Redigerer Administrasjonsrådet (avsnitt)

== 12-ørestillegget og «Fagopposisjonen av 1940» ==
4. januar 1940 ble det inngått avtale mellom LO og [[NHO|NAF]] (arbeidsgiverforeningen) om at arbeiderne skulle kompenseres for dyrtiden med et tillegg på 12 øre pr time for menn og 8 øre for kvinner (her kalt «12-ørestillegget»). Etter 9. april 1940 ble LO-sekretariatet gjenopprettet med [[Elias Volan]] som formann. NAF stilte krav om lønnsnedsettelse til hjelp for næringslivet, og 23. mai vedtok Administrasjonsrådet etter tysk påbud en ny arbeidstvistlov med korte forhandlingsfrister og bortfall av retten til å stemme over forslag til ny tariffavtale. Valget stod mellom [[inflasjon]] og lønnsnedsettelse, og LO valgte det siste. 1. juni 1940 godtok LO videre at 12-ørestillegget bortfalt. Først senere fikk folk vite at tyskerne stod bak den nye [[arbeidstvistloven]], så fagforeningene oppfattet den gang denne som Administrasjonsrådets verk, og samlet seg til organisert motstand i «[[Fagopposisjonen av 1940]]». Både lønnsnedsettelsen i seg selv, og måten den ble gjennomført på, førte til at jernarbeidernes i Oslo ville gå til [[arbeidsrett]]ssak for å få nedsettelsen kjent ulovlig. Administrasjonsrådet ble oppfattet som et borgerlig organ som lyktes med å kuppe statsmakten, når det overtok regjeringens funksjoner uten å ha med en eneste representant fra arbeiderbevegelsen. Trolig var det okkupasjonsmaktens trusler om strenge [[represalie]]r som hindret [[streik]].<ref>Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 106-07), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8</ref>

Første fredssommeren, 1945, skapte 12-øringen voldsom uro i norsk arbeidsliv. Etter knappe kår i lange krigsår ville folk ha den etterbetalt. [[Gustav Sjaastad]] beregnet at LOs medlemmer i så fall hadde omkring kr 400 millioner til gode, idet lønnsreduksjonen fra 1. juli 1940 til mai 1945 utgjorde rundt kr tusen for hver arbeider. Sjaastad mente et så enormt krav til næringslivet ville avvises av enhver [[domstol]], men fra fagforeningene strømmet det daglig inn resolusjoner med krav om etterbetaling.<ref>Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 114-15)</ref> 18. august 1945 kom det ut at NAF avviste forhandlinger med LO om slik etterbetaling. Samme dag svarte [[Borregaard]] med å varsle streik. [[Sarpsborg]] mekaniske verksteder nektet overtids- og [[skiftarbeid]] før 12-øringen var etterbetalt. LO fikk ikke bukt med alle de ulovlige streikene landet rundt, eller manges overbevisning om at arbeidsgiverne hadde stukket 12-øringen i egen lomme i ly av tyskernes [[bajonett (våpen)|bajonett]]er.<ref>Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 118-19)</ref>

I Aps landsmøte, midt i streikesommeren, formanet [[Einar Gerhardsen]] folk om å vise ansvar og gjenoppta arbeidet. Men arbeiderne insisterte på «vår folkerett», rettferdskravet om «''det tillegg som ble fratatt arbeiderne ved hjelp av okkupasjonsmakten og Administrasjonsrådet i juni 1940, samt det tillegg som skulle vært utbetalt ifølge juni-indeksen samme år''». Bortfallet av 12-øringen 1. juni 1940 var for dem selve beviset på at arbeidsgiverne slett ikke hadde vist den «nasjonale» holdningen som de påberopte seg nå: «''De norske arbeidsgiverne vendte seg ikke mot tyskerne, men mot sine egne arbeidere, og rammet dem lovstridig hvor de var mest sårbare: økonomisk.''» Deler av norsk industri hadde tjent gode penger på tyskerne. Oppslutningen om NKP like etter krigen skyldtes ikke minst at partiet støttet kravet om etterbetaling av 12-øringen.<ref>Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 123-26)</ref> Arbeidsretten avgjorde 8. desember 1945 at 12-øringen ikke skulle etterbetales. Arbeidernes tap ble regnet nærmest som en vanlig krigsskade som NAF verken kunne lastes for eller dømmes til å erstatte.<ref>Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», ''Krigen i Norge'' (s. 129-30)</ref>