-Adil hadde dermed gjenopprettet ayyubideimperiets enhet.

En lignende prosess gjentok seg etter Al-Adils død i [[1218]], og ved hans sønn al-Kamils død i 1238, men ayyubidestaten som helhet forble nokså sterk. [[Turanshah]], den siste ayyubidesultanen i Egypt, ble i [[1250]] myrdet og erstattet av sin [[mamelukk]]iske slavegeneral [[Aibek]] som grunnla [[Bahri-dynastiet]].

Ayyubidene fortsatte å styre Damaskus og Aleppo frem til [[1260]] da de ble drevet ut av [[mongolriket|mongolene]]. Etter det mongolske nederlaget ved [[slaget ved Ain Jalut|Ain Jalut]] senere det året, falt det meste av Syria til mamelukkene. Lokale ayyubid-dynastier fortsatte å styre i deler av Syria (mest kjent [[Hamah]]) i ytterligere 70 år til mamelukkene til slutt absorberte dem i [[1334]].