Redigerer Africa (romersk provins) (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:As-Hadrian-Africa-RIC 0841,As.jpg|thumb|250px|left|En romersk mynt, kalt «as», feirer provinsen Africa. Mynten ble preget under keiser [[Hadrian]] i [[136]]. Personifiseringen av Africa bærer en elefant-hodepryd.]]Provinsen var området for oldtidsbyen Kartago foruten andre store byer i området som [[Hadrumetum]] (dagens [[Sousse]] i [[Tunisia]]), og hovedstaden i den romerske provinsen [[Byzacena]], [[Hippo Regius]] (dagens [[Annaba]] i [[Algerie]]). Provinsen Africa ble etablert i år [[146 f.Kr.]] etter [[Tredje punerkrig|Den tredje punerkrigen]] gjennom overtagelse av det tidligere kartagiske området som ikke var blitt konfiskert etter tidligere kartagiske nederlag for romerne. [[Roma]] etablerte sin første afrikanske koloni, ''Africa Proconsularis'' eller ''Africa Vetus'' (Gamle Africa), i de mest fruktbare delene av det som tidligere var kartagisk territorium. Provinsen ble styrt av en [[prokonsul]], og [[Utica (Tunisia)|Utica]] ble etablert som den administrative hovedstaden, rundt 33 kilometer nordøst for dagens [[Tunis]]. De øvrige områdene ble overlatt til den [[Numidia|numiske]] vasallkongen [[Masinissa]] som hadde støttet romerne i punerkrigens siste fase.

På denne tiden var den romerske politikken i Africa kun å forhindre at en ny stormakt vokste fram på motsatt side av [[Sicilia]]. I år [[118 f.Kr.]] forsøkte den numiske prinsen [[Jugurtha]] å forene de mindre kongedømmene i området under sitt eget styre, men ved hans død ble det meste av hans rike lagt under kontroll av den [[Mauretania|mauretaninske]] vasallkongen [[Bocchus]] (eller Bokkus) og den endelige romaniseringen av Africa ble rotfestet. I [[Cæsars borgerkrig|borgerkrigen]] mellom [[Julius Cæsar]] og [[Pompeius]] kom Nord-Afrika for en kort tid igjen i romernes søkelys igjen.

[[Fil:Ruines de Carthage.jpg|thumb|300px|En antoninske ruin av et bad fra den romerske perioden i Kartago.]]Flere politiske og provinsielle reformer ble iverksatt av keiser [[Augustus]] og senere av [[Caligula]], men [[Claudius]] avsluttet de territoriale inndelingene i offisielle romerske provinser. Africa var en senatorisk provins. Etter [[Diokletian]]s administrative reformer ble det splittet opp i ''Africa Zeugitana'' (som beholdt navnet ''Africa Proconsularis'' ettersom det ble styrt av en [[prokonsul]]) i nord og ''[[Africa Byzacena]]'' i sør. Regionen forble en del av Romerriket inntil den store [[Germanere|germanske]] [[Folkevandringstiden|folkevandringen]] på [[400-tallet]]. [[Vandalene]] krysset over til Nord-Afrika fra [[Spania]] i år [[429]] og hadde erobret hele området i løpet av år [[439]] og grunnlagt sitt eget kongedømme, som inkluderte [[Sicilia]], [[Korsika]], [[Sardinia]] og øygruppen [[Balearene]] utenfor Spania. Vandalene kontrollerte landet som en krigerelite, tvangsfullbyrdet en politikk med streng atskillelse og undertrykkelse av den lokale romersk-afrikanske befolkningen, samt forfølgelse av [[Katolisisme|den katolske troen]] til fordel for en annen kristen tro, [[Arianisme|arianismen]]. Mot slutten av 400-tallet ble den vandalske staten svekket og mistet det meste av innlandsområdene til mauriene og andre ørkenstammer.

[[Fil:Meister von San Vitale in Ravenna 004.jpg|thumb|left|125px|'''Justinian I''' (527&ndash;565)]]I år [[533]] benyttet keiser [[Justinian I den store|Justinian]] seg av en dynastisk strid hos vandalene som påskudd for sende den store generalen [[Belisarius]] med en stor hær for å gjenerobre Africa. I et kortvarig felttog beseiret han vandalene, marsjerte i triumf inn i Kartago og gjenetablerte romersk styre over provinsen. Den restituerte romerske administrasjonen slo effektivt tilbake alle angrep fra ørkenstammene og ved hjelp av et omfattende nettverk av festninger ble også innlandet på nytt underlagt og kontrollert av romerne. 

De nordafrikanske provinsene, sammen med de romerske områdene i [[Spania]], ble gruppert inn under [[Eksarkatet Afrika|Det afrikanske eksarkatet]] av keiser [[Maurikios]]. Eksarkatet hadde framgang og herfra ble den [[tyrann]]iske keiseren [[Fokas]] kastet av [[Herakleios]] i [[610]]. Områdets styrke og stabilitet på begynnelsen av [[600-tallet]] kan bli forstått ut fra det faktum at Herakleios i en tid vurderte å flytte imperiets hovedstad fra [[Konstantinopel]] til Kartago. Etter [[640]] ble området stadig truet av [[Islam|muslimsk]] erobring, men til tross for tidvis tilbakegang klarte eksarkatet å slå tilbake trusselen. I [[698]] kom imidlertid en muslimsk hær fra [[Egypt]]. Den herjet Kartago og erobret eksarkatet. Dermed ble den økonomiske veksten bremset opp, og det romerske og kristne styret i Nord-Afrika gikk til grunne.